Mens Bondevik hyllet NATO på toppmøtet i Praha, presset nye fliker av den gjenstridige sannheten om årsaken til Mehamn-ulykka i 1982 seg fram.
20 år med løgn, bortforklaringer og munnkurv på de som visste, må nå vike for kjensgjerninger: Alle solemerker tyder på at et NATO-fly drepte de 15 passasjerene ombord i Twin Otter-flyet fra Widerøe på vei fra Berlevåg til Mehamn i 1982.
– Ingen kjent trafikk
Forfatteren og journalisten Bjørn Nilsen skrev allerede i 1988 boka «Ingen kjent trafikk», der militærfly på kollisjonskurs med Widerøe-flyet ble trukket fram som en mulig ulykkesårsak. NRK-programmet Brennpunkt satte i midten av november 2002 nytt fokus på saken, som på tross av en mengde vitneutsagn er blitt «begravd» av to havarikommisjoner. En rekke svært troverdige vitner er av havarikommisjonene indirekte stemplet som løgnere. Siden har nye fakta kommet på bordet. Sivile flygere fra Widerøe og SAS, som rapporterte hva de hadde observert, er blitt truet og forsøkt skremt til taushet gjennom telefonterror, innbrudd og trusler. Loggbøker er forsvunnet eller makulerte. Men nå har også flere av de militært involverte, både høyere offiserer, radaroperatører og flyteknikere, begynt å snakke – etter tjue år med påtvunget taushetsplikt. De har fortalt hva de har sett med sine egne øyne. Flyteknikere har bekreftet at et britisk Harrierfly som måtte nødlande på Bardufoss samme dag som ulykken skjedde, hadde skader i høyre vinge og striper av grønnmaling langs deler av flykroppen. Widerøe-maskinene var malt i grønt og hvitt.
Indisier i kø
Det avgjørende og endelige beviset mangler. Men indisiene står formelig i kø, og skriker ut at to britiske Harrier-fly, iallfall ett av dem, var den virkelige årsaken til at Twin Otteren fra Widerøe styrtet i havet utenfor Gamvik. Dette var fly som offisielt ikke skulle finnes i denne erklærte forbudssonen for NATO-trafikk Øst-Finnmark, en sone etablert av norske myndigheter for ikke å utfordre Sovjetunionen mer enn nødvendig.
Røyklegging
Flyulykker skjer. Men NATO og det norske etablissementet har gjort alt for å røyklegge fakta rundt flystyrten utenfor Mehamn i 1982. General Wilhelm Mohr ble nedsatt som leder av den første håndplukka havarikommisjonen, seinere fulgte Ragnar Rygnestad som leder for en ny kommisjon som leverte flere rapporter om ulykka, så seint som i 1997. Willoch-regjeringa satt med makta i 1982, med Anders C. Sjaastad (H) som forsvarsminister. Jagland-regjeringa med Jørgen Kosmo (DNA) som forsvarsminister fikk den andre rapporten til vurdering. Til den var det selvsagt intet å bemerke. Hr. Kosmo er i dag stortingspresident, og per definisjon Norges mektigste person etter Kongen …
Krav om ny kommisjon
Kravet om en ny, og denne gang folkelig og uavhengig, granskningskommisjon, vokser i styrke. Men samferdselsminister Skogsholm kjører i det gamle sporet, og avviser ifølge Dagsavisen 29. november behovet for noen ny kommisjon, fordi hun «ikke kan se at det er fremkommet nye opplysninger»(!) Skogsholm er sendt ut på sivil tur i det som sannsynligvis er høyst militært terreng. Og hun lever farlig, for det er grenser for hvor lenge det tålmodige norske folket lar seg føre bak lyset.
For sjølsagt har norske politikere visst. Og de har tidd. Hvis de mot all formodning har vært uvitende, er det om mulig enda verre. I så fall finnes det ikke et fnugg av nasjonal kontroll med NATOs operasjoner i Norge.
Hvor mange andre?
Det er grunn til å spørre hvor mange andre sivile nordmenn NATO direkte eller indirekte har påført havari og død. Og om hvor mange norske regjeringsmedlemmer og høytstående militære som har vært delaktige i å dekke over forbrytelsene. Flere «uforklarlige» forlis langs norskekysten har tilsynelatende ingen logisk årsak. Fiskefartøyer som «Utvik senior» er bare ett blant flere eksempler. Spekulasjonene har gått om alt fra russiske eller «allierte» ubåter til at fartøyet kan ha blitt rent i senk av en norsk fregatt. Med det finmaska nettet av radarstasjoner og etterretningsutstyr som NATO har plassert langs hele norskekysten, har iallfall påstander om at ingen mistenkelige maritime bevegelser er registrert, minimal troverdighet. Særlig når Norge ynder å framstå som NATOs fremste ekspertise på områder som elektronisk etterretning.
Garantist for militarisering, løgn og bedrag
NATO har alltid blitt framstilt som en garantist for Norges nasjonale sikkerhetsinteresser. Lengre bort fra sannheten er det vanskelig å komme. Femti års erfaring har vist at NATO aldri har gjort annet enn å sette norsk suverenitet til side, militarisere det norske samfunnet, framprovosere konflikter i nordområdene, plyndre norske skattebetalere, korrumpere norske politikere og – etter alt å dømme – være ansvarlig for tap av sivile nordmenns liv.
Slike bagateller bekymret ikke Bondevik i Praha. Han hyllet NATO og den forestående utvidelsen med 7 nye medlemsland, især opptaket av de baltiske statene. Disse landa har Norge aktivt vært med på å strømlinjeforme for inntreden i NATO, gjennom militær utrustning og militære instruktører.
Bondeviks omprioritering
I den grad NATO vil ivareta «norske» interesser, er det interessene til Statoil, Hydro, Norske Skog osv., som har investert titalls milliarder i fabrikker og utvinningsfelt i Afrika og Asia. Da blir det straks lettere å forstå innholdet i Bondeviks tale på NATO-toppmøtet, og hvorfor det framlagte statsbudsjettet er et budsjett for «signifikant» militarisering, mens sosial velferd er salderingspost:
«Norge forplikter seg til å bidra signifikant på alle de utpekte innsatsområdene. Betydelige midler er blitt omprioriterte for å møte NATO’s formål, og det norske forsvarbudsjettet øker.
Norge støtter fullt ut etableringen av en NATO innsatsstyrke (Response Force). Det reflekterer et nytt og mere akutt behov for hurtig mønstring av styrker. Vi er forberedt på gi betydelige bidrag til en slik styrke, samt meget spesialiserte enheter.»
(Fra Bondeviks tale til NATO-toppmøtet i Praha 21. november 2002 – vår oversettelse fra engelsk)
Slik taler en statsmann med imperialistiske ambisjoner, som smiskende sier seg villig til å utføre enda flere rakkertjenester for NATO og USA. Og som gjennom denne og foregående regjeringers håndtering av Mehamn-ulykka demonstrerer at norske regjeringer er NATO-lojale til det siste og aldri vil finne på å utlevere en NATO-alliert, heller ikke når det gjelder forbrytelser begått mot norske sivile på norsk område.
J.St.
