Arbeiderpartiet har gått på sitt største valgnederlag noensinne, og er nå jamnstort med Høyre.
Et par hundre tusen velgere har snudd ryggen til høyrepolitikken til Jagland og Stoltenberg. Stemmeraset på vel ti prosent innevarsler at en epoke er slutt i norsk politikk. Høyresosialdemokratiet har definitivt mistet den dominerende førerposisjonen det har hatt i hele etterkrigstida.
Den forventa høyrebølgen ble ikke den brottsjøen som det først så ut til. SV har fanget opp store deler av velgerprotesten imot velferdsraseringa, og er i ferd med å framstå som det egentlige sosialdemokratiet i Norge. Men SVs venstrekritikk av DnA stikker ikke djupere enn at Kristin Halvorsen og Co. er villig til å selge hva det skal være hvis det gir utsikter til taburetter i en ny regjering Stoltenberg. Minst en av SVs «nye og friske» stortingsrepresentanter er erklært NATO-tilhenger, og slik sett skulle utgangspunktet være det aller beste.
Imidlertid vil trolig Høyre, KrF og FrP sette bom for ei ny sosialdemokratisk regjering med ministre fra SV og Senterpartiet. I ukene som kommer vil folket bli plaget til døde av regjeringsforhandlinger med kjøp og salg av programerklæringer, før nye administratorer av den norske kapitalismen inntar regjeringskvartalet.
Det vi kan ta for gitt er at angrepene på velferd og opparbeida rettigheter vil fortsette uansett.
For Rød Valgallianse ble valget en tilnærmet katastrofe. I Hordaland så det en stund lovende ut for Torstein Dahle, men det holdt altså ikke. I Oslo ble det et stemmeras i forhold til forrige valg, trass i fargeklatten Aslak Sira Myhre.
Det elendige valgresultatet forbauser ikke oss. Vi har lenge advart imot utviklinga av RV i retning av et nytt mini-SV, og profileringa av RV som et trotskistisk-sosialdemokratisk parti istedenfor som en revolusjonær front av venstrekrefter. I forkant av valget flørtet RV åpenlyst med SVs såkalte venstreside. Det er logisk at folk som blir stilt overfor valget mellom to tilnærma like SV-partier velger det største, med best mandatsjanser.
Valgresultatet har demonstrert at den borgerlige parlamentarismen er i større krise enn noensinne, med en valgdeltakelse som ikke har vært lavere siden 1927. Det har også vist at arbeidsfolk i Norge sårt mangler et slagkraftig, rødt alternativ som evner å utnytte den borgerlig-sosialdemokratiske systemkrisa til å sette spørsmålet om et nytt samfunnssystem på dagsorden.
