Etter at mer enn 100 palestinere, blant dem en rekke barn, er myrdet av israelske okkupasjonssoldater, har FNs generalforsamling fordømt Israels "overdrevne maktbruk" mot sivile palestinere. Resolusjonen ble vedtatt med 92 mot 6 stemmer. Til tross for den milde formuleringa, stemte terrorstatens hovedsponsor, USA, imot.
Fredsfyrsten stemte blankt
Som nybakt medlem av Sikkerhetsrådet fra årsskiftet, og som selvoppnevnt fredsfyrste i Midtøsten, markerte Norge seg som rettferdighetens vokter ved å stemme blankt. Ifølge utenriksminister Jagland var dette nødvendig for ikke å tilspisse situasjonen ytterligere. Etter denne strålende logikken er det vel rimelig at Norge fremmer forslag om å fordømme flertallet av FNs medlemsland for at de ikke som Norge sidestiller overgriperen med offeret.
De som måtte ha innbilt seg at Norge skulle framstå med en mer troverdig eller "uavhengig" profil som medlem av Sikkerhetsrådet, bør nå ha fått sin første bakoversveis. Det vil komme flere.
Ryggmarg
Noen vil påstå at den norske holdninga er uttrykk for mangel på ryggrad i Utenriksdepartementet. Det er fullstendig feil. Det er snarere et uttrykk for ryggmarksrefleksen hos enhver norsk regjering, der politikken dreier seg om å fremme Israels og USAs interesser mest mulig konsekvent, samtidig som man bevarer et skinn av "nøytralitet".
Nobelpris
Den "uavhengige" norske utenrikspolitikken har som kjent flere kanaler, og en av dem er den årlige tildelinga av Nobels fredspris. For Nobelkomiteens medlemmer gjelder det å ligge i forkant av begivenhetene, og så langt mulig påskynde imperialismens overordna interesser i en gitt region eller i en gitt konflikt, gjerne ispedd et budskap om "forsoning" på imperialismens premisser.
Så også ved årets tildeling til Sør-Koreas Kim Dae Jung, som får prisen for sitt arbeid for forsoning og framtidig gjenforening av Sør- og Nord-Korea.
Ett Korea
I forhold til tidligere sør-koreanske presidenter, har Kim Dae Jung utmerket seg positivt i dette spørsmålet, og har brutt isen ved å gjennomføre et statsbesøk i Pyongyang. Likevel er det bortimot fantastisk av Nobelkomiteen å neglisjere Nord-Korea, som i årtier har fremmet forslag om fredelig gjenforening på den koreanske halvøya, forslag som alltid har blitt kontant avvist av Sør-Korea og USA.
Det koreanske folket har helt siden Koreakrigen 1950-53 hatt et brennende ønske om gjenforening. Men hovedhinderet har vært og er fortsatt at den sørlige delen av landet er reellt okkupert av titusener av amerikanske soldater, og at USA og de sør-koreanske fascistene har bygd en mur tvers gjennom landet som får Berlinmuren til å framstå som en legokloss i sammenlikning.
Det er igjen åpenbart at Nobelkomiteen, på vegne av verdensimperialismen, ikke vil gi Nord-Korea en millimeter politisk kreditt for landets konsekvente arbeid for fredelig gjenforening, sjølsagt av politiske og ideologiske grunner. Matmangelen som følge av naturkatastrofer og den økonomiske krisa i nord skal reellt brukes som våpen for å presse Nord-Korea i kne, og for å sikre ikke en likeverdig gjenforening, men et sør-koreansk "anschluss" av samme slag som den vesttyske fortæringa av DDR for ti år siden.
