Det er lenge siden et parti med sosialismen som erklært mål, seilte i medvind. Medvind kan være fint, vel å merke hvis det blåser fra riktig hold. I motsatt fall kan seilasen bli fatal.
Rødt har avholdt landsmøte i en situasjon hvor partiet flyr på meningsmålingene og optimismen rår i rekkene. Medlemmer og velgere strømmer på, mange av dem frustrerte sosialdemokrater som har vendt Arbeiderpartiet ryggen. Krisa til høyresosialdemokratiet er kronisk. Det sier sitt når oppslutninga blant medlemmene i LOs største forbund, Fagforbundet, er halvert i løpet av fire år.
Det er uten tvil et sosialdemokratisk oppbrudd til venstre vi er vitne til. Men det må heller ikke glemmes at mye av det som framstår som venstre i dag, var høyre så seint som i går.
Mye av det som framstår som venstre i dag, var høyre så seint som i går
Partileder Bjørnar Moxnes har brukt tida svært godt etter at han kom inn som stortingsrepresentant i 2017. Langt dyktigere enn SV, har Rødt avkledd den arbeiderfiendtlige blåsvarte regjeringa og dens knefall for EU og USA. Det skal Rødt og Moxnes ha.
Men dette er ikke noe bevis for at et parti er sosialistisk, enn si revolusjonært. Det gamle Sosialistisk Folkeparti og det tidlige SV hadde programmer som sto nærmere marxismen enn Rødt sitt, og stortingsrepresentanter som Finn Gustavsen og Reidar Larsen var ikke mindre skarpe i replikken enn Moxnes er.
Til forskjell fra tidligere har NRK og alle riksmediene gitt Rødt stor og behørig dekning. Partiet er tatt inn i varmen, men borgerskapet stiller krav for at Rødt skal få lov til å bli der. VG og Hanne Skartveit hamrer løs med sine historier om «massemord» og om at kommunisme fører til «ufrie mennesker» (til forskjell fra kapitalismen, som gir deg full frihet til å sulte eller fryse ihjel hvis arbeidskrafta di ikke er attraktiv for kapitalen). Dette til tross for at Bjørnar Moxnes og partiets mest taleføre representanter med utallige knebøyninger tar avstand fra kommunismebegrepet og understreker at Rødt overhodet ikke har noe til felles med de sosialistiske statsdannelsene i det 20. århundret, det vil si den eneste sosialismen verden kjenner til. (Hør f.eks. Dagsnytt Atten 14. mai 2019)
Tolv år etter at Rødt ble stiftet ved likskuet til AKP, kan ledelsen endelig vise til at den systematiske jobbinga for å overta Gerhardsens gamle klær (etter at Støre har valgt blådress og smoking), gir resultater. Suksessoppskriften gjør ledelsen tilnærmet uangripelig. Partiets kommunistisk orienterte fløy velger å sette inn støtet mot de mest åpenbare forsøka på å luke ut gamle programformuleringer som tirrer borgerskapet. De kjemper energisk og med overbevisning om at Rødt ennå kan reddes og utvikles som sosialistisk, ja tilmed revolusjonært, parti.
Opposisjonen vinner noen slag, men taper andre. Landsmøtet var en seig og langdryg oppvisning i timelange kampvoteringer. Når enkelte av de mest høyrevridde symbolforslaga til programendringer ble avvist – som helt å eliminere «kommunisme» som begrep – blir det innkassert som en stor seier. Men samtidig blei begrepet borgerskapet «avskaffet». Landsmøtet bestemte også at uttrykk som «fagpamper» om rødgrønne allierte i LO-toppen er usømmelig.
Frontfigurer som Moxnes og Kristjansson kan «leve godt med» at landsmøtet beholdt en siste referanse til kommunisme og et klasseløst samfunn. Det sier de, og det mener de nok også. Vage referanser av denne typen kunne også Arbeiderpartiet «leve med» til langt uti forrige århundre. I prinsipprogrammet fra 1939 påsto fortsatt Ap at målet var et klasseløst samfunn, og i 1969-programmet ville partiet ennå «virkeliggjøre sosialismens ideer».
Når Rødt på noen områder har endt opp med standpunkter som er mindre antikommunistiske og høyrevridde enn det som kunne ha blitt utfallet, innkasserer venstrefløyen det som en seier.
Isolert sett er det riktig. Da er det lett å miste av syne at den opportunistiske prosessen i Rødt ruller ufortrødent videre, den lar seg ikke stoppe av en og annen midlertidig veisperring med røde flagg. Vi kan gjerne ønske at det ikke var sånn, men når borgerlig tenkesett først har fått innpass i et marxistisk parti, utvikler prosessen sin egen dynamikk. Den dynamikken påvirker også partiets revolusjonære, helt uavhengig av subjektivt gode intensjoner om at Rødt skal kvalifisere til fargen i partinavnet.
Sjøl de mest optimistiske marxistene i Rødt veit nok innerst inne at metamorfosen til et sosialdemokratisk parti nærmer seg sluttføring. Ingenting vondt sagt om oppriktige sosialdemokrater og Ap-velgere, men når de går fra Ap til Rødt tar de også sitt sosialdemokratiske idegrunnlag og reformistiske tenkesett med seg inn i Rødt.
Uten marxistiske prinsipper og uten en kommunistisk organisasjon forsvinner målet av syne.
At Rødt skulle kunne bli et kommunistisk parti var utelukket allerede i 2007, partiet ble nærmest stiftet som en negasjon av det kommunistiske partiet. Noen mente den gangen at formen for revolusjonær organisering ikke hadde større betydning; det var målet og visjonen om sosialisme og kommunisme som betydde noe.
Nå er også det passé. Den første revisjonisten Eduard Bernstein oppsummerte hvor det hele ender. «Det endelige mål, hva det enn måtte være, er ingenting; bevegelsen er alt», konkluderte han.
Uten marxistiske prinsipper og uten en kommunistisk organisasjon forsvinner målet av syne. Hvis bevegelsen består, blir den uten retning. Derfor gir det i det lange løp liten mening å kalle seg kommunist hvis man ikke også organiserer seg på kommunistisk vis og på et marxist-leninistisk teoretisk grunnlag.
Kamerater i Kommunistisk plattform som har bakgrunn fra tidligere AKP og Rødt har tatt konsekvensen av dette. KPml har plass til flere, og vi er alltid åpne for å diskutere med folk i Rødt som regner seg som kommunister.
