Mange slår seg til ro med at Stortinget har moderert det opprinnelige forslaget fra regjeringa til ny krisefullmaktslov. Det er det slett ingen grunn til.
Også det «modererte» lovforslaget åpner for å sette til side grunnleggende rettigheter.
Loven er dessuten helt overflødig hvis formålet bare var å bekjempe korona-pandemien. Hensikten er å venne oss til at statsmakta vil tilta seg stadig nye fullmakter som bryter med borgerlig-demokratiske prinsipper. Folk lar seg lettere dupere når frykt kombinert med oppfordringer til nasjonal dugnad hevet over klassemotsetningene, brukes som brekkstang.
Muntlig «garanti» mot statskupp
Når statsminister Erna Solberg offentlig så seg nødt til å understreke at hun ikke har forsøkt seg på et statskupp, sier dette alt om det opprinnelige lovforslaget (Prop. 56 L). Forslaget utløste ramaskrik fra de fremste jussprofessorene og fra Advokatforeningen, som slo fast at «forslaget er både grunnlovstridig og går lenger enn nødvendig».
Da bestemte stortingsflertallet seg for å gjøre endringer i forslaget, hvor en av de viktigste endringene var å begrense varigheten fra to år (!) til en måned. Etterpå ser det ut til at alle puster lettet ut og slår seg til ro med at Stortinget har rydda opp og satt regjeringa på plass med sitt nye forslag. Et forslag regjeringa nå slutter seg til.
Statsministeren måtte forsikre om at hun ikke ville gjøre statskupp
Stortingskomitéens innstilling – som hele Stortinget fra Frp til Rødt har stilt seg bak – finner det «nødvendig å begrense lovens anvendelse og styrke de rettighetene som Stortinget … har i de tilfeller hvor en slik unntakslov anvendes».
Advokat Brynjar Østgård peker i et innlegg i Nordnorsk Debatt på at komitéen sjøl sier rett ut at det er tale om en 'unntakslov'. Det må jo bety, skriver han, «at også komitéen skjønner at her er man i kjernen av et helt sentralt konstitusjonelt spørsmål; men så hører vi ikke et pip mer (!) om den problemstillingen, nemlig om det er i strid med Grunnloven å gi så omfattende delegasjon som loven innebærer, og om hvorvidt dette gjelder selv etter innstrammingene som komitéen foreslår og som Stortinget sluttet seg til den 20. mars».
Beredskapsloven
Mange vet det ikke, men Norge har allerede flere unntakslover. Den mest inngripende er Beredskapsloven av 1950, vedtatt som en direkte følge av NATO-medlemskapet (den kalles derfor også NATO-loven) i den hensikt å gi regjeringa frie tøyler til å knuse all intern opposisjon under «krig, krigsfare og liknende forhold».
{modal url="https://revolusjon.no/hjem/kpml/2218-nei-til-krisefullmaktslov-sla-ring-om-demokratiet/"}Les også: Nei til krisefullmaktslov – slå ring om demokratiet!{/modal}
Lovforslaget som hele Stortinget (også Rødt) nå stiller seg bak, henviser til at én bestemmelse i Beredskapsloven ikke kommer til anvendelse, nemlig den at Kongen (dvs. Regjeringa) på egen hånd kan oppheve bestemmelser uten å forholde seg til Stortinget i det hele tatt.
Implisitt i dette ligger at Stortinget ikke mener at Beredskapsloven er irrelevant under viruskrisa. Tvert imot er det presisert at fullmaktene i Beredskapsloven bare ikke gjelder forskrifter som vedtas i forbindelse med utbruddet av Covid-19, det vil si at fullmaktene i Beredskapsloven gjelder fullt ut for alt annet enn forskrifter som blir vedtatt med hjemmel i Koronaloven.
Beredskapsloven gir regjeringa utstrakte fullmakter i krig og krigslignende situasjoner når Stortinget ikke kan møtes. Men ikke bare da.
«§ 3. Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, folkehelsen og landets forsyninger, for å fremme og trygge militære tiltak og tiltak til vern om sivilbefolkning og eiendom og for å utnytte landets hjelpekilder til fremme av disse formål.» Uthevelsene er våre.
Smittevernloven gir vid fullmakt
Til dette kommer at Smittevernloven allerede gir regjeringa alle fullmakter den måtte trenge. Her er det uttrykkelig nevnt at kommunene kan innføre møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering.
Henvisningene til kommunestyret i lovens ordlyd innledningsvis, betyr ikke at dette trenger være begrensa til lokale vedtak. For i samme paragraf (§ 4) slås det fast at «Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen, kan Helsedirektoratet treffe vedtak som nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet.» (Vår uth.)
Med smittevernloven i hånd har myndighetene maktmidlene de trenger
Helsedirektoratet og det overordna departementet har med andre ord tilnærmet frie hender til å innføre alle aktuelle tiltak for å hindre smittespredning, og mere til.
Den såkalte Koronaloven er følgelig helt overflødig hvis formålet er å bekjempe virusutbruddet og verne sivilbefolkningen. Den gir derimot nye muligheter for ei regjering som vil tøye Grunnlovens rammer og vri seg unna folkerettslige forpliktelser, noe jussprofessor Halvard Haukeland Fredriksen antyder i sitt innlegg Koronaloven og folkeretten på rett24.no.
«Nasjonal dugnad» eller klassekamp?
På mange områder har Rødt vært en viktig motstemme på Stortinget. Men her ser vi hvordan partiet har latt seg lokke inn i folden og opptrer lydig som del av en påstått «nasjonal dugnad» på tvers av klasser og klasseinteresser.
Konsensusen rundt kriseloven vil om en måned trolig vise seg igjen når loven sannsynligvis blir forlenget. I mellomtida kan regjeringa fatte vedtak som den vil, så lenge ikke en tredjedel av Stortinget går sammen om å oppheve dem. Etter hvert som koronaviruset slår ut flere og flere stortingsrepresentanter, kan det blokkerende mindretallet bli vanskelig å mobilisere.
