Nok en gang triumferte Hugo Chávez og hans bolivarianske allianse ved presidentvalget i Venezuela den 7. og 8. oktober. Valgdeltakelsen var rekordstor, over åtti prosent avga stemme, Chávez høstet 55 prosent av dem. Tre millioner marsjerte i gatene i Caracas som en understrekning av presidentens enorme popularitet.
Ikke desto mindre er det en sterk og sammensatt opposisjon som vil bremse og reversere de sosiale prosessene i Venezuela. Med USA i ryggen består den av storborgerskapet, finans- og oljekapitalen, men også betydelige deler av bysmåborgerne og et filleproletariat som lar seg kjøpe av politiske løfter eller bestikkelser.
Høyrealliansen til nyliberalisten Capriles er et redskap for den venezuelanske reaksjonen, for borgerskapet og imperialismen. Den består av alt fra krefter med tette bånd til paramilitære og terrororganisasjoner, fascistiske organisasjoner, til sosialdemokratiet (AD) og kristelig-sosiale (COPEI) samt noen «venstre»-grupperinger.
Til tross for flere valgseire på rad, har og vil ikke Cháves sin «sosialisme for det 21. århundre» ta noe endelig oppgjør med borgerskapet og den USA-finansierte opposisjonen. På tross av kuppforsøk, sabotasje, CIA-infiltrasjon og blokader får de reaksjonære fortsette sin propagandavirksomhet og undergraving , blant annet gjennom en rekke private TV-stasjoner og mediekanaler.
Motkandidaten Capriles Radonsky frontet den brokete koalisjonen Forente demokrater (MUD) som har vært sponset med gigantsummer av USA-imperialismen helt siden det kontrarevolusjonære kuppforsøket mot Chávez i 2002 slo feil.
Capriles la an en populistisk demagogi for ikke å stå i gapestokken vis a vis de sosiale reformene som Chávez beviselig har fått i stand til fordel for landets fattigste, uten at det hjalp ham. Venezuela er sosialt stadig vekk et av de mest polariserte landa , med utstrakt fattigdom. I forkant av valget har høyrealliansen spilt maksimalt på misnøye over varemangel, strømkutt og prisstigninger, samtidig som de sjøl har gjennomført og forberedt ulike former for leveranseboikott og bidratt til tomme hyller i butikkene. De reaksjonære spekulerer i en voksende misnøye blant store befolkningslag, og forbereder med all sannsynlighet ulike former for sabotasje og paramilitære aksjoner i framtida.
«Chavez’ seier i denne valgkampen er et viktig skritt for videre fremgang og for å utvide det revolusjonære handlingsrommet», skriver Venezuelas marxist-leninistiske kommunistiske parti PCMLV i en uttalelse. «Men», understreker partiet, «man må være klar over at borgerskapet ikke vil stå passivt og se på etter valget, det vil fortsette med å motarbeide gevinstene som arbeiderne har oppnådd, derfor er det nødvendig å bekjempe reformistiske illusjoner som sier at den sosialistiske revolusjonen er mulig uten å ødelegge den borgerlige staten. Vi må handle i samsvar med marxist-leninistiske prinsipper og oppfordre arbeiderne og bøndene til å bruke sin makt til en sosialistisk revolusjon.»
Til tross for Chávez’ ubestridelige popularitet og progressive rolle i mange sammenhenger, står den venezuelanske revolusjonen på stedet hvil. Landets svære oljeinntekter og en massiv oppslutning om varianter av revolusjonære og sosialistiske ideer er ikke nok til å skape sosialisme. Skal det skje, må borgerskapet og imperialismen vingeklippes av landets organiserte arbeiderklasse som oppretter sitt klassediktatur og bygger sosialismen. Å skape den nødvendige enheten og bevisstheten om denne oppgaven er det uttalte målet til Venezuelas marxist-leninistiske kommunistiske parti.
