Arbeidslinja til borgerskapet har kollidert med EUs krav om uhindra mobilitet på arbeidsmarkedet. NAV og statsråden må krabbe ut fra sitt innbilte handlingsrom og krype til korset fordi norske myndigheter har brutt lojalitetsplikten i EØS-avtalen.
NAV-skandalen, som bare vokser seg større og større, handler om at arbeids- og velferdsetaten har straffeforfulgt og fengsla folk som har mottatt midlertidige ytelser mens de har oppholdt seg i et annet EØS-land. Forfølgelsen har skjedd med velsignelse fra arbeidsdepartementet og domstolene. Sju personer er dømt bare i år – altså etter at NAV begynte å tvile på sin egen praksis. Minst 48 dommer er avsagt på feil grunnlag. Det har ført til personlige tragedier og kriminalisering av hundrevis av mennesker. Ikke bare har de handlet i god tro, de har dessuten hatt EØS-retten på sin side.
Feil praksis siden 1990-tallet?
De skyldige bak denne klassejustisen er ikke bare NAV, men skiftende regjeringer og arbeidsministre, stortingsflertallet og ikke minst rettsapparatet. Alle har de bevisst lukket øynene for at denne praktiseringa av arbeidslinja frontkolliderer med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og Trygdeforordningen. Når forordninger blir innlemmet i EØS-avtalen er de norsk lov. Når det forekommer motstrid mellom EØS-lovgivninga og nasjonalt lovverk, har EØS-regelverket forrang. Dette er er uttrykkelig slått fast i EØS-loven §§ 1 og 2.
Den reviderte Trygdeforordningen kom i 2012, men sporene peker tilbake til den tidligere forordningen fra 2004 og kanskje helt tilbake til 1994, da EØS-avtalen blei norsk lov. Dette er grunnen til at opposisjonspartiene i den forrige rødgrønne regjeringa, med Ap-leder Jonas Gahr Støre i spissen, foreløpige er varsomme med å bruke storslegga mot den sittende høyreregjeringa. Det kan fort ramme dem sjøl i neste runde.
Røverfortelling om EU og «den lille mann»
NAV og arbeidsminister Anniken Hauglie er blitt tvunget til å krype til korset og be forfulgte trygdemottakere om unnskyldning. I dette konkrete tilfellet har EØS-regelverket vært til fordel for ofrene, noe de frekkeste i borgerligheten prøver å utnytte til å la EU og EØS framstå som bestevenner av «den lille mann».
EU vil ikke vite av nasjonale restriksjoner som gjør arbeidskrafta mindre mobil
Det er naturligvis en røverfortelling. EU har ingenting prinsipielt imot å forfølge trygdemottakere, sånt må bare skje på identiske vilkår i hele EØS-området. Saken er at forvalterne av den europeiske storkapitalens interesser nekter å godta at deler av reservearbeidsstyrken i EØS-området holdes vekk fra det felleseuropeiske arbeidsmarkedet. Nettopp dette er hva den norske praktiseringa av arbeidslinja reelt sett gjør.
Mobilitetskrav kræsjer med arbeidslinja
EUs direktiver og forordninger er lagd for å sikre en mobil arbeidskraft som ikke møter grensehindringer og nasjonale restriksjoner. Dette frontkolliderer med den såkalte arbeidslinja som kapitalens hovedpartier omfavner – det vil si at den som er sjuk eller arbeidsløs har meldeplikt i Norge. Tankegangen til velfødde norske skattesnytere og politikere er at vanlige folk er unnasluntrere og trygdesvindlere, derfor skal de stå til tjeneste for kapitalen såfremt de er i stand til å knyte skoa sine. Og skal de stå til tjeneste, må de holde seg hjemme.
Tankegangen i EU er en annen. Den europeiske storkapitalen gir blanke i hvilket land arbeidskrafta befinner seg, bare den er tilgjengelig for det europeiske arbeidsmarkedet. Derfor vil EU ha fri flyt av trygdeytelser og andre ordninger som fremmer mobiliteten. EU-kommisjonen vil ikke ha noe av at nasjonale regjeringer legger restriksjoner på flyten av arbeidskraft, ytelser og tjenester – fordi det vil undergrave hele prinsippet om en mest mulig mobil og fleksibel hær av europeiske arbeidere.
Knuser EØS-myten om handlingsrom
Partiene som ivrer mest for arbeidslinja er merkelig nok de samme som er mest ihuga forsvarere av EØS-avtalen. Veit de ikke at EØS-avtalen trumfer annen norsk lov?
Sjølsagt veit de det. Men det norske borgerskapet og deres jurister har gjennom tiår konstruert en myte om det store nasjonale handlingsrommet i EØS-avtalen. Myten var beregnet på opinionen, men jurister og politikere har gjentatt den så mange ganger at de har begynt å tro på den sjøl. Gjennom å lukke øynene for en praksis der NAV formelt følger norsk lov men samtidig bryter med annen norsk lov i form av EØS-avtalen, har de «utfordret handlingsrommet». Og tapt. Igjen.
ESA forlanger lojalitet
Overvåkingsorganet ESA er særlig opptatt av å påse at Norge ikke diskriminerer EØS-borgere fra andre land. Ettersom det i disse tilfellene er norske statsborgere som har vært forfulgt og diskriminert, har NAV og rettsvesenet tippet på at ESA ikke ville bry seg om at norske myndigheter kriminaliserer mottakere av sjukepenger og arbeidsavklaringspenger. Norge skal ha advart ESA om at innblanding fra overvåkingsmyndigheten kunne komme til å styrke styrke EØS-motstanden her til lands.
ESA har nå blitt nødt til å kaste seg over saken. Overvåkerne krever at regjeringa svarer på elleve spørsmål om hvordan den forstår og praktiserer EØS-reglene for Det indre markedet.
«Illojale» norske politikere og byråkrater som ikke følger EØS-spillereglene, vil bli satt på plass. Men departementsbyråkratene er sikkert allerede i gang med å lage nye klassekriterier som kan brukes til å videreføre arbeidslinja, bare at de denne gangen ikke skal diskriminere mellom nordmenn og andre EØS-borgere.
En av oppgavene til den nye arbeidsmyndigheten ELA kan bli å sørge for «harmonisering» av trygderettighetene i hele EØS-området og være meklingsinstans når det oppstår uenighet mellom nasjonale myndigheter.
