Angsten for 70-tallet

Den dirrende pekefingeren er atter rettet mot gamle og frafalne revolusjonære: Gjør avbikt! Men det skjulte budskapet er et annet, rettet mot de unge: Ta for all del ikke positiv lærdom av 70-tallet! Og hvis du allerede er "litt rød", lær deg til å bli en sviker først som sist. Det hjelper på karrieren.

Denne gang var det Gerhard Helskog som blåste i den svarte luren med sitt program Rikets tilstand på TV2. Tilsynelatende var programmet rettet mot kulturkjendiser og samfunnstopper som har begått ungdomssynder i syttiåra gjennom medlemskap i organisasjoner med erklært kommunistisk ståsted. Folk som statsråd Guri Ingebrigtsen eller påtroppende LO-leder Gerd-Liv Valla, for å nevne et par av de mange med bakgrunn fra organisasjoner som SUF(m-l), AKP, KA eller KUL. Forbrytelsen besto (og består) i at de ikke tok tilstrekkelig avstand fra "despoter" som Stalin og Mao, og at flere av dem støttet det nye regimet i Kambodsja som sprang ut av den indokinesiske frigjøringskampen mot USA.

Kampanjen kunne jo hatt et fornuftig formål hvis hensikten hadde vært å sette fokus på folk som selger prinsipper til fordel for å gjøre karriere i sosialdemokratiets varme favn. Tendensen blant småborgerlige intellektuelle til å kaste seg på det som til enhver tid er politisk korrekt og mainstream i det borgerlige samfunn burde være interessant både journalistisk og sosiologisk. Vi så det nylig demonstrert ved det NATO- og norskfinansiserte folkeopprøret i Jugoslavia. Fra den ene dagen til den andre konverterte brorparten av Slobodan Milosevics støttespillere og megafoner blant intelligentsiaen til å bli varme tilhengere av den såkalte demokratiske opposisjonen i landet. Lignende massekonverteringer har vi sett utspille seg i land etter land i Øst-Europa etter 1989. Noen skvulp fra denne flodbølgen skyllet også inn over Vest-Europa (og Norge), hvor litt mindre horder av intellektuelle fikk det travelt med å distansere seg fra alt som kunne assosieres med kommunisme eller sosialisme.

Men det er likevel ikke sviket som blir fokusert, fordi svik mot idealer og moralske normer er dagliglivets krav til den som skal klatre høyt i det borgerlige samfunnet. Dobbeltmoralen krever samtidig at sviket pakkes inn i flere lag av "moden erkjennelse" og "intellektuell distanse". Dermed får vi den absurde fasit at det var ml-bevegelsen og kommunistisk ideologi som utnyttet en rekke begavede unge mennesker og ødela "en hel generasjon". Grusomheten var av et slikt omfang at når disse menneskene seinere har konvertert til borgerligheten og gjort karriere, er de likevel fortsatt befengt med arvesynden. Dette er det virkelige budskapet til dagens unge revolusjonære, i tilfelle de skulle "trå feil" og bli kommunister.

La det ikke herske tvil: Det kostet å være marxist-leninist på 70-tallet, særlig for folk i industrien som ble svartelista i fleng. Hva POT fordrev tida med er jo gammelt nytt. Mange som hadde en intellektuell retrettposisjon tok imidlertid til seg Maos konfusianske dialektikk og fant ut at de kunne "gjøre nederlaget til framgangens mor". I et karriereperspektiv var det overløperne til borgerligheten som utnyttet ml-bevegelsen, og ikke omvendt. Den unike organisasjonserfaringa, evnen til å takle utfordringer og til å sette vedtak ut i livet, ble for disse et karrieremessig springbrett som har gitt solid uttelling for ungdomstidas "forsakelser". Slik dyktige sosialdemokratiske tillitsmenn i sin tid avanserte til flinke byråkrater, slik er mange forhenværende (og noen nåværende) AKP'ere ikke bare blitt dyktige fagbyråkrater, men også resultatorienterte mellomledere, rikssynsere, scoop-journalister og endatil konsulenter og pep-talk'ere for næringslivslederne. De kan tillate seg å harsellere over bakgrunn og fortid mens de hever feite lønninger, men underslår at de gjennomgikk Norges beste skole i organisasjonsarbeid på denne tida. Hvis det er noen som har ei gjeld å gjøre opp, må det være kappesvingerne som skylder ml-bevegelsen hundretusener i skolepenger.

Skal så ikke ml-bevegelsen kritiseres? Jo, absolutt. Vi som fortsatt kaller oss marxist-leninister kan spandere mange flir på 70-tallets overslag. Men den borgerlige kritikken og den borgerlige latterliggjøringa tjener ikke til annet enn å legitimere den bestående orden, til å skjønnmale imperialismens herjinger og til å rettferdiggjøre overvåking og angiveri.

Skal kritikken av ml-bevegelsen være til nytte for den revolusjonære venstresida, og ikke bare tjene til å forlyste borgerligheten, må den evne å kritisere det som skal og må kritiseres. Og da er det i forholdsvis liten grad 70-tallet, men desto mer 80-åra som illustrerer de virkelig grove feilskjærene til den daværende marxist-leninistiske-maoistiske bevegelsen. Det burde ringe ei bjelle når 80-tallet er nærmest et ikke-tema for de antikommunistiske kampanjene.

På 70-tallet ble det sjølsagt gjort politiske feil og sikk-sakk-manøvre som kan forklares dels med et relativt lavt teoretisk nivå, dels med at marxismen-leninismen var oppspedd med maoisme. De virkelig alvorlige feilgrepene skjedde med splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen seint på 70-tallet som bakteppe. AKP-lederne satset på å følge de kinesiske ledernes slalåmløype, noe som etterhvert ble en altfor krevende øvelse og som resulterte i både beinbrudd og hodeskader. Mer om det nedenfor.

Uansett er de historiske feilskjæra til ulike deler av den revolusjonære bevegelsen knapt for fotnoter å regne, sammenliknet med en utskrift fra det politiske forbryterarkivet over norske stortingsrepresentanter og statsråder. Den lista er så lang at vi må nøye oss med noen av de ferskeste klippene:

• Statsminister Bondeviks kristelige regjering kunne i 1999 gå  til uprovosert terrorkrig mot en annen suveren og reellt forsvarsløs  stat (Jugoslavia) med "menneskerettighetene" som påskudd.

• Statsminister Stoltenberg og utenriksminister Jagland skryter hemningsløst  av at millioner av norske skattepenger er brukt til bestikkelser og oppkjøp  av en "demokratisk opposisjon" i selvsamme Jugoslavia.

• Begge ministeriene har i en årrekke forsvart boikotten av Irak, og har følgelig rundt 2 millioner irakiske menneskeliv på samvittigheten.

Er de noensinne stilt til ansvar? Har noen hørt dem angre? Har noen journalister bedt dem om å angre?

I ethvert land som gjennomfører en kamp for frihet og sjølstendighet vil det skje ulike former for overgrep og feilgrep, også fra de som har retten på sin side. Flere frigjøringsbevegelser og revolusjoner har slått kontra når makta er vunnet. Se bare på Iran. Det er ingen garanti for at den første seieren gir de fruktene frigjøringsbevegelsen satte seg som mål å høste. Dette er så banalt at det er pinlig å måtte presisere det. Skulle anti-imperialister av den grunn latt være å støtte folkenes frigjøringskamp? Skulle patrioter slutte å slåss mot okkupantmakter, fordi friheten og uavhengigheten ikke har garantert holdbarhetsdato? (Hvem hadde vel trodd at Norge skulle bli nykolonialisert av USA bare fire år etter frigjøringa fra nazismen?)

Anti-imperialistenes forsvar av Røde Khmer-regimet fra 1975 var i utgangspunktet riktig og logisk, den nye regjeringa var resultatet av frigjøringskampen mot USA-imperialismen. Den anti-imperialistiske ryggmargsrefleksen om å forsvare et land og et folk som var terrorisert og bombet i fillebiter (i enda større målestokk enn nabofolket i Vietnam) var et sunnhetstegn og uttrykk for en riktig anti-imperialistisk moral.

Men da masseforflyttinga av folk fra byene til landsbygda viste seg å være noe annet enn et nødstiltak for matauk i et utbomba land, da dette viste seg å være en strategi for et fullstendig bakstreversk "kollektivistisk rissamfunn" diametralt motsatt marxismens anvisninger, var saken en annen. Røde Khmer og Pol Pot ville ikke bygge et avansert, sosialistisk Kambodsja, men tvert imot skru historia tilbake til en slags primitiv urkommunisme, der penger og lønninger skulle avskaffes med ett slag.

Den maoistiske teorien om "de tre verdener" fikk vel så alvorlige følger på andre områder. Den riktige analysen av det revisjonistiske Sovjetunionen som ei aggressiv supermakt på linje med USA (sosialimperialismen), ble av maoistene snart forvrengt til at Sovjetunionen aleine var "hovedfienden" for verdens folk. Dermed ble ikke bare de gamle europeiske stormaktene, men også supermakta USA, reelle allierte. Dette fikk rabiate og alvorlige konsekvenser, som gjorde at 80-tallet, ikke 70-tallet, ble AKPs svarte tiår. Men borgerhetsen mot partiet retter seg naturligvis mot den perioden da partiet i hovedsak oppførte seg som et kommunistisk parti.

AKP kan se tilbake på det meste av syttitallet med stolthet. Det samme kan ikke sies om tiåret som fulgte. En kort oppfriskning av hukommelsen bør være tilstrekkelig:

Da Vietnam invaderte Kambodsja i 1979, gjorde AKP anskrik om voldtekt  på et annet suverent land, mens partiet omvendt varmt forsvarte Kinas  blodige "straffeangrep" mot Vietnam like etterpå.

AKP-landsmøtet i 1980 og partiets militærprogram fra året før, var en lojalitetserklæring til NATO og det norske borgerskapet.  Utover hele 1980-tallet hylte AKP med NATO-ulvene, og har dessverre ennå  ikke helt lagt av seg den avsindige ideen om et "sterkt og uavhengig  nasjonalt forsvar" under det imperialistiske norske borgerskapets  kommando.

Maoistene fordømte aldri fascistkuppet i Tyrkia i 1980. Tvert  imot hadde AKP forståelse for at kuppet var nødvendig for å demme opp for angivelige sovjetiske forsøk på overfalle  NATOs sørflanke. AKP'erne glimret med sitt fravær under demonstrasjonene  mot fascismen i Tyrkia og for kurdernes rettigheter tidlig i 80-åra. Her var en håndfull marxist-leninister blant drivkreftene.

I Latin-Amerika så man med skepsis på de forskjellige motstandsbevegelsene  og geriljaen som sloss mot USAs gorillaregimer, fordi de objektivt kunne styrke Sovjet på USAs bekostning.

Denne triste fortellinga kunne gjøres lenger, men det er ikke nødvendig. I takt med at det ble relativt meningsløst å fortsette kampen mot en oppløst Warszawapakt, har AKP korrigert deler av denne linja. Og godt er det.

--

Den antikommunistiske hetsen er rettet mot 70-tallet, fordi makthaverne vil sikre at dagens unge revolusjonære ikke trekker positive lærdommer av dette stolte tiåret for den revolusjonære bevegelsen i Norge. Med tanke på hva som foregår i RV og Rød Ungdom for tida, ser det dessverre ut til at kampanjeregissørene kan notere seg for en ikke ubetydelig suksess.