Arbeiderpartiet vet å takke sin generalsekretær med en storslått minnestund, og det mangler ikke på godord fra hele den politiske eliten, fra Frp til SV, over mannen som «reddet Norge fra kommunistene». Det er selsomt å registrere hvordan katter som har vendt hjem til faderhuset, som Oslo Aps Jan Bøhler (tidligere AKP-er), deltar i hyllesten uten nevneverdige motforestillinger. Raymond Johansen, tidligere markert SV-politiker, rakk også å få klapp på skulderen fra n'Haakon da han tiltrådte som arvtaker i rolla som Arbeiderpartiets mektige partisekretær.
Fra krigens slutt, da han ble valgt til generalsekretær i Arbeiderpartiet, og i mer enn tjue sammenhengende år, styrte Haakon Lie partiet og det meste av det politiske etablissementet i Norge. Som en av sine viktigste medspillere hadde han Jens Chr. Hauge, Aps grå eminense i etterkrigsperioden. Begge ble under krigen vervet som agenter for britisk og amerikansk etterretning. Nylig frigitte dokumenter fra det amerikanske riksarkivet NARA bekrefter at Hauge sto på lønningslista til Office of Strategic Services (OSS), den direkte forløperen til dagens CIA.
Den historiske oppgaven disse to påtok seg var å knekke kommunistenes innflytelse i et fritt Norge der Norges kommunistiske parti hadde vunnet stor prestisje, og å sikre norsk innlemming i Atlanterhavspakten (NATO). Det var en oppgave de klarte med glans, ved hjelp av løgnkampanjer og russerfrykt, trusler, yrkesforbud, spionasje og forfølgelse av titusener av nordmenn. I løpet av knapt fire år, fra 1945 til 1949, var NKP ekskludert fra alle innflytelsesrike posisjoner og stortingskomiteer. Det er aldri bevist, men mer enn sannsynlig, at valgfusk sørget for at 102 000 stemmer til NKP i 1949 ikke ga partiet ett eneste stortingsmandat. (Bondepartiet fikk 6 mandater med 85 000 stemmer.)
Men den norske mccarthyismen som Lie var en hovedregissør av, ramma ikke bare NKP. En stor del av dem som ble utsatt for den hysteriske kommunistjakten var medlemmer av Arbeiderpartiet som ikke uten videre godtok verdensbildet til Haakon Lie. Mange av dem ble ekskludert og utgjorde kimen til det som ble Sosialistisk Folkeparti. Selv liberalere som våget å sette på trykk tanker som ikke var NATO-ratifiserte, fikk gjennomgå. Dagbladet var på 60- og 70-tallet det eneste presseorganet som ikke praktiserte systematisk sensur og hadde et visst kritisk blikk på uten- og innenrikspolitikken. Haakon Lie lot avisa få svi for det, med anklager som sjølsagt var helt hinsides:
«I Norge er utvilsomt Dagbladet, Oslo, idag det mest effektive talerøret for Norges kommunistiske Parti. Praktisk talt alle dets aksjoner – lovlige og ulovlige – finner støtte i avisen.»
Lie var en dyktig agitator og organisator, som ikke tålte opposisjon. Historiene er mange om DNA-koryfeer som fikk skyllebøtter så skjorta hang før de ble kastet på dør. Som en av pionerene i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) på 30-tallet lærte Lie tidlig betydninga av skolering og fostring i organisasjonen. Han erstattet den grunnleggende folkeopplysningstanken med målretta kampanjer, ei linje han også fulgte som medlem av Kringkastingsrådet. Han var moderne for sin tid når det gjaldt å bruke reklameeffekter og medier til indoktrinering og massesuggesjon. Mange av de regisserte Ap-møtene i mellomkrigsårene hadde fascistlignende preg, som mange assosierte med Joseph Goebbels' metoder.
Det var sånne metoder Lie benytta med sine hetsende kampskrifter som «Kaderpartiet» og «Cella på Herøya». Hans påståtte motsetninsgforhold til Einar Gerhardsen er sterkt overdrevet. De spilte på lag. Venstrepolitikeren og banksjef i Norges Bank Gunnar Jahn møtte Einar Gerhardsen i mars 1948 for å diskutere trusselen fra kommunistene. «Hvordan er det i bedriftene og fagforeningene?» spurte han og la til: «Der er det farligst og der kan ikke vi gjøre noen ting. Der er det dere, Arbeiderpartiets folk, som må passe på å ta kampen opp.» Det gjorde Gerhardsen til fulle med sin berykta Kråkerøytale i 1948, som var innledninga til klappjakta på kommunistene. Haakon Lie sørget for at LO og tillitsmannssystemet ble et angiverapparat, som etter hvert samspilte med industrifolkenes eget spionasjeapparat og med etterretningstjenestene.
Partimaskineriet og propagandaflommen til Haakon Lie førte Arbeiderpartiet til valgseier etter valgseier til langt ut på 60-tallet. Sammen med Konrad Nordahl og Einar Gerhardsen sørget han for stø NATO-kurs i utenrikspolitikken og for at kapitalen under den langvarige økonomiske oppgangstida tok seg råd til å innfri periodiske reformkrav. Dermed kunne illusjonen om partiet for den vanlige mann holdes i live. Idyllen tok slutt da de kapitalistiske krisene vendte tilbake, LO-apparatet blei rysta av ville streiker og de folkelige protestene mot Vietnamkrigen (der Ap og Lie sto bak USA og marionettene i Saigon) ikke lot seg stagge.
Han var også en ihuga EU-tilhenger, og han var i sekretær i Europabevegelsen 1970-73. At han også der kjempet for markedskreftene og kapitalismen, overrasker ikke.
Haakon Lie var klar i toppen til det siste, og han fulgte aktivt med i det politiske spillet. På sine eldre dager kunne nok han framstå som en tanke mildere og mer nyansert enn i sine frådende glansdager. Noen lot seg også overraske over hans omfavnelse av det rødgrønne regjeringssamarbeidet med et SV som han et par tiår tidligere definerte som «femtekolonnister». Det kan nok tenkes at dette sier mer om SV enn noe annet. Som staten Israels mest ihuga forsvarer i Norge gjennom mange tiår, forsto Lie også på sine siste dager at det var politisk uklokt å insistere på at massedrap på palestinere var berettiget under enhver omstendighet, selv om hans beste venner i Israel hadde vært de sionistiske terroristene som grunnla staten og drev palestinerne fra jorda si. Hans politiske teft for at sosialdemokratiet og den sosialdemokratiske statsmakta må sikre seg legitimitet som «folkelig», førte også til at han opponerte mot Jens Stoltenbergs privatiseringsiver, særlig i forhold til Statoil.
Ikke noe av dette må overskygge det faktum at Haakon Lie helt til det siste var det kapitalistiske systemets og den amerikanskstyrte verdensordens ihuga forsvarer. Den som trur at George Bush med sin plan for en ny amerikansk verdensorden representerte noe dramatisk nytt i den amerikanske supermaktsdoktrinen, har ikke fått med seg at han egentlig bare videreførte Trumandoktrinen: «Hele verden må godta det amerikanske system som bare kan overleve i Amerika hvis det også blir et verdenssystem.» (Truman, 12. mars 1947)
Den dyktige organisator, agitator og agent Haakon Lie tok Truman på ordet. På sine siste dager satset han på at Barack Obama ville virkeliggjøre målet.
