Kombinasjonen av store gassfunn, høye energipriser og den globale oppvarminga, har for alvor satt Arktis i fokus for imperialistisk rivalisering, med Norge som en sentral aktør.
«Verden trenger enorme oljeinvesteringer de neste 25 årene. Derfor er det viktig å gjøre Barents-regionen attraktivt for oljeselskapene nå, mener IEA», meldte Aftenposten tidlig i november 2005. «IEA frykter også at den ventede kraftige økningen i energietterspørselen på hele 50 prosent frem til 2030 vil gjøre at avhengigheten av de oljerike landene i det politisk ustabile Midtøsten øker kraftig.»
Det internasjonale energibyrået har nå fått svaret de ønsker. Den 31. mars la regjeringa fram forvaltningsplanen for Barentshavet, etter heftig intern dragkamp. – Fisk, miljø, petroleum, olje og gass skal utvikles side om side, vi skal ivareta alle hensyn, sa statsminister Jens Stoltenberg.
Og særlig hensynet til oljeselskapene og USA, burde han ha tilføyd.
I denne omgang blir Vesterålen og Lofoten, samt områder utenfor Nordland og Møre skjermet for oljevirksomhet. Men bare midlertidig. Til tross for at dette har vært et krav fra SV, som sitter med miljøvernministeren, blir ingen områder varig vernet. De lokale forbudene mot petroleumsvirksomhet gjelder bare ut denne stortingsperioden, og planen vil derfor bli revurdert i 2010.
Miljøprotester
Miljøbevegelsen raser mot at regjeringa har ignorert faglige advarsler og sviker løftene sine. – Det tok bare noen måneder for Jens Stoltenberg å skitne til regjeringens miljøløfter. Det er forferdelig å se SV sitte og administrere Arbeiderpartiets politikk for boring i sårbare havområder og økende klimagassutslipp, sier Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom. (www.nu.no)
Barentshavet er et spiskammer, og oppvekstområde for den norsk-arktiske torskestammen. Langs kysten av Troms og Finnmark er grensa for boring satt til 35 kilometer fra land. I felt som ligger fra 35 til 50 kilometer fra land skal det i utgangspunktet ikke igangsettes ny virksomhet, men det er unntak for de konsesjonene som allerede er gitt. I områdene som ikke er spesielt nevnt skal det tillates oljevirksomhet og leteboring. Det vil si at det vil bli tillatt med oljevirksomhet i det sørlige Barentshavet, også på det omstridte Goliat-feltet. Dermed er det fritt fram for oljeselskapene.
Olje- og energidepartementet har samtidig som forvaltningsplanen ble lagt fram gitt 17 selskaper tilbud om deltakelse i 13 nye utvinningstillatelser i 19. konsesjonsrunde. Selskapene vil få tilbud om deltakelse i til sammen 33 blokker eller deler av blokker. – Hovedfokuset for 19. konsesjonsrunde har vært Barentshavet, sa olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp), som la til at han «er svært spent på kommende års leteresultater».
Snøhvit skal gi innpass på Shtokman
Hammerfest og Melkeøya syder av virksomhet etter at Snøhvit-utbygginga tok til. Snøhvit er i seg sjøl et betydelig gassfelt. Men framfor alt er prosjektet en inngangsbillett til Shtokman-feltet i russisk sone.
I september 2005 valgte russiske Gazprom ut de fem selskapene Hydro, Statoil, Total, Chevron og Conoco Philips til sluttrunden i kappløpet om hvem som skal bli partnere i utvinninga av dette enorme feltet, som er minst dobbel så stort som Snøhvit-prosjektet. Monopolenes regjering gjør sjølsagt sitt for å hjelpe «våre» selskaper. Den russiske statsministeren Mikhail Fradkov var på offisielt besøk til Norge 28. og 29. mars. En viktig del av programmet var at han sammen med ledelsen i Hydro og Statoil besøkte Hydros ilandføringsanlegg for gass fra Ormen Lange-feltet, på Aukra i Møre og Romsdal. Hydro og Statoil ligger langt framme når det gjelder petroleumsteknologi til havs, og selskapene krysser fingrene for at Russlands importstopp for norsk laks – angivelig på grunn av fiskens dårlige kvalitet – ikke stikker kjepper i hjulene for Shtokman-rallyet.
USA vil ha Norge som stabil gassleverandør
Profitt og forespeilte økninger i gass- og oljeprisen, er sjølsagt den økonomiske drivkrafta for felttoget i Barentshavet. Men det handler minst like mye om geopolitikk og imperialistisk rivalisering. «Norges betydning for USA når det gjelder vår nasjonale energipolitikk øker for hvert år om går», sa tidligere USA-ambassadør John Doyle Ong i et intervju høsten 2005. Norge kan avlaste avhengigheten av det ustabile Midtøsten, og vil neppe finne på å true med å omsette olje og gass i euro, og dermed true dollarens hegemoni og det amerikanske korthuset som er bygd på overprising av den grønne seddelen. Ong var særdeles varm tilhenger av Snøhvit-utbygginga.
Statoil kvitterer gjennom helsides annonser med at flytende gass herfra om ikke lenge vil bli fraktet på tankskip til Cove Point-terminalen ved Washington DC. Ambassadør Ong gikk også ut med aggressive krav om at USA burde være deltaker i de bilaterale forhandlinger mellom Norge og Russland om gråsoneavtalen, krav som satte norske politikere i en smule forlegenhet. I et avskjedsintervju med Dagbladets Magasinet i november, satte ambassadøren flere streker under sitt poeng: «... Norges initiativ [er] alltid i tråd med USAs utenrikspolitiske målsetninger. Og Norge kan i mange tilfeller gjøre det vi ikke kan på grunn av hvem dere er, og hvem vi er.»
I polområdene kan USA ha ekstra behov for en stedfortreder, og Norge er erfaringsmessig neppe noe dårlig valg. En fløy av Det republikanske partiet har lenge blokkert amerikansk ratifikasjon av Havrettstraktaten, med den følge at USA delvis er blitt stående på sidelinja i forhold til kampen om territoriell oppdeling av olje-, gass- og fiskreiressursene i polarstrøkene.
Global oppvarming åpner nye profittmuligheter
Det som miljøbevegelsen frykter, får oljeselskapene til å gni seg i hendene. Den globale oppvarminga har allerede ført til tildels dramatisk smelting av polisen. Et russisk forskningsfartøy nådde i august 2005 helt til Nordpolen ved egen hjelp, uten at en isbryter brøytet råk. Det har aldri skjedd før. Under polarisen ligger det store og ukjente ressurser, som kan bli tilgjengelige og lønnsomme dersom isen fortsetter å trekke seg tilbake. Bare en brøkdel av det som skjuler seg under de arktiske ismassene er til nå undersøkt geologisk. Nesten like viktig er mulighetene for kortere transportruter, som kan gi dramatisk reduserte kostnader. En ny passasje som er farbar 4-5 måneder om året, ville skape nye eksportruter og gi nye lønnsomhetsvurderinger av eventuelle funn.
Disse faktorene forklarer imperialistenes voldsomme hastverk for å slå kloa i mest mulig av ressursene i Arktis, og den aggressive tonen mellom stater som normalt blir ansett for å være fredsæle naboer. Rivaliseringa skjerpes ytterligere som følge av at klimaforandringene og andre faktorer har ført til at store fiske- og krabbebestander er i ferd med å forflytte seg. Det kan bety at enkeltstater mister store ressurser hvis hele bestander, på grunn av endringer i vanntemperatur og havstrømmer, beveger seg over i en annen stats økonomiske sone.
Norge ser sitt snitt til å ekspandere
De rødgrønne har fra første dag gitt tydelig prioritet til satsing på nordområdene, både politisk, økonomisk og militært. Denne nyorienteringa er blitt lansert ikke bare som fornuftig og framtidsretta ressursutnyttelse, men også som en nasjonal og sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk – altså som en forsiktig dreining vekk fra total lydighet overfor USA. Det er særlig denne versjonen som tiltaler og blir framført av regjeringspartneren SV.
Men, som vi har sett, den norske satsinga på nordområdene er fullstendig i samsvar med USAs ønsker og interesser, samtidig som den passer hånd i hanske med Norges egne imperialistiske ambisjoner. For USA er det langt nyttigere at NATO-Norge konsentrerer aktiviteten og den militære styrkeoppbygginga i dette området. Sjøl om USA også setter pris på norske «bidrag» til okkupasjonen av Afghanistan og andre land, er og blir disse mest av symbolsk verdi og lim for NATO-alliansen.
På en Nordområdekonferanse i Bodø 29. mars 2006 la utenriksminister Jonas Gahr Støre i sitt innlegg om «Ansvar og muligheter i nord» vekt på det han kalte «nordområdepolitikkens tre hovedspor: 1) Aktivitet - vi må være i front på alle aktivitetsområder; 2) Nærvær - vi må være tilstede for å håndheve suverenitet og sikre orden; 3) Kunnskap - vi skal ha den beste kunnskapen på alle områder». Å være i front og å sikre orden – på egne og USAs vegne – er nok ingen dårlig beskrivelse av den norske imperialismens ambisjoner for nordområdene.
Kamp mellom Russland, Canada, Danmark, Norge
Både Norge og Russland har for lengst satt fram saftige territorielle krav og delvis tatt seg til rette, og ligger etter 30 år fortsatt i disputt om hvilke prinsipper som skal legges til grunn for grensedragningen. Norge holder på midtlinjeprinsippet, mens Russland hevder sektorprinsippet. Gråsonen er området det strides om suvereniteten over, og er derfor særdeles hardt utsatt for tjuvfiske fra flere fiskerinasjoner. Norge håndhever sin egenerklærte vernesone rundt Svalbard, uten at denne er anerkjent av andre stater.
Russland gjorde i 2001 framstøt for å annektere halve Nordishavet, men møtte motbør fra sine imperialistiske rivaler. Også Canada og Danmark (med utgangspunkt i Grønland) har kastet seg aggressivt over nordområdene, og slåss blant annet om hvem som har suverenitet over Hansøya utenfor Grønland. Danmark prøver å finne geologisk dekning for at Nordpolen er en naturlig forlengelse av Grønlands kontinentalsokkel, mens Canada viser militære muskler og patruljerer sine polare yttergrenser med en hærstyrke på 1500 mann, for det meste satt sammen av inuiter. Bak den aggressive canadiske oppførselen ligger også forpostfektninger for kontroll over Nordvestpassasjen.
Uttrykket kald krig kan få nytt innhold ved polarfronten.
