Perspektivmeldingen tegner opp ei dyster framtid for de unge.
Hvert fjerde år legger regjeringa fram sine framtidsprognoser og strategien for å møte den norske kapitalismens utfordringer i et 40-årsperspektiv. Kort fortalt får vi varsel om trangere tider og tyngre byrder for folk flest. Regjeringa avvikler velferd og samfunnsansvar. Den skylder på eget folk, fordi folket er en utgiftspost.
Den norske oljealderen er på hell og Norge begynner å få handelsunderskudd med utlandet også når olje og gass regnes med. Avkastninga på oljefondet holder ikke tritt med den nedadgående tendensen, sjøl om oljeprisen har steget markant de siste månedene.
Skylder på pensjonistene
I verdensbildet til regjeringa er pensjonister og uføre medskyldige i synkende statsfinanser, fordi det blir flere av dem. Påstanden er at det i 2060 bare er to yrkesaktive igjen til å fø på hver pensjonist, mot fire i dag. Denne dramaturgien er falskneri og hinsides realitetene. Pensjonistene har gjennom et langt liv holdt av deler av lønna si gjennom å betale folketrygdavgift og premie til et utall tjenestepensjoner og pensjonsforsikringer. Det er ingen som før på pensjonistene. Pensjon er utsatt lønn som allerede er opptjent.
Ikke desto mindre får vi vite at det nå blir trangere offentlige budsjetter. I ettertid får folket vite at i perioden 2011-2019 var veksten i statens inntekter langt sterkere enn veksten i utgiftene, og at det var et handlingsrom på i gjennomsnitt 21 milliarder per år. Var det noen som fikk med seg at det var flust med penger til velferd den gangen?
Nå varsler regjeringa at det fram mot 2060 anslås et innstrammingsbehov på offentlige budsjetter på om lag 5 milliarder kroner årlig. «Nye satsinger må finansieres ved omprioriteringer, kutt eller skatteøkninger», som det står i perspektivmeldinga.
«Tilpasset velferd»
Skal inndekningsbehovet møtes med økt skatt, tilsvarer det en økning i den gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningenes inntekter fra 24,6 prosent i 2021 til 25,7 prosent i 2030 og videre til 32,5 prosent i 2060. Det underliggende budskapet er at hvis du ikke vil tynes av mer skatt og flere avgifter, må du finne deg i kutt, kutt og atter kutt i velferden.
På byråkratspråket blir dette til at tjenester og behandlinger som prioriteres, må være de «som i størst grad bidrar til bedre helse og velferd». Regelverk og velferdsordninger som ikke treffer dagens behov, skal derfor tilpasses. En sånn «tilpasning» som ligger i løypa er å undergrave sjukelønnsordninga, uten at regjeringa tør si det direkte.
Men budskapet er ikke til å ta feil av. «Dersom forskjellen i sykefravær mellom Norge og Sverige reduseres med to tredjedeler, vil det bedre budsjettbalansen om ti år med om lag 20 milliarder kroner.» Når sjukefraværet i Sverige er lavere enn i Norge, har det sin forklaring i at svenskene ikke lenger får full lønn under sjukdom og derfor ikke har råd til å være sjuke.
De unge får svi
Kapitalens regjering vil altså løse sine problemer med skatteøkninger og velferdskutt for folket. Men heller ikke det er nok: «Det vil være nødvendig med en økning i arbeidsinnsatsen på 10-15 prosent frem mot 2060 for å lukke gapet i offentlige finanser.»
For de unge betyr dette i klartekst at de må jobbe mer intensivt og tøye arbeidsdagens lengde tilsvarende, kanskje med flere jobber. De gamle får beskjed om å stå i jobb til de stuper. Noe som i liten grad skjer i praksis, ettersom de eldste ryker først ved nedbemanninger eller fordi helsa svikter før de blir 67.
Floskler som «flere i arbeid er regjeringens viktigste svar på de langsiktige utfordringene med å finansiere velferdssamfunnet», lurer ingen. Allerede før den nåværende krisa måtte hver tiende ungdom se langt etter jobb. En av fire unge under 25 år som jobber står i midlertidig stilling. (Teksten fortsetter under grafen fra SSB.)
Arbeidsløsheten blant ungdom mellom 25 og 29 år har ligget rundt ti prosent de siste ti åra. Arbeidskraftundersøkelsen, SSB.
Økonomisk lønnsomhet – for hvem?
Regjeringa har rett når den sier at «samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer kan styrke vekstevnen i økonomien». Men for makthaverne betyr dette vanvittige sløseriprosjekter i grønn forkledning, som elektrifisering av sokkelen. Eller gigantiske investeringer i kampfly og ubrukelige fregatter. Eller utenlandske oppkjøp av norske bedrifter og infrastruktur, noe PST komisk nok advarer mot til tross for at EØS-avtalen legger til rette for nettopp dét. Norsk strøm- og energiforsyning er snart overstyrt av EU og tyske interesser.
«Dersom deler av drift og utvikling i norsk infrastruktur og nøkkelvirksomheter blir prisgitt andre lands politiske disposisjoner, vil Norge være sårbare for påvirkning og press.» PST sin Trusselvurdering 2021
«Samfunnsøkonomisk lønnsom» er kodeord for det som gir utsikter til kortsiktig profitt for norsk monopolkapital eller som passer inn i strategien til amerikansk og europeisk storkapital. Borgerskapet vil ha oss til å tro at herskerklassens interesser er sammenfallende med samfunnets interesser. Som regel forholder det seg motsatt.
Kapitalisme betyr forspilte muligheter
Den herskende klassen evner ikke å tilby oss ei lys framtid, til tross for uendelige muligheter.
Den norske staten har enorme muligheter til industrireising basert på naturgitt fornybar energi, og midler til massiv satsing på infrastruktur som for eksempel jernbane. Det står over ti tusen milliarder kroner «på bok» i Oljefondet som kunne bygge landet og sikre alle et skikkelig utkomme og velferd i toppklasse. Men den slags skitne tanker er kategorisert som «sosialisme», sjøl om det i realiteten ville være en form for statskapitalisme. For sikkerhets skyld har Stortinget nedlagt forbud mot at Oljefondet (Petroleumsfondet Utland) kan investere penger direkte i norsk økonomi eller infrastrukturprosjekter. Det vil nemlig gi full sysselsetting og litt inflasjon. Da er det mest samfunnsøkonomisk lønnsomt for kapitalen med mange arbeidsløse som holder lønningene nede.
Perspektivet for norske arbeidsfolk, og særlig de unge, er å løfte blikket mot et helt annet samfunnssystem, der arbeidsfolk kvitter seg med pengemakta og dens regjeringer for å bygge sin egen stat og sin egen framtid.
Framtidsperspektivene under kapitalismen er enten dystre eller ikke-eksisterende. Slik vår borgerlige regjering hvert fjerde år bekrefter.
