Et helt folk er indoktrinert til å akseptere at strøm er en ordinær salgsvare. Vårt svar er at strømmen må ut av markedet. Her er våre forslag.
Strøm er en livsnødvendighet i et moderne samfunn, på linje med innlagt vann. Like lite som du kan velge form og utseende på vannmolekylene i springen, like lite kan du velge en bestemt type elektroner til inntakssikringen. Elektroner er elektroner, uavhengig av om de er framstilt av vannkraft, vind, gass eller kull. Elektroner fra forskjellige kilder går om hverandre i nettet. Ingen kan identifisere «grønne» elektroner, sjøl om strømselskaper prøver seg med bløffen om «grønne sertifikater» – og får lov til det!
Markedet og såkalt forbrukermakt gir en viss mening når man har et reelt valg mellom produkter av ulik form, farge og kvalitet framstilt av forskjellige råstoffer. Samfunnsmessig gjennomsnittstid som er nødvendig for å framstille et produkt av en bestemt kvalitet, bestemmer grovt sett prisen. Du betaler for den kvaliteten og det produktet du vil ha.
Sånn er det ikke med energi som omformes til en annen form for energi: elektrisitet. Sluttproduktet er identisk uansett, den eneste variabelen er hvilken type energi som har gått med til omdanningsprosessen. Til forskjell fra for eksempel kullkraft, er vann- og vindkraft langt på vei en engangsinvestering. Når investeringa er gjort i damanlegg eller i vindparker, er produksjonen i praksis gratis i de neste 70 åra for vannkraft. De neste 25 åra for vindkraft.
Mens kullkraft er en produksjonsprosess med variable innsatsfaktorer (kull) og kostnader, er vannkrafta ikke bare utslippsfri, den er også kostnadsfri når grunninvesteringer og vedlikehold trekkes fra. Det som er ekstremt kostbart, er å bygge kraftlinjer og kraftkabler for å få strømmen fram dit den trengs. Kostnaden blir fordelt på brukerne gjennom såkalt nettleie.
Billig kraft har gjort Norge til industriland
Vannkrafta som kommer fra eksisterende damanlegg er i utgangspunktet billig, for ikke å si gratis. Vannkrafta er også genial i den forstand at den kan lagres i demninger og enkelt skrus av eller på etter behov. Strøm er nemlig et øyeblikksprodukt, framstilt elektrisitet må brukes der og da.
Siden 98 prosent av den norskbaserte kraftproduksjonen er tilnærmet «kostnadsfri», kan den i prinsippet prises ekstremt lavt ved normale nedbørsforhold. Dette har vært til enorm gunst for det norske samfunnet. Enkelt sagt er det denne billige krafta som er hele hemmeligheten bak Norge som industriland.
Men for aktører som vil realisere den underliggende grunnrenta, er det sjølsagt fristende å la krafta fosse inn på et åpent marked i stedet. Det vil si å selge unna krafta som en råvare. Og jo større markedet er, desto større fortjeneste kan en hente ut av denne grunnrenta, spesielt fordi et europeisk marked er villig til å betale mer. For å få det til, trengs overføringskapasitet til utlandet gjennom nye kabler, og tilsvarende voldsom oppgradering av forsyningslinjene i det norske stamnettet. «Belønningen» er at en høyere europeisk strømpris importeres til Norge, ettersom strømflyten går begge veier og alltid dit prisen til enhver tid er høyest. Kostnadene for begge deler veltes over på industrien og forbrukerne, mens kraftbaronene skor seg. Derfor elsker kraftselskapene ACER og EUs energiunion, et tema vi skal la ligge i denne omgang.
En del av samfunnskontrakten
Elektrisitetsforsyning er en del av samfunnskontrakten mellom innbyggere og myndigheter. Innbyggerne betaler skatter og avgifter mot at samfunnet leverer livsviktige tjenester. Vanskeligere er det egentlig ikke. Og sånn har det faktisk vært. Bare spør foreldre eller besteforeldre!
Strømprisen var strengt prisregulert av enten lokale kraftlag, kommunestyret eller Statens Pristilsyn. Alt i alt var strømmen billig, så lenge du ikke sløste unødig med den. Femti år før NVE installerte «smarte» strømmålere opererte datidas E-verk med to tariffer (H3 og H4): Lav fastpris gjaldt for såkalt blandet forbruk på et visst antall kilowattimer. Brukte du over effektgrensa, fikk du tariffert et dyrere «overforbruk» (energitariff). Derfor satte ikke folk på alt de hadde av elektriske apparater på samme tid. Det var rasjonelt og det var miljøvennlig. Folk betalte en fast kWh-pris og en fast abonnementsavgift. Og strøm var ikke momspliktig (momsen, eller merverdiavgift, ble først innført i 1970, og da i utgangspunktet ikke for strøm).
Den store endringa kom med Energiloven i 1990. Da ble det fritt fram for dem som ville tjene raske penger. Strømmen kom på børs. Vi fikk den nordiske strømbørsen NordPool, en slags råvarebørs. I starten merka ikke folk stor forskjell, prisene var noenlunde stabile ettersom markedet stort sett var begrensa til Norge og utvekslingskraft til Sverige, etter hvert også Danmark. Og noen kommuner med egne kommunale kraftverk fikk ekstra penger i kassa. Det ga mersmak å få opp strømprisen, sjøl om det i neste runde betyr dyrere strømregninger for kommunens egne barnehager, svømmehaller, skoler og bedrifter.
En rekke nye aktører kom på banen, såkalte strømleverandører. Det finnes nå omkring hundre av dem. Noen er datterbedrifter av kraftprodusenter, de fleste er det ikke. Dette er selskaper som er reine parasitter og ikke produserer noe som helst – bortsett fra fakturaer. På strømbørsen kjøper de seg forhåndsrettighet til en viss mengde strøm levert på en bestemt dato. Så må de ha avtale med regionale nettselskaper for å få levert strømmen til abonnenten (kunden). Kjøperen må betale strømselskapet, nettselskapet (nettleie) og staten (elavgift og merverdiavgift). Kraftprisen utgjør bare en del av totalsummen. I oversikten til forbrukeren er ofte alt sauset sammen for at det skal bli umulig å finne ut hva den faktiske strømkostnaden er.
Hvis folket taper denne kampen, er det vannforsyning og drikkevann som står for tur.
Sakens kjerne er at alt dette kan vi bli kvitt, sjøl under kapitalistiske forhold. Strømmen må ut av markedet. Sånn var det beviselig før, i etterkrigs-Norge. Stat, fylkeskommuner og kommuner må ha monopol på all kraftproduksjon og kraftforsyning, også vindkraft. Unntak er bedrifter med eget kraftverk. Monopolet skal brukes til å fastsette en tariff som er lik for alle, eventuelt med regulerte tilpasninger som subsidierer regioner med ekstra kraftbehov eller ekstrem kulde.
Hvis folket taper denne kampen, er det vannforsyning og drikkevann som står for tur. Vedlikeholdsetterslepet i vann- og avløpssektoren i norske kommuner anslås til over 300 milliarder kroner. Det vil bli hevdet at det offentlige ikke har rygg til å bære disse kostnadene, og at det derfor må bli nok et såkalt offentlig-privat samarbeid på dette feltet. Da er døra åpen for gradvis privatisering av vannet vårt.
Hva skal til for at folket skal ta tilbake kontrollen over krafta og strømforsyningen?
- All import og eksport av strøm må være strengt regulert og godkjent av staten gjennom Statnett.
- Kommunale og regionale elektrisitetsverk skal stå for strømforsyning til husstander og industri i samarbeid med Statnett.
- Kraftbørsen avvikles. I den grad kraftbørsen er nødvendig for kraftutveksling, skal den begrense seg til priskalkulasjoner og eventuell avregning mot utlandet i form av volumbytte.
- Kommersielle strømleverandørselskaper avvikles og forbys.
- Nettselskaper og lokale kraftverk som er organisert som aksjeselskaper deprivatiseres eller gjøres om til samvirkebedrifter (SA).
- Innbyggerne betaler en strømpris og nettleie fastsatt av staten og/eller kommunen etter årlige politiske vedtak.
- Standard strømtariff på rimelig normalt forbruk skal aldri overstige 50 øre/kWh.
- En «luksustariff» for høyt forbruk kan settes til maksimalt kr 1/kWh.
- Nettleie for bygging av utenlandskabler og vindmøller belastes eierne.
- Elektrisitet til husholdninger fritas for merverdiavgift.
- Minst 70 prosent av nasjonale kraftreserver skal til enhver tid være tilgjengelig for landets egne behov.
- Nedtapping av magasiner for eksport er bare tillatt når dette er nødvendig for å avhjelpe alvorlig strømmangel i våre naboland (Sverige, Danmark, Finland og Russland).
- Nettutviklingsplaner skal prioritere svakheter i sentralnettet og regionale nett, ikke nye tilførselslinjer til og fra utlandet.Eksisterende utenlandskabler skal ha mål om balanse mellom eksport og import over tid for å avverge tapping av egne ressurser og for å unngå prisutligning.
- Avtaler om strømutveksling med naboland skjer som hovedregel i form av clearing-avtaler, dvs. bytte av volumer.
- I tilfeller der eksporten over tid ikke lar seg balansere ved volumbytte, går eventuelle flaskehalsinntekter til å utligne mulig priseffekt og senke nettariffen.
- Ingen nye utenlandskabler bygges uten konsekvensutredet energimangel i Norge eller et av våre naboland.
En forutsetning og en følge av disse krava er at Norge må ut av EUs energiunion og EØS og at Energiloven skrives om.
Artikkel fra Revolusjon nr. 58, våren 2021.