- Pinlig for Norge
Det var president Olafur Ragnar Grimsson som satte foten ned for avtalen som ble presset igjennom i Alltinget oppunder jul. I forbindelse med folkeavstemningen som han var den direkte foranledning til, henger presidenten bjella på katten i samtale med Aftenposten:
- Våre nordiske naboland har alle kommet sammen direkte eller indirekte for å støtte presset Storbritannia og Nederland har lagt på Island. Det er ikke en hyggelig ting å si, men det er faktum i saken. Det er åpenbart en pinlig sak for dem, sier Grimsson. (Aftenposten den 7. mars.)
Rødgrønne bikkjer for EU og IMF
Island sitter for øyeblikket i skrustikka til Det internasjonale pengefondet IMF. Et Norge som flommer over av oljepenger kunne på egen hånd uten videre ha gitt Island så mye lån som landet trenger på særdeles gunstige vilkår. Det ville ha vært nordisk broderhjelp i praksis, og en håndsrekning det norske folket ville slutta opp om.
Men det vil ikke de rødgrønne ha noe av. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og finansminister Sigbjørn Johnsen snøfter foraktelig av Grimssons uttalelser. De gjentar den samme IMF-leksa som Kristin Halvorsen (SV) messet da hun var finansminister, nemlig at «det Island trenger, er en langsiktig avtale med flere lånegivere gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF), ikke det enkeltlånet fra Norge president Grimsson etterspør».
Krev at Norge åpner pengesekken!
Island sitter også fast i tvangstrøya EØS, der Norge er storebror. Også denne EU-fella forsvarer Støre med nebb og klør:
– Det vi er opptatt av, er at Island oppfyller sine forpliktelser som står nedfelt i EØS-avtalen. Vi er også opptatt av at de må få en avtale med IMF, så dette er ikke noe Norge kan komme inn og løse, sier Støre. (nrk.no)
Den såkalte rødgrønne regjeringa opptrer ikke som en nordisk fetter, men som en klassisk imperialist. Her er det ikke snakk om solidaritet med islendingene, men med IMF og EU. Det bør bli et folkekrav at den norske regjeringa biter i seg disse uttalelsene og åpner pengesekken – ikke for å hjelpe islendingene til å betale finanskapitalens kalas, men for å sikre bolig og velferd for islandske arbeidsfolk.