Bankene fråtser i krisepenger

I andre kvartal i år fikk bankene et samla overskudd på åtte og en halv milliarder kroner, eller mer enn 90 millioner kroner om dagen. For første halvår under ett er profitten 14,7 milliarder kroner. Dette er det beste bankresultatet noensinne. Tallene er resultat etter skatt, og er enda bedre enn tallene for 2009.

For feite aksjonærer er dette selvsagt godt nytt, og tallene underbygger myteskapinga om at Norge nærmest har unnsluppet krisa og at pilene nå peker bratt oppover igjen. Sånn er det jo ikke.

Investeringene fortsetter å falle

Bankene høster stort i en periode hvor industriinvesteringene har falt kraftig (se grafen) og arbeidsløsheten øker. Kapasitetsutnyttelsen i industrien er på bare 77,5 prosent. Produsenter av investeringsvarer (maskinindustri, bygging av skip og oljeplattformer med flere) melder om redusert produksjonsvolum og fallende sysselsetting. «De samlede investeringene i industrien ligger an til å bli vesentlig lavere i år enn i fjor, og det er ventet ytterligere nedgang neste år», er budskapet fra SSB. Bare økte kraftinvesteringer hindrer at fallet er enda større.

Samtidig kan Dagsavisen melde om en dramatisk økning i tvangssalg av boliger, fordi folk ikke klarer å gjøre opp for sine boliglån og kredittkortgjeld.

Hvordan i huleste kan da bankene tjene så gode penger?

Overskudd skjuler realitetene

Om utsikten til saftige utbytter for aksjonærene er reell nok, så har bankenes resultatfest i krisetider også andre kilder enn finanskapitalens ordinære andel av merverdien som skapes i det produktive samfunnet, ofte kalt rentemarginen. Dels blir storbankene subsidiert av Norges Bank, dels blir lover og forskrifter tilpasset bankenes behov, og dels høster de sine største profitter på helt andre områder enn vanlige utlån.

Kreditten og likvidideten som ser ut til å flyte fritt, gjør det i virkeligheten ikke. Bankene tør fortsatt ikke låne av hverandre, men utnytter fortsatt de gunstige betingelsene for inn- og utlån som de har fått i fanget av Norges Bank og Finansdepartementet. Sjøl sentralbanksjef Svein Gjedrem begynner å bli bekymret over den vedvarende subsidieringa:

«Det kan se ut til at bankene har vent seg til å handle direkte med sentralbanken i stedet for å omfordele likviditet seg i mellom. (…) (S)ystemet har også vist seg å ha uheldige virkninger. Det passiviserer bankene. Markedet for kortsiktig usikret likviditet blir svært lite eller forsvinner.» (Foredrag på Handelshøyskolen BI av Svein Gjedrem 6. september.)

Det er heller ikke rentemarginen på utlån som ligger bak den store veksten i bankenes profitt, men vel så mye «andre transaksjoner». En del av dette bildet er kredittforetakene som storbankene har skapt som «vedheng» til sin egen virksomhet.

Obligasjoner med fortrinnsrett

I 2007 fikk fire nye kredittselskaper konsesjon til å utstede såkalte Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), etter at Stortinget hadde vedtatt forskrifter. To av disse selskapene er DnB NOR Boligkreditt AS og Sparebank1 Boligkreditt AS. Samtidig med at kredittforetakene er underavdelinger av bankene, kan de operere i penge- og obligasjonsmarkedet uten å være «hemmet» av de samme reguleringene som bankene må rette seg etter.

Kredittilsynet hevder rett nok at loven stiller strenge krav til sikkerhet for disse foretakene, men innrømmer samtidig at dette er selskaper med «rendyrket risikoprofil».

Poenget med OMF er at dette er obligasjoner på «sikre» boliglån som oppnår høyeste kredittvurdering (AAA) og dermed lav innlånsrente. De er på sett og vis en norsk variant av de amerikanske Asset Backed Securities, og blir som disse presentert som sikre papirer. Særlig kredittforetakene, men også deres morbanker, har kontinuerlig økt sine beholdninger av OMF. Samtidig skjer det en åpenbar forskyvning der en stadig større andel av mer usikre lån blir igjen hos bankene.

Gullkortet

Banknæringa fikk servert «gullkortet» av daværende finansminister Kristin Halvorsen i 2008. Pin-koden til gullkortet var OMF. Obligasjoner med fortrinnsrett kunne byttes inn mot enda sikrere norske statspapirer. Med disse på baklomma kunne de norske bankene sikre seg gode lånevilkår i det internasjonale pengemarkedet.

Det tjente i særdeleshet DnB NOR på. DnB tok opp store lån fra Norges Bank da bytteordninga var på sitt aller gunstigste. Dagens Næringsliv har beregnet at DnB NOR fikk tre milliarder kroner i lånerabatt fra Norges Bank sammenlignet med hva banken måtte ha betalt for å låne penger i markedet.

Fra slutten av 2009 til utgangen av juni 2010 økte bankenes beholdning av OMF med 63 milliarder kroner, eller 31,8 prosent, til tross for at innvekslingsordninga nå er trappet ned.

Ved første øyekast kan statens redningspakker, i Norge, Europa og USA, gi inntrykk av at det er staten som overtar bankene. I virkeligheten forholder det seg omvendt. Det er bankene som setter dagsorden, det er de som sørger for at staten stiller midler til rådighet «ved behov», det er de som går inn og «redder» fallerte virksomheter og konkurrenter for en slikk og ingenting, og som i neste runde konsentrerer enda mer makt og materielle verdier i sine hender.

Oljefondet kjøper opp gresk og spansk statsgjeld

Vårt såkalte pensjonsfond blir dessuten brukt til reindyrka spekulasjon og indirekte plyndring av greske og spanske arbeidsfolk. De kolossale spanske og greske budsjettunderskuddene gjør det stadig mer kostbart for disse landa å finansiere sine låneopptak. Få, om noen, investorer våger å finansiere gjelda til Hellas, av frykt for at den greske staten går konkurs. Men ved nyttår var Oljefondets beholdning av greske statsobligasjoner på 9,3 milliarder kroner. Beløpet har sannsynligvis økt siden, for både finansminister Sigbjørn Johnsen og sjefen for Oljefondet, Yngve Slyngstad, synes ifølge Bloomberg at det er en god idé å investere i fallende greske statsobligasjoner som for lengst har blitt nedgradert til «søppelstatus».

Hvis noen skulle tro at dette er en hjelpende hånd fra Norge til utsatte grekere, må de tro om igjen. Johnsen sier til Bloomberg at dette er «å investere for evigheten» fordi Norge er overbevist om at Hellas kommer til å betjene gjelda si … Andre storinvestorer velger derimot å flykte fra greske obligasjoner.

Renta på tiårige greske statsobligasjoner steg til 11,8 prosent i begynnelsen av september, nesten ti prosent høyere enn for tyske. I virkelighetens verden betyr dette ett av to: Enten sløser den rødgrønne regjeringa med vidåpne øyne bort mer enn ni milliarder kroner av våre pensjoner, eller Norge er med på å plyndre grekerne med despotiske ågerrenter. Det er ikke godt å si hva som er verst.

Ny rekord for gullprisen

Som lydig dollarvedheng til USA, har Norges Bank for lenge siden sørget for å kvitte seg med den norske gullbeholdningen. Det har kostet den norske staten dyrt. Tiltroen til verdensøkonomien generelt og dollaren spesielt, er på et lavmål. Følgelig har gullprisen satt stadig nye rekorder. I september ble den notert til hele US$ 1259 per unse, eller fire ganger det Norges Bank ødslet bort gullreserven for i 2004.

Med verdens neste største statlige investeringsfond, bare Abu Dhabis er større, er Norge i en posisjon som gjør det mulig å manipulere og manøvrere i finansmarkedene. I hvert fall i den grad Norges Bank tør å handle på egen hånd, uten å tråkke amerikanske Federal Reserve på tærne.

Men det bør ikke få noen til å innbille seg at dette kommer det norske folket til gode, eller at vi kommer til å unnslippe ei forverring av krisa. Profitørene er og blir den norske finanskapitalen, noe bankenes resultatrapporter demonstrerer med all tydelighet.

Vi andre kan imøtese et «stramt» statsbudsjett signert finansministeren, og håpe i det lengste på at det ennå går ei stund før namsmannen banker på døra.