Fasiten er 1 krone i lønnstillegg, samt 1 krone ekstra i lavtlønnstillegg for de 20 prosentene som går på overenskomster som ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Altså snaut 2000 eller i beste fall snaut 4000 kroner på årsbasis. Hvis en tar utgangspunkt i SSBs tvilsomt lave prisprognose for 2009 på 1,4 prosent, er det et enkelt regnestykke å finne ut at en som ligger på industrigjennomsnittet (ca 354 000 kroner) må ha ca. 5000 kroner i tillegg bare for å opprettholde kjøpekrafta sånn noenlunde. Med sine vanlige talltriks og lek med «overhenget» (det som er oppnådd av enkeltklubber i fjorårets lokale forhandlinger går til kollektivt straffefradrag ved neste års forhandlinger) får LO-toppen allikevel 2000 kroner til å bli ei «reallønnsvekst».
– Tatt i betraktning den vanskelige situasjonen i konkurranseutsatt næringsliv med lav etterspørsel og økende ledighet, må vi si oss fornøyd med resultatet, sier LO-leder Roar Flåthen, som kaller det et «solidarisk tariffoppgjør» med kvinner og lavtlønte.
Klausul for lønnsnedslag
Men verre enn det magre tillegget er følgende klausul som LO har slukt med søkke og snøre:
«Partene lokalt kan avtale helt eller delvis bortfall eller utsettelse av tillegget. Dette forutsetter enighet lokalt og avlønningen må ikke være lavere enn overenskomstens lønnsbestemmelser.»
Kapitalen sier seg fornøyd med resultatet særlig på grunn av denne klausulen, som med NHOs egne ord «gir de lokale parter anledning til helt eller delvis å forhandle bort de sentrale tilleggene».
Med dette har LO-toppen gått med på å gjøre den kollektive forhandlingsretten til en rett til å forhandle om kollektivt lønnsnedslag.
I likhet med store deler av fagrørsla, reagerer lederen i LO i Oslo med vantro: – Det er helt vanvittig at de har gått med på dette. Roar Flåthen kan ikke ha skjønt hva han gikk med på, sier Kleiv Fiskvik til Klassekampen.
Men LO-toppen veit utmerket godt at de med sitt evige klassesamarbeid forråder de fagorganiserte og tjener kapitalen. Det gjør de med preik om «moderasjon» i oppgangstider og regelrett knefall i krisetider. LO-sekretær Tor-Arne Solbakken innrømmer at det var NHO som utarbeidet klausulen som er del av avtalen. LO måtte sluke den fordi NHO «hadde gode kort»!
Kleiv Fiskvik påpeker at «det de har gått med på er i realiteten å åpne for reallønnsnedgang. Det er i strid med vedtaket i LOs representantskap».
Det er fullstendig riktig. Dessuten er det et angrep på fagbevegelsens grunnprinsipper. De sentrale samordna oppgjørene er basert på den tankegangen at tillegget skal gå til alle organiserte, også til svake forbund, foreninger og lavtlønte uten muskler til å føre tøff lokal lønnskamp. Det LO-toppen nå har gjort er å undergrave fagbevegelsens grunntanke om at kollektivavtalene skal gjelde uten unntak. Med denne gavepakken til kapitalen vil en rekke foreninger og klubber i kriseutsatte bedrifter bli satt under tøft press for å forhandle vekk et kollektivt tarifftillegg.
I disse dager fyller LO – Arbeidernes faglige landsorganisasjon – 110 år. Måtte grunnleggerne spøke i gangene og rasle med lenkene utenfor Roar Flåthens kontor i Folkets hus!
