Foto: KMC
I det store og hele forløp kongressen etter regien som på forhånd var trukket opp mellom Roar Flåthen og Jens Stoltenberg i de lukkede faglig-politiske rom. Bare et par mindre «arbeidsuhell», som da kongressens flertall vedtok å kreve reservasjon mot eller utsettelse av EUs tredje postdirektiv, samt en kraftig hyllest av Gerd-Liv Valla som i 2005 satte hardt mot hardt mot Stoltenberg-regjeringas offensiv mot sykelønn og tjenestepensjon, spolerte idyllen.
Valgkamp
Kongressen ga sin tilslutning til å tømme medlemmenes lommer for fem millioner kroner til DnA, mens rudimentpartiene i regjeringa, SV og det åpent borgerlige Senterpartiet, ble tilgodesett med henholdsvis 1,5 mill. og fem hundre tusen kroner. Et forslag fra Arne Byrkjeflot fra LO i Trondheim om at de rødgrønnes nye støtteparti Rødt også skulle få en slant, ble dundrende avvist.
LOs medlemstall har økt til 867.000, og har aldri vært høyere. Tallet bærer bud om LOs potensielle styrke til å sette krava sine igjennom. Men hva har disse musklene blitt brukt til i kongressperioden 2005–2009 som fram til 2008 har vært en sammenhengende høykonjunktur? I sin beretning skryter sekretariatet av reallønnsvekst, tjenestepensjon og AFP. Sannheten er at reallønnsveksten har vært for en vits å regne sammenlignet med borgerklassens utbyttefest i samme periode. Under den vanvittige boomen gjennom fire år har LO-toppen vært mest opptatt av å preike moderasjon… I årets samordna oppgjør presterte fagtoppene å godta en uhørt klausul som gir klubber og foreninger anledning til å forhandle vekk det sentrale tillegget! Den reformistiske LO-ledelsen gjør kort sagt sitt beste for at den formidable muskelmassen til LO blir redusert til en kraftløs fetthaug. En sånn fagbevegelse er gull verd for borgerklassen.
Faglig-politisk regnskapstriks
Mantraet om «vår regjering» blir gjentatt i det uendelige. Et såkalt faglig-politisk regnskap skal angivelig føre bevis for påstanden om at vi har ei regjering som er med oss, og ikke mot oss.
Hvis dette inneholdt en smule sannhet i de første tre månedene av regjeringas levetid, så har det etterpå vært løgn. LO måtte i 2006 føre beinhard kamp for å slå tilbake Bjarne Håkon Hanssens angrep på sjukelønnsordninga. Gerd-Liv Valla frontet motoffensiven (det skulle hun bli straffet for, som kjent). Siden har vi fått et råttent pensjonsforlik og en deformert AFP. De offentlige pensjonsordningene og uførepensjonen blir kvestet bit for bit. Soria Moria-løftene om at «Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping» viste seg ikke å være verdt papiret de var skrevet på, og direktivet er trumfet igjennom i total forakt for fagbevegelsens krav. Ennå har vi ikke nevnt at dette er ei krigsregjering. Formodentlig fører regjeringa også krig i Afghanistan «for oss»?
I 2005 framsto ei rødgrønn regjering full av løfter som et nytt og spennende alternativ. I 2009 står det klart for de fleste at også dette er ei regjering av og for kapitalen. Å satse på at LO-medlemmene for å unngå Fremskrittspartiet vil stemme på det nest verste alternativet, kan vise seg å bli et risikabelt prosjekt.
