Tallkilde: SSB
Politiske angrep på sjukelønnsordninga kommer like regelmessig som høst- og vinterstormene. Nå blåser det opp til orkan.
Høyre, Venstre og Frp fører an, med et Ap og en LO-ledelse som protesterer for all verden, men motstrebende blir med på ferden.
Nå er det fullt brudd når det gjelder IA-avtalen. NHO og Virke kjører splitt og hersk, de har fått YS, Virke og Unio med på å «utrede modeller for å få ned sjukefraværet». Utredninger blir typisk brukt for å iverksette «nødvendige tiltak».
Sjukelønnsordninga som en universell rettighet er viktig å forsvare. Mange har sikra seg gjennom tariffavtaler, men det gjelder i liten grad de med de dårligst betalte jobbene i privat sektor.
På grunnplanet i LO er motstanden mot å røre sjukelønna unison. LO-ledelsen tør foreløpig ikke gjøre annet enn å si blankt nei til «justeringer». Men det er lite sannsynlig at Peggy Følsvik vil vise seg like tøff som da Gerd-Liv Valla i 2006 ikke vek en tomme og pressa Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen i kne ved forrige store korsvei om sjukelønna. Valla ble i ettertid straffa hardt for sin prinsippfaste obsternasighet.
Over hele fjøla er det stor grad av enighet om den falske virkelighetsbeskrivelsen, en skildring som består av to hovedmyter. Den ene myten er at folk er arbeidssky, eller «har manglende motivasjon». som det nå heter på overklassespråk. Den andre myten er at sjukefraværet øker «dramatisk» og at dette krever innstrammingsgrep.
Myten om «unnasluntring»
Sjukelønnsordninga kom i 1978. Da fjerna man samtidig den siste karensdagen. Dette var en av Arbeiderpartiets aller siste sosiale reformer av betydning, en reform som fikk full tilslutning også fra de åpent borgerlige partiene.
Under debatten i det daværende Odelstinget sa Høyres Jo Benkow: «Den nye sykelønnsordning bygger på sosialpolitiske målsettinger som det lenge har vært tverrpolitisk enighet om, nemlig å gi alle som lever av sitt arbeid full dekning for inntektsbortfall når sykdom melder seg.»
Han gikk også i rette med klassemoralske anfektelser om «overforbruk» når alle skulle kunne benytte egenmelding og få full lønn, og sa blant annet følgende:
«Hvem er det som er mest engstelig for en moralsk utglidning, uberettiget utnyttelse av systemet og nokså bastante påstander om ukontrollert overforbruk. Jo det viser seg faktisk at det er vi – slike som oss – som fra før av er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som har, utrolig nok, et givende og stimulerende arbeid …».
Benkow og mange av datidas stortingspolitikere hadde redelighet og evne til å se seg i speilet. Stort fjernere fra retorikken fra dagens politikere i Høyre, Venstre og Frp er det vanskelig å komme.
Myten om dramatisk økning i fraværet
Ifølge NHOs statistikk gikk det legemeldte fraværet ned i 1970-åra, med et gjennomsnittlig fravær på 7,5 % for mannlige og 10,0 % for kvinnelige arbeidere. Dette økte litt 1979, det første hele året med 100 % lønn under sykdom, men var så stabilt fram til 1983. NHO-fraværet toppet seg rundt 1985, framgår det av en artikkel i Tidsskriftet for den norske legeforeningen om Sykefraværets utvikling 1975–2002. Siden gikk det ned.
I 2018 var fraværsprosenten på samme nivå som i 1978, det året dagens sjukelønnsordning ble innført. I influensasesongen høsten 2024 ligger fraværet på rundt sju prosent, en svak økning. Men i 2003 var fraværet på åtte prosent.
Fraværet øker typisk under høykonjunkturer, da det er mangel på arbeidskraft og arbeidspresset øker på dem som er i jobb. Blant annet fordi flere blir inkludert i arbeidslivet, også grupper med høyere sjukefravær. Fraværet øker særlig i det underbemanna og underfinansierte helsevesenet, der de ansatte blir sjuke av det ekstreme arbeidspresset.
Sysselsettingsutvalget lanserte en ny offensiv mot sjukelønnsordninga med sin rapport i 2021. Sjukmeldte og uføre blir pekt ut som vesentlige årsaker til at Norge ikke vil ha «råd» til å opprettholde velferden framover. Dette er en del av borgerskapets allmenne offensiv for å skru tilbake alt som er oppnådd når det gjelder velferd og rettigheter.
Les mer:
