Noe så sjeldent som streik i et mellomoppgjør skyldes dyrtida og tre år med reallønnsfall. Nå skal kampen vinnes, med blanke og skarpe våpen!
25.000 medlemmer i LO og YS er i streik. Til helga blir det opptrapping. Da er 38.000 ute i konflikt.
Bakteppet er dyrtid med inflasjon, renteøkning og flere år med reallønnsnedgang. LO gikk til forhandlinger med krav om økt kjøpekraft for alle, og særlig dem som ligger lavest og har tapt mest.
Kravet fra representantskapet har aldri blitt tallfesta direkte, bortsett fra at Fellesforbundets leder Jørn Eggum tidligere har antyda et slags «tak» på 5,4 prosent. Det tok utgangspunkt i den stipulerte prisveksten på 4,8 prosent for i år lagt fram av Teknisk beregnigsutvalg (TBU). Tallet er latterlig lavt når vi veit at prisveksten siste 12 måneder er 6 prosent.
Ved hovedoppgjøret i fjor blamerte Eggum seg fullstendig, da han påsto at kjøpekrafta var både sikra og økt. I fjor var den avtalte ramma 3,7 prosent. Den tok utgangspunkt i TBUs latterlig lave prisprognose på 3,3 prosent. Og hva viser fasiten? Prisene i 2022 spratt opp med 5,8 prosent og slett ikke med 3,3 prosent. Fellesforbundet oppnådde ikke en gang å opprettholde kjøpekrafta, langt mindre å øke den. Industriarbeiderne satt igjen med 3,5 % og tapte over to prosent i reallønn.
Redd for flau reprise
Eggum er nok redd for en like flau reprise samme år som Fellesforbundets landsmøte står for døra. På grunnplanet i forbundet er folk forbanna, ikke minst i mange eksportbedrifter som har tjent grassalt og høster massiv ekstraprofitt på grunn av den fallende kronekursen. Så kommer ekstreme lederlønninger på toppen, noe som ikke legger en demper på raseriet når strømregninger og rentekostnader tårner seg opp hos vanlige arbeidsfolk. Disse lederlønningene blir forresten talt med i årets (og fjorårets) lønnsglidning, ei «glidning» som mange ikke ser noe som helst til, men som trekkes fra oppgjørsramma.
Det var neppe ramma i seg sjøl, men at NHO ville den lokale lønnsglidningaskulle utgjøre størst mulig del av ramma, som tvang LO til å sette foten ned. Bare sterke klubber i de mest lønnsomme bransjene klarer å hente beløp som monner ut av lokale forhandlinger. Svært mange andre har enten ingen lokal forhandlingsrett, eller de mangler styrke til å sette makt bak krava. Det ville bety enda større lønnsforskjeller og enda flere arbeidende fattige.
Lekkasjer fra Riksmekleren tyder på at NHO «strakk seg» til ei ramme på 5,2 prosent, hvorav 2 prosent i teorien skulle hentes ut lokalt. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri påsto at det ville sikre økt kjøpekraft for alle. LO-leder Peggy Hessen Følsvik svarte, som riktig er, at det var blank løgn fra NHO og Lier-Hansen. Men særlig raser hun over «brudd på taushetsplikten».
Samtidig lar hun det skinne igjennom at LO heller ikke denne gangen har tenkt å ta høyde for den faktiske prisstigninga, men fortsetter å holde seg til fantasitalla fra TBU.
– Kortene på bordet!
De som går ut i streik må vite hva de streiker for. Derfor er det absurd når Riksmekleren og LO-sjefen preiker om «taushetsplikt» – etter at forhandlingene er brutt og streiken er et faktum! Sjøl skissen fra Riksmekleren er hemmeligstempla. Dette er hjemla i Arbeidstvistlovens §§ 23, 54 og 61. I § 23 er det endog presisert at «Taushetsplikten omfatter også en parts egne krav og tilbud». En sånn lovbestemmelse er absurd og delvis i strid med offentlighetsprinsippet. Den er skreddersydd for at forhandlingene skal være toppstyrte, uten innsynsrett for de tusenvis av fagorganiserte forhandlingene direkte gjelder.
Kamp skal foregå med blanke våpen. Vi er faktisk helt på linje med «hornet på veggen» i Ap-gemakkene, Kjell Werner, når han sier at streikekortene må legges på bordet.
Hvis NHO ville sikre kjøpekrafta for alle LO-medlemmer, ville Peggy etter eget utsagn komme løpende til forhandlingsbordet. Skal en tolke dette i sammenheng med tidligere uttalelser, tilsier det at LO-toppen vil erklære «seier» hvis NHO tilbyr opp mot fem prosent i sentrale tillegg, med noen promiller til lavlønnsprofil attåt. Allerede i NRK Debatten tirsdag 18. april modererte Følsvik kravet om at alle medlemmer skulle få økt kjøpekraft, til at «så mange som mulig» skulle få det.
La NHO få kjenne det på pungen!
La oss slå fast med en gang: Ei ramme på under sju prosent er helt uakseptabelt, for ikke å snakke om fattigslige fem prosent. Ikke en gang sju prosent vil ta igjen det vi tapte i fjor, eller gi garanti for kjøpekrafta i 2023. Med ei gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på rundt 270 kr/t, betyr det et kronetillegg på ca. 19 kroner timen. Sannsynligvis bør kravet ligge nærmere ti prosent for å kompensere for inflasjonen. En inflasjon som fosser inn til landet på grunn av sterkere utenlandske valutaer som euro og dollar, og som regjeringa puster aktivt til ved å pøse ut offentlige penger til våpen, militarisering og krigsbidrag.
Titusener av streikende forventer at LO-toppene kunngjør klare og høye krav uten pjatt om taushetsplikt og annet utenomsnakk.
Situasjonen er gunstig for å tvinge fram et realt tillegg. Den som veit hva han eller hun kjemper for, har også vilje til å vinne. La NHO få kjenne det på pungen!
