LO og NHO under overrekkelsen av krav under lønnsoppgjøret 2023. Foto: LO Norge mediebank / Tormod Ytrehus
Det er all grunn til å spørre om redusert kjøpekraft er en villet politikk fra LO-ledelsens side.
23. mai skrev jeg i et innlegg i Klassekampen at LO bløffer når de påstår at tariffoppgjøret gir forbedret kjøpekraft for alle, og, ikke minst, når de hevder at oppgjøret innebærer et kraftig løft for de lavtlønnede. Jeg påviste at lønnstillegget for dem med gjennomsnitlig industriarbeiderlønn (ca. 545.000) blir på mellom 2,7 og 3,1 %, og at de lavlønnede vil få et tillegg på mellom 4,1 til 4,5 %. Når prisstigninga er beregnet til 4,8 %, må det være berettiget å spørre om en må tilhøre ledelsen i LO for å kunne uttale at dette er «et historisk godt oppgjør».
I tillegg har vi det faktum at da tariffforhandlingene pågikk, visste vi, vanlige folk, at prisstigninga kom til å bli langt høyere enn de beregninger som ble lagt fram av de som visstnok har greie på det. Men LO klarte ikke engang å stille det innlysende krav om fastsettelse av «rød strek», en metode som ikke var uvanlig på 50-, 60- og 70-tallet. Dvs. en bestemmelse om enten nye forhandlinger ev. automatisk regulering dersom prisstigninga overstiger et fastsatt nivå. Det ville være svært komplisert, hevdet LO-lederen, Peggy Hessen Følsvik, på representantskapsmøtet som behandlet resultatet av tariffoppgjøret. Dette var et svar til John Thomas Suhr, leder av HK i Oslo og Akershus, etter at han hadde reist problemstillingen fra talerstolen. Ja, det skulle tatt seg ut, å behandle kompliserte saker, som LO-leder.
Hvorfor ble det ikke stilt krav om garantier mot uhemmet prisstigning?
Ikke et pip, som svar på min kritikk, er kommet fra tariffoppgjørets ansvarlige. Kanskje ikke så rart – det er ikke like lett å føre medlemmene bak lyset i en åpen diskusjon. Større grad til undring er hvorfor det ikke er et eneste kritisk pip å høre mot LO-ledelsen fra den såkalte venstresida. Tvert imot, de bejublet LOs linje for redusert kjøpekraft. Dette er ikke en tilfeldighet. En tilsvarende servil lojalitet ble framvist i fjorårets hovedoppgjør også. Da utbasunerte Jørn Eggum, til tross for LOs egen beregning om en prisstigning som ville bli noe høyere enn lønnsutviklinga, oppgjøret som et svært godt resultat. Ikke et pip å høre fra «venstresida» da heller. Vi fikk tvert imot vite, fra bygningsarbeidernes ledelse i Oslo, at oppgjøret var bra fordi arbeidskjøperne ville bli med på en utredning om mer bruk av akkordarbeid. Salige er de enfoldige. Prisstigninga ble, som vi veit, ikke bare noe høyere enn tarifftillegg, men akselererte. Det setter årets oppgjør desto mer i et underlig lys. Hvorfor ble det ikke stilt krav om garantier mot uhemmet prisstigning?
Det er all grunn til å spørre om redusert kjøpekraft er en villet politikk fra LO-ledelsens side. En ting er erfaringene fra tariffoppgjør. Men mer interessant og mer grunnleggende er det å se deres svar til Norges Banks økte renter. Både LO-lederen og sjeføkonomen, Roger Bjørnstad, slutter selvfølgelig opp om at prisveksten må dempes, men de argumenterer med at det fins andre metoder enn økte renter. Nærmest utilslørt appellerer de om at sentralbanken og myndighetene må stole på at LO har kontroll på lønnsutviklinga, og at de, om nødvendig, er villig til å akseptere nedgang i kjøpekrafta (jfr. Klassekampen 24. juni). Dette er en avgjørende del av «den norske modellen», hevder de. Dette avdekker et syn om at profitten er hellig og ikke må angripes.
Kapitalen råder over mange metoder i sin kamp for økt profitt. Den mest brutale er direkte lønnsnedslag. Kapitalistene kvier seg for å ty til slike provokasjoner. Det kan utløse handling fra sinte arbeidere. (Ovenfor utenlandske arbeidere har metoden vært benyttet i lang tid, jfr. sosial dumping.) Heving av varenes priser er en mer sofistisk metode og gir samme resultat. I sitt innhold er metoden å betrakte som lønnsnedslag. Kampen mot prisstigning og/eller kompensasjon for dette er derfor et spørsmål om styrken i den klassekamp som føres. Den såkalte venstresida er fraværende i både teori og praksis om dette spørsmålet. Hva kan grunnen være?
Reformismen er dominerende i den fløya. I kampen for en reformert kapitalisme – ikke revolusjonær omveltning av samfunnsformasjonen, blir det å «få med seg sosialdemokratiet», i alle fall den delen som sondrer til fagbevegelsen, en avgjørende ingrediens i strategien. En kritikk av sosialdemokratiet på dette plan vil svekke fagbevegelsen, tror de. Dette fører uvilkårlig til en tåkelegging av undertrykkelses-mekanismene i det moderne kapitalistiske samfunnet. Sosialdemokratiets grep om fagbevegelsen er av avgjørende betydning for å hindre et revolusjonært opprør fra arbeiderklassen. Vi trenger en venstreside som trekker sløret til side. Tariffkampen er en ypperlig arena hvor dette kan praktiseres.
Innlegget er opprinnelig publisert i tidsskriftet Revolusjon, høstutgaven 2023.
Bidragsyter Terje Skog er kjent for mange som tidligere aktivist i Heismontørenes fagforening og EL og IT-forbundet. Han er også medinitiativtaker til opprettelsen av Opplysningsorganisasjonen 'Hva må gjøres?' 
Du kan høre mer om og fra Terje i Proletært preik på www.heis.no
