De fleste oppsigelsesbølgene kommer som resultat av fusjoner og virksomhetsoverdragelser. De ferskeste eksemplene er SAS sitt oppkjøp av Braathen og den forestående fusjoneringa av Storebrand og Den norske Bank. I hvert av disse konsernene blir mellom 750 og 1000 ansatte de første ofrene for «synergieffekten», som det heter på borgernorsk. Og i begge tilfeller skaffer disse konsernene seg tilnærmet monopol på det norske markedet. Men også andre selskaper skjærer kraftig i arbeidsstokken. Hydro magnesium kvitta seg med 600 arbeidere i fjor, mens Fosen mekaniske verksted i Trøndelag står foran en mulig konkurs og oppsigelse av 300 verftsarbeidere P ironisk nok en følge av bygginga av kakseskipet The World, et flytende skatteparadis for verdens jetsett.
Sunn økonomi?
Kapitalisme betyr ustabilitet og usikkerhet for morgendagen. Den bunnsolide norske økonomien er verken sunn eller solid. Ei rekke bransjer og industrier er i mer eller mindre permanent krise, samtidig som børsen går så det griner. Den ekstremt høye kronekursen (f.t. ca. 7,50 mot euro) er heller ikke noe sunnhetstegn, men vil forsterke problemene i hele den tradisjonelle eksportindustrien, fordi norske varer blir dyrere i utlandet. Omvendt gjør det høye rentenivået – som Norges Bank truer med å øke ytterligere for å inndra kjøpekrafta som er oppnådd i tariffoppgjøret – det attraktivt for utenlandsk kapital å plassere brakkliggende kapital i norske kroner og investere i norske industri- og finansaksjer. Noe som presser kronekursen ytterligere opp. Det nyfusjonerte DnB Storebrand vil for eksempel bli et opplagt erobringsobjekt for utenlandske storbanker.
Gule fagforeninger
En vesentlig grunn til at borgerklassen kan ture fram, er splittelsen som blir skapt mellom grupper av arbeidere og ansatte. Vi har sett det før, da Aker- og Kværnerklubbene sto mot hverandre i forkant av Røkkes oppkjøpsraid. Nå skjer det samme (bare enda verre) innafor SAS, der de ansatte i storebror SAS forlanger å bli «vinnerne» overfor kollegene i oppkjøpsbedriften Braathens SAFE. De Braathen-ansatte stolte på sin side på forsikringer fra &laqno;sin» ledelse om at SAS sin virksomhetsoverdragelse ville være til beste for dem, og at de ville stille på lik linje med de øvrige SAS-ansatte. Bakkemannskapene til Braathen, de fleste medlemmer av Handel og Kontor, fikk snart en blåmandag, og oppdaget at ledelsen hadde løyet dem rett opp i trynet. Som om ikke det var nok, har de blitt dolket i ryggen av husforeninga til SAS, Luftfartens funksjonærforening (LFF). Med Asbjørn Wikestad i spissen har LFF gjort skam på alle elementære krav til gjensidig faglig solidaritet, og har til og med åpent oppfordret sine medlemmer til streikebryteri hvis de Braathenansatte går til streik. Dette skitne spillet, begrunnet i et fåfengt håp om å redde «sine egne» blir en kortvarig seier når sultne europeiske flyselskaper – som for eksempel British Airways – finner tida moden for å sluke SAS. Da vil hr. Wikestad møte seg sjøl i døra...
Vekk med illusjonene
Noen tror stadig at regjeringer i dette landet har «nasjonale» trekk, men det er for lengst historie. Ikke bare i utenrikspolitikken, men også når det kommer til økonomien. Det blå regjeringskabinettet til Bondevik & Co. har ikke til hensikt å bruke statens muskler til å skjerme verken DnB eller SAS, til tross for statlige eierinteresser i begge selskapene. Tvert om, regjeringa ønsker å selge seg ytterligere ned – i den hellige privatiseringas ånd. Illusjoner om klassefienden, om den kapitalistiske regjeringas «vilje til å forsvare norske arbeidsplasser» og splittelse fagorganiserte imellom er hindre som må overvinnes hvis arbeidsfolk skal klare å stå imot kapitalens offensiv mot våre rettigheter – og slakt av våre arbeidsplasser.
