Sosial dumping er et resultat av den stadig økende liberaliseringa og brutaliseringa av samfunnet som imperialismens organer av typen EU, WTO, Verdensbanken og OECD osv står for. Det er den frie markedsøkonomien som skal rå, offentlig velferd, tariffavtaler, arbeidsmiljøloven, politisk styring og kontroll over økonomi og industri og statlig forvaltning er til hinder for og «et hår i suppa» i det de kaller «modernisering» og globalisering.
Innen enkelte bransjer har dette ført til mer eller mindre føydale arbeidsforhold. Bygningsbransjen er den mest ekstreme: Arbeidere fra Øst-Europa blir hentet inn på slavekontrakter, eller ofte helt uten noen form for arbeidskontrakter, med lønninger på rundt 40 kroner i timen og hvor det ikke finnes noen kontroll av lengden på arbeidstida.
Føydale forhold
Disse arbeiderne har ingen frihet til å selge arbeidskrafta si til hvem de vil, men er underlagt selskaper som fungerer som føydalherrer. Stiller de krav, fagorganiserer seg eller ønsker de å slutte, blir de sendt ut av landet uten noen rettigheter og til en ussel fattigdom.
De samme forholdene rår til dels innen restaurantbransjen og renholdsbransjen. Disse arbeiderne ser ofte på fagforeningene mer som en trussel enn som et redskap i klassekampen, fordi de mangler helt elementære borgerlig-demokratiske rettigheter og frykter å miste sine «rettigheter» som leilendinger.
Dette er sjølsagt størst problem for de som lever under slike forhold, men det legger et press på tariffavtaler, lønns- og arbeidsforhold for det en kan kalle den seriøse delen av disse bransjene.
EU-utvidelsen
EU-utvidelsen med 10 nye medlemsland vil føre til en intensivering av denne utviklinga. Virksomhet som i dag er ulovlig vil bli lovlig. Arbeidere som i dag har rundt 1500 kroner i måneden vil naturlig nok være interessert i å arbeide for det som er en halv eller en tredjedel månedslønn i Norge. Følgen av dette er at en får en kraftig dumping av lønns- og arbeidsvilkår i Norge.
Et krav må være at en får en lovgivning som forbyr sosial dumping av denne typen. Det krever en styrking av blant annet Arbeidsmiljøloven, og ingen liberalisering – som høyrestatsråd Victor Norman står for og som det er all grunn til å tro at det såkalte arbeidslivslovutvalget vil gå inn for.
En diskusjon i fagbevegelsen i dag er om en skal kreve overgangsordninger i forbindelse EU-utvidelsen. Mye tyder på at dette ikke er klokt, sjøl om det kan virke nødvendig. Fagbevegelsens svar må heller være permanente ordninger som hindrer sosial dumping på tvers av grensene.
Utenlandske selskaper
En følge av EØS-avtalen og øst-utvidelsen av EU er selskaper som etablerer seg i Norge og som vil ha ansatte i Norge. Disse vil være underlagt norsk lovgivning og norske tariffavtaler (hvis de finnes). En annen sak er utenlandske selskaper som ikke er etablert i Norge, i mange tilfeller norske selskaper som har flyttet ut av landet. Dette er selskaper som utfører forskjellige tjenester og oppdrag i Norge, for eksempel innen transport. Får en ikke satt en stopper for dette, kan det få katastrofale følger for norske arbeidsplasser enten det er i langtransport, jernbane, post eller telekommunikasjon.
Privatisering og anbud
Som følge av WTO, EU og for Norges del, EØS-avtalen, skal så å si alt innen velferd og offentlige tjenester privatiseres og konkurranseutsettes. Dette skal igjen løses med at så si alt skal legges ut på anbud; helse og omsorg, renovasjon, post, kollektivtransport osv. Hvis fagbevegelsen ikke er våken og fører en aktiv kamp mot sosial dumping, vil en anbudsutsetting også føre til dumping av lønns- og arbeidsvilkår sjøl om det ikke er utenlandske selskaper og arbeidskraft som kommer inn.
Motivet for denne privatiseringa og konkurranseutsettinga er jo ikke at publikum, det vil si arbeidsfolk flest, skal få det bedre, men at statlig kapital skal overføres til privat profitt.
Eksemplet Connex
Et klart eksempel på dette innen kollektivtrafikken er det franske storkonsernet Connex. Connex er ingen hvem-som-helst, men Europas største selskap innen persontransport med 55 000 ansatte i 22 land. Connex omsatte i fjor for ca 25 milliarder kroner og er del av det franskbaserte verdensomspennende konsernet Veolia, som i fjor hadde en omsetning på 250 milliarder kroner og har 302 000 ansatte. Veolia driver innen virksomheter som transport, renovasjon, vann og energi. Var det noen som snakket om at liberaliseringen førte til oppløsning av monopolene? Virkeligheten viser at det dannes nye og større monopoler.
Connex har etablert seg i Norge innen busstrafikk og ferier. Dette har ikke vært noe suksess for verken de ansatte eller de uheldige brukerne av bussene. På Jæren og på Nesodden og Nittedal i Akershus har dette nærmest ført til sammenbrudd i busstrafikken, og det er avdekket alvorlige lovbrudd på både arbeidsmiljøloven og på kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Lister over oppsatte vakter viser at det er vanlig med opptil 20 timers sammenhengende kjøring. Bussjåfører fra utlandet blir plassert i campingvogner mens de arbeider for Connex. Dette har ført til at foreldre har krevd at kontrakten med Connex om kjøring av skolebusser må sies opp, rett og slett fordi det er uansvarlig og setter barnas liv i fare.
Også innen jernbane har Connex forsøkt seg å komme inn på det norsk markedet uten enda å lykkes. De har forsøkt å få transport i Telemark og i Narvik. Connex er kastet ut av jernbanen i Storbritannia for kontraktsbrudd – og det sier ikke så lite. Norsk jernbane sliter allerede med en tynnslitt tillit i folket, om ikke et selskap som Connex skal ødelegge togets renommé totalt.
Hvordan møte utviklinga
Kapitalen er organisert internasjonalt. Det bygges stadig større multinasjonale monopoler som samarbeider om en økt utbytting av arbeiderklassen, samtidig som de konkurrerer over hele verden. Arbeiderklassen må møte dette ved at fagforeninger, forbund og arbeidere innen samme bransjer og virksomheter organiserer seg på tvers av grensene. Det må inngås forpliktende avtaler som setter stopp for sosial dumping, at et lands arbeidere skal konkurrere mot et annet lands arbeidere.
Det må reises kamp mot liberalisering av lovverket, spesielt arbeidsmiljøloven. Kampen mot WTO og EU som monopolenes redskap mot arbeiderklassen må settes på dagsorden i fagforeningene. Og ikke minst må EØS-avtalen sies opp. I denne kampen kan en ikke stole på LO-ledelsen. Det må i stedet bygges en kamp-enhet på grunnplanet på tvers av forbundsskiller og landegrenser.
