Illustrasjon ved Jan Kopřiva på Unsplash
Hundretusenvis av døde på begge sider er den meningsløse fasiten etter den russiske imperialismens innmarsj i Ukraina 24. februar 2022.
Våpenhvile og forhandlinger er eneste nødutgang. Da må USA og NATO tvinges til å la Ukraina forhandle med Russland om en fredsavtale.
«Washington har inderlig håpet på regimeendring i Russland. Nå virker det enda mer sannsynlig at det blir regimeskifte. Ikke i Russland – men i Kiev», som analytiker Stephen Bryen, tidligere direktør for underkomiteen for det nære Østen i Senatets utenrikskomité, skriver i Asia Times.
Den ukrainske retretten fra Avdijivka nær Donetsk kan være tegn på at den ukrainske fronten er i ferd med å bryte sammen. USA og de europeiske krigssponsorene står overfor et akutt dilemma. Et totalt ukrainsk nederlag vil bety en ydmykelse for NATO-statene og deres «ubrytelige forpliktelse» om å støtte Ukraina «så lenge det trengs» for å påføre Russland et strategisk nederlag. De vestlige imperialistene står snart overfor valget mellom å la Ukraina forhandle om fred – eller satse på direkte intervensjon med fly- og hærstyrker, og dermed utløse full krig i Europa.
Enn så lenge er USA og NATO besatt av tanken på en evigvarende krig, koste hva det koste vil
Enn så lenge er USA og NATO besatt av tanken på en evigvarende krig, koste hva det koste vil. Stoltenberg har nå gitt grønt lys for at F-16 fly levert til Ukraina, blant dem norske, skal kunne angripe mål inne i Russland.
Når NATO skal markere sitt 75-årsjubileum i april, er det om å gjøre å tegne et bilde av en ubrytelig og uovervinnelig allianse. Realitetene i Ukraina kan ødelegge festen. I kulissene leiter stormaktene etter en nødutgang som kan redde ansiktet til imperialistene i vest – og øst.
Russland har på ingen måte bukket under, verken for økonomiske sanksjoner eller vestlig våpenteknologi. Heller ikke som følge av titusener av likposer sendt hjem fra fronten. Krigsmotstanden ulmer i den russiske befolkninga og blant titusener soldatmødre, men ennå ikke i den grad at det skaper vesentlige problemer for president Putin.
Problemene tårner seg opp
I Europa og USA tårner imidlertid problemene seg opp. En Donald Trump som mulig ny president i USA er bare ett av mange. Nyfattigdommen som følger av militarisering, billigimport fra Ukraina og et «grønt skifte» på folkets bekostning, utløser stadig flere streiker og aksjoner i Europa. Nå har også bøndene i EU har fått nok. Overalt blokkerer de hovedsteder og hovedårer med tusenvis av traktorer – fra Hellas og Spania til Belgia, Frankrike, Tyskland og Polen.
Den globale verdensorden og den offisielle sikkerhetsdoktrinen om amerikansk dominans over hele spekteret (Full-spectrum Dominance) er direkte utfordra. Også av tidligere medgjørlige regionale stormakter som India, Egypt og Saudi-Arabia. De garderer seg og sine ambisjoner ved å nærme seg Kina og Russland gjennom BRICS. Frankrike og til dels USA er i ferd med å bli pressa ut av Afrika. En hel verden ser at det er USA og EU som hindrer alle forsøk på å stanse sionistenes folkemord i Gaza. Forsvarerne av den gamle verdensordenen taper internasjonal troverdighet og påvirkningskraft for hver dag som går. Keiseren står uten klær. Alt som gjenstår er militære maktdemonstrasjoner rundt om på kloden.
For de vestlige imperialistmaktene er det av disse og andre grunner ikke mulig å holde ensidig fokus på Ukraina særlig mye lenger. De må enten risikere full verdenskrig eller de må finne en nødutgang som innebærer minst mulig tap av ansikt. Ved å utsette det ukrainske sammenbruddet og nekte Kyiv å forhandle, oppnår Vesten bare at deres globale hegemoni svekkes. De har dessuten snart ikke finansielle midler igjen. Halve det ukrainske statsbudsjettet er finansiert utenfra, og kassa er snart tom.
President Zelensky, som bytter ut ministre og generaler hyppigere enn han skifter feltskjorte, peker seg ut som den naturlige offerbrikken. Zelensky fikk nasjonalforsamlinga, Verkhovna Rada, til å godta hans presidentdekret om forbud mot enhver forhandling med Moskva. En ny palassrevolusjon i Kyiv for å «avlaste en sliten Zelensky», orkestrert av frustrerte ukrainske offiserer i samspill med USA, kan være en nærliggende utvei. Heltestatusen til presidenten er raskt nedadgående både hjemme og ute. Tvangsmobiliseringa begynner å ramme det ukrainske borgerskapet sjøl. Hans tiggerferd for stadig nye våpenforsyninger er blitt et plagsomt irritasjonsmoment for et EU der den folkelige støtta til astronomiske krigsbevilgninger synker dag for dag. Hovedproblemet for den ukrainske hæren er ikke mangel på ammunisjon, men mangel på soldater som kan erstatte titusener falne.
Ukraina står med ryggen mot veggen og må snart velge mellom et mulig kompromiss basert på Minsk-avtalene eller Istanbul-sporet, eller full kollaps. Britene og amerikanerne pressa Zelensky til å gå fra forhandlingsbordet i Istanbul i 2022. De fikk ham til å stille et illusorisk ultimatum om full russisk tilbaketrekking fra ikke bare Donbas, men også fra Krimhalvøya.
Russland vil være imperialistisk «likemann»
Den russiske imperialismens hovedkrav er å bli «respektert» på linje med andre imperialister, det vil si at USA, EU og NATO må la Russland få sin «rettmessige andel» av innflytelsessfærer og ikke presses fra skanse til skanse av sine røveriske rivaler i Vesten. Hvis bare USA og NATO viser Russland «respekt» og gir noen geopolitiske konsesjoner, er den russiske imperialismen villig til å forhandle om fred på timen.
Utenriksminister Sergej Lavrov sier det ganske eksplisitt i intervju med den brasilianske avisa O Globo 21. februar. Han sa: «Russland er åpen for å løse konflikten fredelig. Våre motstandere i Kiev og Vesten er imidlertid fokusert på å fremme Zelenskys formel, som inneholder et uakseptabelt ultimatum for Russland, og avviser blankt andre (freds)initiativer, inkludert Brasils».
«Verken Kiev eller Vesten viser noen tegn til politisk vilje til å løse konflikten», sier Lavrov. «Vi har ikke noe annet valg enn å fortsette den militære spesialoperasjonen til dens mål er oppnådd.»
Lavrov er en ringrev. Men uttalelsene tilsier at Russland er interessert i å finne en nødutgang. Også nå, hvor de russiske styrkene ikke befinner seg i en defensiv posisjon, som under det ydmykende Wagner-mytteriet sist sommer. Siden i høst har Russland vært klart på offensiven.
Putin sa det samme i det mye omtalte intervjuet med Tucker Carlson nylig: «De stansa forhandlingene. Vi er klare. De [USA og NATO] må finne en vei for å rette opp feila uten at noen blir forlegne.»
De offisielle russiske måla om «denazifisering» osv. er like innholdsløse som den vestlige omsorgen for et påstått ukrainsk «demokrati»
De offisielle russiske måla om «denazifisering» osv. er like innholdsløse som den vestlige omsorgen for et påstått ukrainsk «demokrati». Derimot mener Russland fullt alvor med sitt krav om at det de storrussiske sjåvinistene i Kreml oppfatter som en «historisk del av Russland» ikke skal få bli et oppmarsjområde for vestimperialistenes krigsmaskin. I klartekst betyr dette full russisk kontroll over de fire østlige oblastene og forsikringer om at rest-Ukraina ikke utgjør en militær trussel mot Russland.
Sett fra Moskva er dette kravet enda mye viktigere i dag, nå som NATO har fått åpna en ny, 1300 kilometer lang flanke mot Russland etter at Finland har gått med i krigsalliansen. For Russland er det et alvorlig tilbakeslag at nok en buffersone mot NATO forsvinner. Ikke uten grunn blir det sett på som en eksistensiell trussel som senker krigsterskelen dramatisk i nord. Frykten i Kreml blir ikke mindre av at revansjistiske krefter i Europa og Finland begynner å leke med tanken om å kreve tilbake Petsamo-området. Petsamo var en landkorridor til Barentshavet som de hvite finske reaksjonære tilrana seg i 1921 etter at den russiske revolusjonen hadde gitt Finland sin uavhengighet. Sovjetunionen tok tilbake området etter verdenskrigen der Finland deltok på Hitler-Tysklands side.
De militære og geopolitiske realitetene i og rundt Ukraina taler for seg. Våpenhvile og en eller annen fredsløsning er i de ukrainske og russiske arbeidernes og soldatenes umiddelbare interesse. Ja, også i de europeiske folkenes interesse. Alternativet er at den meningsløse masseslakten fortsetter.
NATO vil ha en krig uten ende
En endeløs krig som sliter ned Russland har i to år vært Vestens strategi. Den strategien tvinges de vestlige imperialistmaktene nå til å revurdere, til tross for patetiske figurer som den norske oberstløytnanten og «eksperten» Palle Ydstebø som mener Russland kan «slites ned» i løpet av 2025. Sjøl om Tyskland motvillig vil levere sine Taurus langdistanseraketter til Ukraina, så går ikke krigen slik NATO ønsker. Et tegn på det er de mange bilaterale og tiårige «forsvarspaktene» som er inngått mellom Ukraina og en rekke europeiske stater. Avtalene innebærer en indirekte erkjennelse av at ukrainsk NATO-medlemskap er uaktuelt i et tiårsperspektiv.
Nederlag for alle imperialister
Vi har fra første dag fordømt den russiske aggresjonen og krevd full tilbaketrekking til grensene før 24. februar 2022. Dette prinsipielle kravet er like riktig nå som før. Realpolitisk var kravet gjennomførbart fram til Istanbulforhandlingene brøt sammen våren 2022. Russland gikk med på tilbaketrekking til gjengjeld for garantier om et nøytralt Ukraina, og Zelensky var klar til å signere. Men britene torpederte avtalen.
Siden 24. februar 2022 handler krigen i Ukraina stadig mindre om en nasjonal forsvarskrig. Den har dreid stadig mer i retning av en krig mellom rivaliserende imperialistiske land og allianser. Kriger er videreføring av politikken med andre midler, som militærteoretikeren Clausewitz formulerte det. Det hele handler om å sikre markeder og imperialistiske innflytelsessfærer. Verken NATO eller Russland bryr seg det døyt om ukrainernes skjebne.
Vi kan gjerne ønske nederlag for den russiske imperialismen i Ukraina. Men det er de russiske arbeidernes hovedoppgave. Vår hovedoppgave er å kjempe for nederlag for vår egen imperialisme. Vi ønsker nederlag for den imperialistiske blokken Norge forsyner med våpen og penger for å forlenge en blodig krig som overhodet ikke handler om frihet for Ukraina, men om å befeste ekspansjonen til NATO og vestlig kapital på østfronten.
NATOs ambisjoner om regimeendring i Kreml og stadig mer direkte innblanding i krigen på ukrainsk side, har eliminert realismen i at Russland vil gi fra seg de østlige oblastene. Når Putin har innlemmet dem i den russiske føderasjonen, har Moskva brent den brua.
Ved å overlate sin suverenitet og krigsstrategi til USA og NATO, har Ukraina spilt vekk muligheten for å sikre sin territorielle integritet anno februar 2022. Rest-Ukraina er sannsynligvis dømt til å bli et USA/EU-protektorat under NATO-oppsyn. Hvis Russland iverksetter en full offensiv uten at forhandlinger om en våpenhvile er i sikte, kan også Odessa ryke, og dermed Ukrainas adgang til Svartehavet. Også derfor sier vi: Fredsforhandlinger nå!
Kriger under imperialismen fører sjelden eller aldri til noen «rettferdig» fred. Det blir heller ikke utfallet i Ukraina. Det nasjonale spørsmålet, ikke bare for ukrainere, men også for russiske, ungarske og andre minoriteter, vil ikke være løst den dagen våpnene stilner. Det gjelder uansett hvilken krigførende part som måtte erklære seg som seierherre.
Under imperialismen er enhver fred bare et midlertidig opphold før neste krig. Men for arbeiderklassen i Ukraina, Russland og Europa for øvrig, er en urettvis imperialistisk fredsløsning like fullt langt å foretrekke framfor fortsatt masseslakt og en krig som kan eskalere til å omfatte hele Europa.
Et sånt pusterom kan gi arbeiderklassen i Russland og Europa mulighet til å samle krefter og organisere seg for en krig som gir mening: Revolusjonær krig mot våre egne utbyttere og de imperialistiske regjeringene i alle land.
Les mer:
- Stopp krigen – Våpenhvile nå!
- Stans blodbadet i Ukraina (uttalelse fra KPml)
Hva driver Russland og NATO egentlig med i Ukraina? Se denne videoen med general Harald Kujat, tidligere forsvarssjef i Tyskland og forhenværende leder av NATOs militærkomité.