Den ene statsråden etter den andre er avslørt for kameraderi, vennetjenester eller aksjehandel basert på innsideinformasjon. Anette Trettebergstuen (Ap) og Ola Borten Moe (Sp), ble tvunget til å gå av. Tonje Brenna (Ap) fikk bli sittende.
Mer alvorlig enn alle de forannevnte, er inhabiliteten til Anniken Huitfeldt (Ap). Krigsdronninga til Støre iverksetter krava fra NATO og EU-kommisjonen når det for eksempel gjelder våpenkjøp til Ukraina eller satsing på mineralutvinning. Det er også hun som forteller afrikanske og andre land at de må bekjempe korrupsjon. Lyden av singlende glass er øredøvende.
I motsetning til Ola Borten Moe har ikke Huitfeldt skodd seg på våpenaksjer i Kongsberg Gruppen i egen regi; det er det ektemannen Ola Flem som har stått for gjennom sitt investeringsselskap. Ikke mindre enn hundre transaksjoner på Oslo Børs har han foretatt siden kona ble utenriksminster for snart to år siden. Mange av handlene er knytta til Kongsberg Gruppen, laksenæringa og mineralutvinning, områder regjeringa satser stort på.
Korrupsjonen i det norske maktapparatet henger nøye sammen med forråtnelsen som følger av å være en imperialistisk stat.
Huitfeldt er en av Norges mest rutinerte politikere og kjenner alle maktas irrganger, men hun vil ha oss til å tro at hun har vært «uvitende inhabil». Støre og Økokrim vil legge saka død. Det hører med til historien at søstera til Huitfeldt er Støres statssekretær.
Tidligere statsminister Erna Solberg fra Høyre lirer av seg ei lignende fortelling etter at det ble kjent at også hennes ektemann, Sindre Finnes, handla aksjer for ti millioner kroner da hun var statsminister.
Det er 20 år siden den fransk-norske korrupsjonsforskeren Eva Joly sa at Norge er mye mer korrupt enn vi tror. Hun viste blant annet til de tette bånda mellom oljeindustrien og det politiske miljøet.
Sosialdemokrater av den gamle skole dreiv ikke med aksjehandel. I dagens regjering for folk flest har det vært minst tre mangemillionærer blant statsrådene. Jonas Gahr Støre er det i form av å være arving, mens folk som Jan Christian Vestre og Ola Borten Moe har vist stor evne til å kombinere politiske verv og subsidiert «næringspolitikk» til fordel for egen gründervirksomhet.
Grunnen til at det norske maktapparatet er korrumpert, henger nøye sammen med landets utvikling som imperialistisk stat. Norge bærer alle kjennetegn på et land dominert av statlige og private monopoler innen industri, handel og finans – sammenvevd til moderne finanskapital. Det er denne finanskapitalen som styrer det politiske systemet, likegyldig hvilket parti som til enhver tid sitter i regjering.
En personalunion av finanstopper, industribaroner og toppolitikere sørger for at alt blir tilrettelagt til fordel for de mektigste kapitalgruppene. Ikke bare på toppen av statsapparatet, men også nedover i forvaltningssystemet. Den tidligere nevnte Sindre Finnes er blant dem som produserte lister over hvilke folk som skulle ut og hvem som skulle inn på sentrale poster i statlige selskaper og forvaltnings- eller tilsynsorganer.
De borgerlige kontrollorganene og domstolene er fulle av folk, frimurere og andre, som er like inhabile som dem de skal se i kortene.
Da står vi igjen med pressa som siste skanse.
Sjøl om mediene mer og mer blir roperter for makthaverne, finnes det fremdeles journalister og sannhetssøkere som tar sin oppgave alvorlig. Pressa har gravd fram habilitets- og korrupsjonssaker ved å benytte seg av retten til innsyn i departementenes interne saksbehandling.
For å komme sånt uvesen til livs, har regjeringa like godt fremma et forslag til lovendring som setter bom for deler av den offentlige innsynsretten. Snart kan også restene av den «frie presse» bli et fortidsminne.
Den norske kapitalismen er i hurtig forfall og forråtnelse. Demokratiet får mer og mer form av staffasje, illustrert med et kommunevalg der EØS-regelverket legger føringer for halvparten av sakene de folkevalgte politikerne får til behandling.
Lederartikkel i Revolusjon nr. 63, høsten 2023.
Redaksjonen avsluttet 10. september 2023.
