EU vil bygge en egen krigsunion der Norge inngår. I første omgang blir det «en koalisjon av villige».
Målet om å etablere en «fullt utvikla» europeisk forsvarsunion innen 2025 ble framsatt av daværende leder av EU-kommisjonen Jean-Claude Juncker i september 2017.
Etter toppmøtet 20. mars er målet om en militærunion kommet et stykke nærmere, til tross for at stater som Ungarn og Slovakia skrubber når det gjelder å pøse flere våpen inn til Ukraina. Etter at «gjerrigknarken» Tyskland har fjernet alle sjølpålagte restriksjoner, er EU-traktatens krav om enstemmighet i forsvars- og utenrikspolitikken det siste formelle hinderet.
Slutterklæringa fra EU-toppmøtet vil ha «fortgang i alle deler av arbeidet for en kraftig opptrapping av EUs forsvar og beredskap innen fem år».
«Readiness 2030» og «ReArm Europe» beskriver planene for opprusting av Europa. Det handler om generell opprustning av alle forsvarsgreiner, intensiverte leveranser til Ukraina og en omlegging av det industrielle grunnlaget til en mer helhetlig europeisk forsvarsproduksjon.
Alle medlemsland skal øke sine krigsbudsjetter med minst 1,5 prosent. Dette skal komme på toppen av at landa under ett har økt sine militærutgifter med 30 prosent fra 2021 til 2024.
Grenseløst tysk forsvarsbudsjett
Videre skal de strenge budsjettreglene i stabilitetspakten skrotes hva opprustning angår. Medlemslanda kan låne seg til fant, bare de bruker pengene til å ruste opp. Hva det får å si for euroen, gjenstår å se.
Tyskland har til nå vært den strenge vokteren av budsjettreglene både i Tyskland og på EU-nivå. Av historiske grunner og på grunn av en sterk antimilitaristisk opinion blant tyskere flest, har landets forfatning og budsjettregler lagt flere begrensinger på militærmakta, også i noen grad etter at Vest-Tysklands NATO-medlemskap i 1955 i praksis skrota de alliertes enighet i 1945 om at Tyskland skulle demilitariseres.
De siste hemningene er nå lagt vekk etter at Forbundsdagen åpner for låneopptak for å finansiere landets enorme opprustningsprogram. Den tyske krigsindustrien er i ekstase. Konsernsjef Oliver Burkhard i ThyssenKrupp Marine Systems forventer en tredobling i produksjonen av elektronikk, droner, overflatefartøy og ubåter. – Når det gjelder forsvarsbudsjettet, er det mer eller mindre ingen grense lenger, sier Burkhard i et intervju med CNBC gjengitt av Finansavisen.
EU-statene får nå låne fra et eget fond på 150 milliarder euro til felles innkjøp av europeisk forsvarsmateriell. Ambisjonen er at 800 milliarder euro, eller 9200 milliarder kroner, blir stilt til rådighet for å styrke «forsvaret». Beløpet tilsvarer halvparten av det norske oljefondet, også kjent som vårt «pensjonsfond». Pengene kommer i tillegg til 140 milliarder euro EU allerede har brukt til å «hjelpe» Ukraina.
Pensjonspenger til krig
Ikke noe av dette er nok, innser EU-kommisjonen. Derfor gjelder det å mobilisere privat og annen kapital. Den har for alvor retta blikket mot folkets sparepenger forvalta av de store pensjonsfondene. Ifølge Draghi-rapporten må EU investere fem prosent av BNP årlig for å finansiere «grønn» industri og opprustning. Det er nesten fem ganger mer enn Marshall-planens såkalte gjenrieisningsprogram etter forrige verdenskrig.
Kravet vokser nå om at britiske og europeiske pensjonsfond må investere i militærindustrien og fjerne restriksjoner mot å investere i for eksempel klasevåpen. Norske pensjonskasser er allerede store investorer i våpenindustrien, men kommunale KLP har inntil videre pålagt seg sjøl ikke å investere i «biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detektbare.fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon».
Sånne begrensninger kan snart stå for fall. Det er symptomatisk at NATO-land som Polen, Litauen, Latvia og Estland vil trekke seg fra konvensjonen som forbyr produksjon og bruk av antipersonellminer.
Såkalte kloke hoder anbefaler at det norske Oljefondet, verdens største statlige investeringsfond, kaster seg inn med større tyngde i europeisk krigsindustri for å ruste opp «europeiske verdier». Fondet har som kjent ingen hemninger når det gjelder å investere i selskaper med bånd til Israel og de ulovlige bosettingene. En variant nylig lansert i DN av porteføljeforvalter Trym Riksen er at det norske fondet kan selge seg ut av likvide rentepapirer og tilby «Europa» å kjøpe forsvarsobligasjoner. Betingelsen er at pengene utelukkende brukes til europeisk opprustning.
Norske politikere er nok mer enn villige til å ofre det som skulle være folkets sparepenger. Problemet for dem er hva USA vil si dersom fondet selger seg ut av amerikanske aksje- og obligasjonsmarkeder til fordel for europeiske. Det vil nok ikke Trump sette pris på.
Vil blåse liv i økonomien
Opprustningsplanene skal samtidig tjene til å puste liv i en skrantende europeisk økonomi. Gigantprosjektene for nye våpenfabrikker og «militær mobilitet», det vil si store infrastrukturprosjekter for vei, jernbane osv., følger en oppskrift kjent fra mellomkrigstida.
Teknologisk ligger Europa langt etter Kina og USA på de fleste områder. Bilindustrien sliter. Ved å omstille til krigsøkonomi skal flere nedleggingstrua bilfabrikker i Tyskland og Italia produsere stridsvogner og panserkjøretøy istedenfor. Rheinmetall vurderer for eksempel å kjøpe opp VW-fabrikken i Osnabrück. Den italienske regjeringa har tilsvarende planer for produksjonsanlegg for Stellantis i Italia. Stellantis produserte færre enn 500 000 kjøretøy i Italia i fjor, mot 750 000 året før.
Denne strategien er ingen suksessoppskrift. Fabrikkhaller for masseproduksjon av biler egner seg i begrensa grad for et langt mindre volum av tungt militært materiell. Framfor alt trenger EU å øke sin produksjon og metaller, noe unionen har laget en egen handlingsplan for. I første setning minner Kommisjonen om at det var ingen tilfeldighet at Den europeiske unionen ble bygd på stål (Kull- og stålfellesskapet).
Autonom løsrivelse
Imperialistiske allianser er alltid vaklevorne. Når EU vil bygge sin «autonome» sikkerhetspolitiske union, er dette utslag av et gammelt ønske om løsrivelse fra de amerikanske monopolenes dominans. Dilemmaet for de europeiske regjeringene er at USA ikke vil være et militært skjold for imperialistiske rivaler som ikke avfinner seg med å spille annenfiolin.
Washington har i årtier bidratt til å gjøre EU mer irrelevant som global aktør og har holdt de misfornøyde lillebrødrene politisk i sjakk med sine sikkerhetsgarantier. Nå setter USA kniven mot strupen på oppsetsige undersåtter. Trump lar mer enn gjerne EU og Storbritannia bjeffe mot Russland sånn at USA kan konsentrere seg om hovedrivalen Kina.
I Norge lar venstresida seg bedåre av EU og tror at europeisk opprustning handler om demokrati. Avisa Klassekampen hevder at «demokratiske, europeiske land har startet frigjøringen fra amerikansk militær dominans». Redaktør Mari Skurdal mener at det er «en diplomatisk triumf» for statsminister Jonas Gahr Støre at Norge er spesielt invitert inn i EU-bataljonen. Intet mindre.
Norge er «fullverdig partner»
Norge har nemlig fått tildelt en egen plass i EUs militære hundespann. «Norge er en fullverdig partner i Den europeiske unionens forsvarsprogrammer gjennom landets bidrag til EU-budsjettet», heter det i hvitboka fra EU. Den norske forsvarsindustrien er spesielt attraktiv.
«Norge er en fullverdig partner i Den europeiske unionens forsvarsprogrammer gjennom landets bidrag til EU-budsjettet»
Disse «diplomatiske triumfene», der også Senterpartiet har bidratt i sin tid som regjeringspartner med ansvarsområdene finans og forsvar, er i virkeligheten skandaløse overgrep mot norsk suverenitet og folkeviljen gjennom mer enn femti år. En av forutsetningene for EØS-avtalen var i sin tid at den ikke skulle omfatte den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken til EU.
Kostnadene i kroner og øre vil balle på seg – på toppen av de hundretalls ekstra milliardene i en tilsynelatende endeløs strøm av nye forsvarsforlik på folkets regning.
Det står ikke på viljen, men på evnen
Det er ikke viljen til militærunion og krigseventyr det står på, verken i Brussel eller i Oslo. En større utfordring for de europeiske imperialistene enn Russland er at de har innbyrdes motstridende interesser, så vel militært som økonomisk. Et tidsperspektiv på fem år er ikke nok til å løsrive seg fra USA. Amerikanerne vil i mange år framover kunne deaktivere droner, F-35 og til og med britiske Trident-missiler ved å trykke på noen knapper. Reservedeler er amerikansk eiendom, også når de er lagra på for eksempel norsk jord.
Mens Tyskland og Frankrike i stor grad har basert seg på europeiske flyprodusenter, har land som Danmark, Nederland og Norge låst sin militære skjebne til et USA som både krever baser og truer med å annektere hele landområder. Danske F-16 og F-35 kan antakelig settes ut av spill lenge før de når fram til Nuuk, for å si det sånn. Når USA gjennomfører stadig nye provokative «besøk» på Grønland blir dette helst møtt med hvisking i krokene i EU og rest-NATO.
Digitaliserte europeiske land som Norge har i tillegg lagt sine datatjenester og en stor del av offentlig forvaltning rett i hendene på amerikanske tek-giganter. «Det offentlige Norge benytter seg i økende grad av IKT-tjenester levert fra datasentre som er lokalisert og driftet utenfor Norge», sier Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) i en rapport fra 2022 og legger til at «Dersom datasentre med tjenester hadde vært lokalisert i Norge, hatt norske eiere, og administrert og driftet fra Norge, kunne de i større grad vært benyttet til samfunnskritiske funksjoner og skjermingsverdig informasjon av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser».
Uten Microsoft stopper store deler av Norge. Det samme gjelder for flere europeiske land. Dette samtidig som den politiske eliten messer om «beredskap» og uroer seg for at ungdommen bruker TikTok!
Skyggeboksing mot USA
Den europeiske «frigjøringskampen» har form av skyggeboksing der EU bit for bit håper på å styrke sin autonome rolle vis à vis USA, og der EU-kommisjonen utnytter motsetningene til USA tilå forsere et sentralisert Europas Forente Stater. Hva enten de lykkes eller mislykkes som følge av innbyrdes rivalisering, vil det være europeiske arbeidere som betaler prisen.
Regjeringene i Europa har satt seg sjøl i ei skrustikke de vanskelig kommer ut av. I verste fall er de desperate nok til å gå til krig mot Russland for å bevise sin egen autonome relevans. Er det noe Ursula von der Leyen, Emmanuell Macron og Keir Starmer er enige om, så er det at en krig med Russland er nært forestående.
Siden noen EU-land er motvillige til å ruinere seg for å gjøre Ukraina til det Ursula von der Leyen kaller «et stålpiggsvin», har Starmer og Macron lansert sin egen «koalisjon av villige» krigsmakter. Forbildet er formodentlig «koalisjonen av villige» som gikk til ulovlig krig mot Irak i 2003. Det er ingen hindring for statsminister Jonas Gahr Støre, som deltar på møtet i Elysée-palasset den 27. mars.
Enn så lenge gir de indre spenningene i unionen, samt et Storbritannia som atlantisk sjonglør, USA alle muligheter til å bruke gulrot og pisk for å holde de europeiske gneldrebikkjene i age. Men når de største bikkjene i og utenfor EU ser ut til å ha fått rabies, er det ikke gitt at de for alltid vil lystre hundefløyta til Donald Trump.
- Les mer: Vasaller i villrede
