De kinesiske revisjonistenes holdning til motsigelser er ei idealistisk, revisjonistisk og kapitulasjonistisk holdning
Tillempinga av en korrekt revolusjonær strategi basert på den marxist-leninistiske læra krever ikke bare en allsidig dialektisk analyse og vurdering av drivkreftene i verdens revolusjonære og frigjøringsorienterte tendens, men også ei korrekt vurdering av fiendens styrke med dens sterke og svake sider. Det kreves også en korrekt og vitenskapelig forståelse av de motsigelsene som er karakteristiske for vår tid.
Hvis vi fortolker motsigelsene i sammenheng med konkrete fakta og hvordan situasjonene faktisk utvikler seg, ut fra hva den marxist-leninistiske teorien lærer oss, vil vi ikke gjøre noen feil. Når det gjelder motsigelsene, driver de kinesiske revisjonistene og «teoretiserer», «fortolker» og «filosoferer», de blander sammen og forvirrer mange av de tesene som marxismen-leninismens klassikerer formulerte så klart. Ved å fortolke motsigelser annerledes enn de faktisk er, inngår de avtaler og kompromisser som ikke er til fordel for frigjøringskampen og folkene, for revolusjonen og bygginga av sosialismen, men til fordel for borgerskapet og imperialismen. Disse lederne som utgir seg for å være marxist-leninistiske filosofer, bærer to masker: en for å presentere seg selv som om de er i samsvar med den marxist-leninistiske teorien, og en for å forvrenge den i praksis.
Det standpunktet de tar når det gjelder motsigelsene, alliansene og kompromissene, springer ut av den forvrengte og pragmatiske analysen de gjør av den internasjonale situasjonen og av motsigelsene som fins i verden – motsigelsene mellom de imperialistiske maktene, mellom de forskjellige kapitalistiske statene, mellom proletariatet og borgerskapet osv. Dette standpunktet har sine røtter i deres idealistiske og revisjonistiske verdensanskuelse.
Men de kinesiske ledernes framstilling av problemet med motsigelser, allianser og kompromisser for å få i gang en diskusjon, er ikke tilfeldig. Den kinesiske ledelsen har nå tatt av seg forkledningen og kommet åpent ut mot revolusjonen. Den har blitt en fanebærer for høyreopportunisme og revisjonisme. Som alle revisjonister prøver også lederne for KKP å «rettferdiggjøre» sitt avvik fra den marxist-leninistiske teorien, dvs. sitt revisjonistiske standpunkt, med sitater fra Marx, Engels, Lenin og Stalin. Sjølsagt amputerer de disse sitatene og tar dem ut av sammenhengen, og etter å ha mishandla dem slik, bruker de dem for å markedsføre sine reaksjonære standpunkter og teser som marxist-leninistiske. Men de kinesiske revisjonistene er verken de første eller siste som bruker slike forvrengninger, tendensiøse fortolkninger og sitatfusk, når det gjelder den korrekte teorien vår. Lenge før deres tid har sosialdemokratiets høvdinger, titoistene, de sovjetiske, italienske, franske og andre revisjonister gjort det samme, og de er fortsatt i gang med det.
For det første: Ved å sjonglere med motsigelsene prøver de kinesiske revisjonistene å rettferdiggjøre si holdning til USA-imperialismen og rydde veien for tilnærming og samarbeid med den.De kinesiske revisjonistene hevder at det bre fins én motsigelse i verden i dag, og at dette setter den «tredje verden», den «andre verden» og halvparten av den «første verden» i konfrontasjon med Sovjetunionen. Ved å gå ut fra denne tesen, som forener folkene med ei gruppe av imperialister, oppfordrer de til att alle klassekonfrontasjoner må settes til side og at all kamp må rettes mot Sovjetunionen.
Men la oss analysere hvordan det har seg når det gjelder motsigelsene mellom folkene og supermaktene, og motsigelsene mellom supermaktene innbyrdes.Når en skal definere en sammenhengende revolusjonær strategi og taktikk under de aktuelle forholda, er det av den aller viktigste betydning å ta prinsipielt standpunkt mot de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjetunionen, som er den største krafta i forsvaret av det kapitalistiske undertrykkings- og utbyttingssystemet, og hovedbastionene for verdensreaksjonen. De er svorne fiender og de farligste motstanderne av revolusjonen, sosialismen og folkene i hele verden. De har påtatt seg den forhatte rolla som internasjonalt politi mot alle revolusjonære bevegelser og frigjøringsbevegelser, og representerer de mest aggressive og krigshissende maktene, som med sine handlinger driver verden i retning av en ødeleggende krig.
Ingen, og minst av alle Arbeidets Parti i Albania, kan benekte at det fins motsigelser mellom de to største imperialistmaktene i vår tid – den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Vi har hele tida understreka at motsigelsene mellom de to supermaktene ikke bare eksisterer, men er i ferd med å bli djupere. Samtidig med dette anstrenger supermaktene seg for sin del for å komme til enighet om visse spørsmål. Lenin forklarer dette fenomenet med at kapitalen har to tendenser. Han sa: «... det fins to tendenser – en som gjør alliansen av alle imperialister uunngåelig, og en annen som setter noen imperialister opp mot andre...»
Men hvorfor fins det uforsonlige motsigelser og antagonismer mellom de to supermaktene? På grunn av at de begge er store imperialistmakter, kjemper hver av dem for verdenshegemoniet, for å skape nye innflytelsessfærer, for å slavebinde og utbytte folkene. Den appetitten og grådigheten som hver av dem har, er kilden til krangling og alvorlige gnisninger mellom dem, og kan til og med føre til blodig verdenskrig.
Vi marxist-leninister må utnytte motsigelsene mellom supermaktene til fordel for revolusjonen og folkenes frigjøringskamper. Å utnytte motsigelsene i fiendens leir er en viktig del av den revolusjonære strategien og taktikken, Stalin beskreiv utnyttinga av motsigelsene og konfliktene i rekkene til arbeiderklassens fiender – enten det er innenlands eller blant imperialiststatene på den internasjonale arenaen – som en indirekte reserve for den proletariske revolusjonen. Det er et velkjent historiske faktum at den sosialistiske sovjetstaten under Lenins og Stalins ledelse tok hensyn til og utnytta motsigelsene mellom imperialistene i perioden etter Oktoberrevolusjonen, eller under den andre verdenskrigen.
Men i hvert tilfelle er de revolusjonære kreftenes og de sosialistiske landas vurdering og utnytting av motsigelsene blant fiendene resultatet av en konkret marxist-leninistisk analyse av disse motsigelsene – hvor alvorlige de er, og hvordan styrkeforholdet er i en gitt periode eller situasjon – for å definere hvordan, på hvilken måte og med hvilke midler de kan utnyttes. Prinsippet er at disse motsigelsene alltid må utnyttes til fordel for revolusjonen, for folkene og deres frihet, til fordel for sosialismens sak. Utnyttinga av motsigelser blant fiendene bør føre til vekst og styrking av den revolusjonære bevegelsen og frigjøringsbevegelsen, ikke til at den svekkes og visner. Den bør føre til stadig mer aktiv mobilisering av de revolusjonære kreftene i kampen mot fiendene, spesielt mot hovedfienden, uten at den lar det skapes noen illusjoner om dem blant folkene.
De to supermaktene, USA og det revisjonistiske Sovjetunionen, har undertrykking av revolusjonen og sosialismen som første post på programmet. De kinesiske lederne ikke bare unnlater å understreke dette faktum, som er et uttrykk for den uforsonlige motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme, men de benekter det også i praksis. Sjølsagt er det utilgivelig for marxist-leninistene å glømme at supermaktene, trass i at de kjemper seg imellom om hegemoniet, og trass i motsigelsene mellom dem, aldri mister sitt felles mål av syne: å undertrykke folkene som krever frihet, og å undergrave revolusjonen. Dette fører også til generelle eller lokale kriger. I dette spørsmålet står de kinesiske revisjonistene fortsatt på sitt velkjente standpunkt om å kjempe bare mot den sovjetiske sosialimperialismen, fordi den ifølge dem er farligere, mer aggressiv og krigersk. De henviser USA-imperialismen til andreplassen og understreker at USA «ønsker status quo, landet er for nedadgående». Ut fra dette kommer de kinesiske revisjonistene til den slutningen at en både kan og bør komme til en allianse med den amerikanske imperialismen mot den sovjetiske sosialimperialismen.
USA-imperialismen er slett ikke svekka eller tam slik de kinesiske lederne hevder. Den er tvert imot aggressiv, brutal og mektig, akkurat som den sovjetiske sosialimperialismen. Det faktum at USA-imperialismen ikke lenger har den dominerende stillinga som den hadde i fortida, endrer ingenting. Dette er dialektikken i utviklinga av kapitalismen, og den bekrefter Lenins teser om at imperialismen er kapitalisme på nedtur og i forfall. Men om en ut fra dette går så langt som til å undervurdere den faktiske økonomiske og militære styrken til den ene eller andre supermakta, er utillatelig. Det er likeså utillatelig å gå ut fra ei virkelig svekking og nedgang i den ene imperialistens styrke og hevde at denne imperialisten er blitt mindre farlig og den andre er blitt farligere. Begge de imperialistiske supermaktene er farlige, for ingen av dem glømmer noen gang kampen mot dem som ønsker å legge dem i grava, og de som ønsker å legge supermaktene i grava, det er folkene.
Å oppfordre til kamp bare mot den sovjetiske sosialimperialismen og slutte å kjempe mot USA-imperialismen, slik de kinesiske lederne gjør, er å unnlate å følge de grunnleggende tesene i marxismen-leninismen. Det er ingen tvil om at den sovjetiske sosialimperialismen må bekjempe til siste slutt. Men å unnlate å kjempe like hardt mot USA-imperialismen også, det er utillatelig, det er å forråde revolusjonen.Hvis en skulle følge den kinesiske kursen, da blir det ikke tydelig hva USA-imperialismen er og hva den sovjetiske sosialimperialismen er – hvorfor disse to supermaktene har motsigelser og hva som er kjerna i motsigelsene, hva som er grunnlaget for kampen mellom dem, en kamp vi må gjøre djupere, og hva vi må gjøre for å hindre at disse to imperialistiske statene slipper løs en verdenskrig osv. Hvis vi skjønner disse spørsmåla ordentlig i teorien, og hvis vi handler korrekt på grunnlag av den marxist-leninistiske teorien, så vil det absolutte behovet for at vi hjelper og støtter folkenes kamp mot de to supermaktene og de borgerlige kapitalistklikkene som hersker over dem, bli helt klart. Den kapitalistiske verden er i dag oppe i ei alvorlig krise. Men krisa må vurderes i hele sitt omfang, og likeså må motsigelsene i den kapitalistiske verden vurderes i alt sitt alvor.
Den pragmatiske og anti-marxistiske logikken til de kinesiske revisjonistene fører til at de framstiller Sovjetunionen som et land som utvikler seg uten motsigelser, som en imperialisme som hersker over de andre revisjonistiske landa, som Polen, Øst-Tyskland, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania og Bulgaria uten problemer. De framstiller sovjetblokken som en blokk i framgang, og Sovjetunionen som den eneste imperialismen som fins i verden, oppsatt på å opprette sitt hegemoni overalt. Hvis vi snakker om Sovjetunionens hegemoni over revisjonistlanda i Øst-Europa, er dette først og fremst uttrykt gjennom de sovjetiske væpna styrkenes militære okkupasjon av landa, og gjennom den sovjetiske sosialimperialismens hensynsløse og samvittighetsløse utplyndring av ressursene deres for å prøve å få dem fullstendig integrert i systemet av sovjetrepublikker. Sjølsagt møter det revisjonistiske Sovjetunionen motstand mot disse forsøka. Det vil komme en dag da denne motstanden og disse motsigelsene, som ligger latent i revisjonistleiren, vil bli mer akutte og så ut i full blomst.
Vi har beskrivi den sovjetiske sosialimperialismen som aggressiv fordi den angrep og okkuperte Tsjekkoslovakia, fordi den har intervenert i Afrika og andre steder, og den har planer og forbereder seg på flere aggressive handlinger. Men kan en si at USA-imperialismen har begått færre aggressive handlinger, eller at den er mindre aggressive enn den sovjetiske sosialimperialismen?
Den kinesiske ledelsen har glømt USA s aggresjon mot Korea, den har glømt den lange og barbariske krigen mot Vietnam, Kambodsja og Laos, den har glømt krigen i Midtøsten, innblandinga i republikkene i Mellom-Amerika osv. Den har sletta alt dette fra hukommelsen og går nå ut med den slutninga at USA-imperialismen angivelig er blitt tam! Den glømmer at USA-imperialismen har strakt fangarmene sine ut over hele verden, oppretta baser overalt, og utvikler og styrker dem. Mao Zedong og Chou En-lai glømte dette, og den kinesiske revisjonistiske ledelsen glømmer det når de forteller oss at USA-imperialismen angivelig er blitt svekka og tam, og derfor kan en inngå en allianse med den! Å gå fram på denne måten betyr at en prøver å utslette den allmenne kampen mot imperialismen og spesielt kampen mot USA-imperialismen – ja, til og med kampen mot den sovjetiske sosialimperialismen, som Kina hevder å føre så iherdig.
Det er sant at den sovjetiske sosialimperialismen har en stor ekspansjonshunger. Innblandinga i Angola og Etiopia, forsøka på å opprette baser i Middelhavet og flere arabiske land, på å besette sund i Rødehavet og opprette militære baser i Indiahavet – alt dette er åpenbare imperialistiske handlinger. Men disse posisjonene til den sovjetiske sosialimperialismen er ikke konsolidert i samme grad som USA-imperialismen har konsolidert sine nykoloniale økonomiske, strategiske og militære posisjoner i andre land. Det er akkurat denne situasjonen som den kinesiske ledelsen tilsynelatende undervurderer, men i virkeligheten anerkjenner og støtter de den.
Samtidig kan ikke de kinesiske revisjonistene unngå å se at trass i motsigelsene mellom kapitaliststatene i Vest-Europa og USA-imperialismen er de nært knytta til hverandre gjennom politiske, militære og økonomiske allianser som NATO, EF osv. Det er umulig for den kinesiske ledelsen å være uvitende om at USA-kapitalen har trengt djupt inni økonomien til landa i Vest-Europa, og ikke bare der, men også i Øst-Europa og Sovjetunionen.
Den kinesiske ledelsen veit utmerka godt at USA har investert og fortsetter å investere snesevis av milliarder dollar i forskjellige land i verden. Hva er det da de håper på? Der håper at de vestlige kapitalistlanda med alle sine motsigelser til USA vil bryte med det – for å svekke sin egen leir, gi avkall på de væpna styrkene og de økonomiske sosiale og kulturelle banda som knytter dem til USA, og kle seg sjøl nakne for Sovjetunionen i Kinas interesse? Dette er den absurde sida ved den kinesiske utenrikspolitikken.
Som vi allerede har understreka, er det ingen tvil om at motsigelsene mellom de to supermaktene og de andre imperialistiske og kapitalistisk-revisjonistiske landa bør utnyttes av de revolusjonære kreftene og frigjøringskreftene. Men det er viktig at en forstår det korrekt, for det bør alltid ses fra synspunktet til revolusjonens interesser og underkasta dem. Utnyttinga av motsigelser mellom imperialistiske grupper, kapitalistisk-revisjonistiske stater osv. kan aldri være noe mål i seg sjøl for arbeiderklassen og de marxistisk-leninistiske revolusjonære. Å utnytte motsigelsene mellom de imperialistiske landa og de to supermaktene betyr å gjøre sprekken mellom dem djupere, å oppmuntre de revolusjonære og patriotiske kreftene i disse landa til å gjøre motstand mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, som ønsker å undertrykke dem økonomisk, politisk og militært, for å utbytte dem og ta fra dem den nasjonale identiteten osv. Men hva er det Kina gjør? Den kinesiske politikken anbefaler en «hellig allianse» av de vestlige kapitalistlanda med USA. Den går til og med enda lengre. Den oppfordrer til en allianse av proletariatet i Vest-Europa med det reaksjonære borgerskapet i landa der. Hvor er det da blitt av den revolusjonære marxist-leninistiske linja? Hvor er linja for å utnytte motsigelser? Tror de kinesiske lederne at de skal greie å styrke denne blokken mot sovjeterne med en slik politikk, slik de ønsker det? De har en utopisk drøm, men for deres vedkommende er det et metafysisk syn.
USA, de vestlige kapitalistlanda og med dem også Japan og Kina er ikke så sprø som de kinesiske lederne tror, og politikken deres er ikke så naiv som den kinesiske. For sin del er de utmerket godt i stand til å utnytte motsigelsene mellom Kina og Sovjetunionen. De veit hvordan de skal gjøre det for å svekke den store, aggressive makta, Sovjetunionen. De har lenge gjort anstrengelser i denne retninga, og en kan ikke si at de ikke har oppnådd resultater. USA og alle de andre kapitalistiske statene puster nå til motsigelsene mellom revisjonistlanda i Øst-Europa og Kreml.
Nå har også Kina begynt å praktisere denne gamle amerikanske politikken. Hua Kuo-fengs besøk i Romania og Jugoslavia var et skritt i denne retninga. Men at Kina åpner seg mot Europa og skaper seg et gunstig aksjonsområde på Balkan, alt dette skjer ikke til fordel for folkene og revolusjonen. De er en del av Kinas krigshissende politikk, som har som mål at folkene i Europa skal drepe hverandre og bli kanonføde i en imperialistisk krig. Pravda har lenge vært engasjert i en polemikk med USA, som avisa har beskyldt for iherdig opprustning – men sjølsagt uten resultat. Avisa er ikke mest opptatt av å kritisere USA, ettersom de sovjetiske sosialimperialistene gjør det samme sjøl. Problemet er at økningen av USAs militære potensial gjør Sovjetunionens kampstyrke relativt svakere, og tvinger landet til å følge USA trinn for trinn for å få sin militære styrke og aggressive makt til å balansere USAs. Men å holde tritt med USA-imperialismen i rustningskappløpet svekker Sovjetunionens økonomi, fordi det betyr at store ressurser av materiell, finanser og arbeidskraft må overføres fra økonomien og til hæren. Det er dette som bekymrer Bresjnev & Co. Men det forbausende er at de kinesiske revisjonistene gjennom sin avis Renmin Ribao reservasjonsløst tar amerikanernes parti. De trykker artikkel etter artikkel der de oppfordrer USA til ikke å miste ledelsen i rustningskappløpet, men til uavbrutt å øke sitt militære potensial. Slik framstår det ifølge Renmin Ribao at det ikke er USA som ruster opp, men Sovjetunionen. Ikke i noe annet land kan en finne så sterke talsmenn for amerikanerne som de kinesiske revisjonistiske lederne er blitt. Borgerskapet prøver i det minste å bevare en viss sans for proporsjoner i sin kritikk og fortolking av faktiske forhold, og vurdere situasjoner som oppstår – om enn tendensiøst. Men å opptre på den måten de kinesiske lederne gjør, er noe en aldri har sett maken til før.
Ved sitt møte med Deng Hsiao-ping forklarte USAs utenriksminister Vance for ham at «USA har militær overlegenhet i forhold til Sovjetunionen». Men Deng Hsiaoping fortalte ei stor gruppe av amerikanske journalister som besøkte Kina på denne tida, at «Beijing tror ikke» på det Vance sa, og at «Sovjetunionen er USA langt overlegen». «Ingen er så døv som den som ikke vil høre,» som ordtaket sier.
Den kinesiske tesen, som presenteres som en angivelig marxistisk tese – og sår tvil om det faktum at det ikke er bare en, men begge de imperialistiske supermaktene som søker ei nyoppdeling av verden for å skape nye kolonier, undertrykke folkene og utvide markedene – kan ikke godtas. Bare det å reise spørsmålet om at den ene imperialismen skal være sterkere og den andre svakere, at den ene er aggressiv og den andre er tam, er ikke marxist-leninistisk. Å presentere spørsmålet på denne måten gjenspeiler et reaksjonært syn som fører de kinesiske revisjonistene inn i en allianse med USA, NATO og EF, med kongen av Spania, sjahen av Iran, Pinochet i Chile og alle de fascistiske diktatorene! Den kinesiske politikken, som er ufarlig for USA-imperialismen, som er ufarlig for bankenes og storkapitalens makt i vår tid, er en tvers igjennom borgerlig, reformistisk og pasifistisk politikk, og svært tåpelig. De kinesiske lederne kan ikke unngå å se at den amerikanske finanskapitalen, trustene og monopolene, på ingen måte reduserer sine oversjøiske investeringer. De gir ikke opp sine ambisjoner om å utbytte og slavebinde, men er tvert imot i ferd med å bli sterkere, og de prøver å endre styrkeforholda i verden til sin fordel. De sovjetiske sosialimperialistene gjør det samme. Målet med deres økonomiske politikk, politikken til de store trustene som fins i Sovjetunionen, er å suge blod fra sine satellitter og andre land med alle midler. De har kledd seg ut i ei ny kappe og presenterer seg under nytt navn, mens også de prøver å endre styrkeforholda til sin fordel – først angivelig gjennom avtaler og forhandlinger, men også med vold når tida kommer – dvs med krig.
Med sitt resonnement om at USA «ønsker status quo», at landet «er i nedgang», og at den sovjetiske sosialimperialismen er «mer farlig, mer aggressiv, mer krigersk» prøver de kinesiske revisjonistene å bevise at USA kan og bør Kinas allierte mot Sovjetunionen. Dette bekreftes av de ulike formene for relasjoner de innbyr til, og av den åpne støtta de gir til krigsbudsjettet og den ytterligere økning av opprustninga i USA.
De kinesiske revisjonistene forkynner at situasjonen i dag er slik at marxist-leninistene, de revolusjonære og folket kan inngå et kompromiss med og stole på USA-imperialismen. Vårt parti er imot ethvert kompromiss med den brutale USA-imperialismen, for noe slikt er ikke i interessene til revolusjonen og folkenes frigjøring, Vi har vært, er og vil være i kamp mot USA-imperialismen helt til den er fullstendig utsletta. På samme måte vil vi kjempe til slutten mot den sovjetiske sosialimperialismen.
Den støtta som Kina gir USA-imperialismen er overhodet ikke til fordel for revolusjonen og folkene, men til fordel for kontrarevolusjonen. Med den reaksjonære politiske og ideologiske linja si overgir den kinesiske ledelsen verdens folk til USA-imperialismens klør. De vil at folkene skal være medgjørlige, ikke gjøre opprør, og til og med forene seg med USA-imperialismen mot den andre supermakta, som ønsker å frarøve USA de verdiene som det har bygd opp på grunnlag av folkenes slit og svette. Den kinesiske ledelsen anbefaler de kapitalistiske landa i Europa, samla i EF, at de skal forene seg. De vil også samle folkene i en europeisk kapitalistisk union. Dette standpunktet betyr: Hold dere i ro, ikke mer snakk om revolusjonen, ikke mer snakk om proletariatets diktatur, men still dere til tjeneste for trustene og kapitalistene, og skap sammen med dem en enda større økonomisk og militær styrke som kan hamle opp med Sovjetunionen. EF, som Kina støtter og styrker økonomisk, er ikke noe annet en et middel til å bevare maksimalprofittene for monopoltrustene i Vest-Europa og samle i ei gruppe de utvikla industrilanda, der de velstående klassene, som Lenin sier, trekker ut en kolossal tributt fra Afrika, Asia osv. Ved å støtte disse kapitalistlanda støtter de kinesiske lederne i virkeligheten parasittismen til ei handfull kapitalister på bekostning av folkene i disse landa, så vel som folkene som har kommet i klørne på dem.
De kinesiske revisjonistenes «treverdenteori», som de prøver å rettferdiggjøre de kontrarevolusjonære standpunktene sine med, er ikke annet enn en variant av opportunismen innen arbeiderbevegelsens rekker. Den hjelper imperialismen med å skape markeder og trekke ut profitt på andre folks bekostning, slik at også opportunistene kan få noen smuler fra kapitalistenes bord.
Det er et uomtvistelig faktum at den kinesiske ledelsen forsvarer de kapitalistiske kreftene og landa i Europa, og ikke gir de revolusjonære kreftene og proletariatet støtte imperialismen, den til å reise seg og ødelegge planene til den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, det forente Europa og EF, Comecon – i ett ord alle bæresøylene i det imperialistiske systemet, som lik et uhyre monster suger ut folkenes blod. Sjøl om de kinesiske lederne tar med utvikla kapitalistiske land som Vest-Tyskland, Storbritannia, Japan, Frankrike, Italia osv. i den «andre verden», betrakter de ikke disse landa som fiender av revolusjonen, uansett hvor mye de snakker på det teoretiske planet om disse landas «dobbeltkarakter». Tvert imot har kineserne funnet det mest bekvemt å lukke øynene for det, og inngår åpent kompromiss med dem, angivelig for å bruke dem mot den sovjetiske sosialimperialismen.
De kinesiske lederne er blitt blinde som følge av den pragmatiske og anti-marxistiske politikken sin. De «glømmer» at stater som Vest-Tyskland, Storbritannia, Japan, Frankrike, Italia og andre lik dem har vært og er imperialistiske stater, og at tendensen til å slavebinde og kolonialisere, som har vært et tradisjonelt kjennetegn hos dem, ikke kan avskaffes. Det er riktig at etter andre verdenskrig har disse imperialistmaktene blitt svekka, til dels sterkt svekka, og deres tidligere posisjoner er blitt endra til fordel for den amerikanske imperialismen. Likevel har verken Frankrike eller Storbritannia eller noen av de andre gitt opp kampen for å beskytte sine markeder eller vinne nye markeder i Afrika, Asia eller landa i Latin-Amerika.
Blant alle disse kapitalistiske og imperialistiske landa som ikke er så mektige som den amerikanske imperialismen, fins det motsigelser, men samtidig er det også en tendens til å komme overens med hverandre. Etter andre verdenskrig hjalp den amerikanske imperialismen sine tidligere allierte i Europa til å komme seg på fote igjen. De amerikanske monopolene knytta seg til monopolene til de gamle allierte i et nettverk av felles interesser. Men det har også alltid vært motsigelser mellom dem, for hver av dem prøver å få ei fri hand til å monopolisere markeder, importere råstoffer og eksportere industrivarene sine. Også i dette tilfellet bekrefter den internasjonale virkeligheten at Lenins tese om kapitalens to objektive tendenser, er korrekt.
Det er også sant at disse kapitalistlanda har motsigelser ikke bare med den amerikanske imperialismen, men også med den sovjetiske sosialimperialismen. Og spørsmålet reiser seg: Hvordan bør en utnytte disse motsigelsene? De mellomimperialistiske motsigelsene kan overhodet ikke utnyttes på den måten de kinesiske revisjonistene oppfordrer til.Vi marxist-leninister kan ikke forsvare de ulike reaksjonære kreftene, som klikken rundt Strauss eller Schmidt i Tyskland, de britiske konservative eller Labour-lederne bare fordi de har motsigelser til den sovjetiske sosialimperialismen. Hvis vi gjorde det og støtta den kinesiske forkynnelsen om at «Europas kapitalistiske stater bør forene seg i EF, og at «det forente Europa» skulle styrke seg slik at det kunne hamle opp med den sovjetiske sosialimperialismen, ville det bety at vi var enige om å ofre den kampen og innsatsen proletariatet gjør for å bryte slavelenkene, og å undergrave revolusjonens framtid i disse landa.
Ved å inngå prinsippløse kompromisser med den amerikanske imperialismen har de kinesiske revisjonistene forrådt marxismen-leninismen og revolusjonen. Marxist-leninistene tolker tesen til Marx, Engels, Lenin og Stalin når det gjelder motsigelser og kompromisser i den rette ånd. Kineserne tolker denne tesen i på en måte som er det diametralt motsatte av sannheten. Idet vi følger ei leninistisk linje, er ikke partiet vårt imot alle typer kompromisser, men vi er imot forræderriske kompromisser. Et kompromiss kan inngås når det er nødvendig og tjener klassens og revolusjonens interesser, men en må alltid huske at det ikke kan gå på bekostning av strategien og lojaliteten mot marxismen-leninismens prinsipper. Det må ikke skade interessene til klassen og revolusjonen. Når det gjelder holdningen til kompromisser, sier Lenin: «Er det tillatt for en som kjemper for den proletariske revolusjonen å inngå kompromisser med kapitalistene eller kapitalistklassen?... å besvare dette generelle spørsmålet på en negativ måte ville åpenbart være absurd. En tilhenger av den proletariske revolusjonen kan sjølsagt inngå kompromisser eller avtaler med kapitalistene. Alt avhenger av hva slags avtale og i hvilke omstendigheter de blir inngått. Det er slik og bare slik en kan finne forskjellen mellom en avtale som er legitim ut fra synspunktet til den proletariske revolusjonen, og en avtale som er forræderisk og svikefull (fra det samme synspunktet)». (Lenin).
Og Lenin fortsetter: «Konklusjonen er klar: Å utelukke fullstendig enhver avtale eller ethvert kompromiss med røverne er like absurd som å rettferdiggjøre deltaking i forbrytelsen, ut fra en abstrakt tese om at generelt sett er det noen ganger tillatt og nødvendig å inngå avtaler med tjuver.»
Lenin sa også: «Oppgava for et ekte revolusjonært parti er ikke å forkynne at det er umulig å gi avkall på enhver form for kompromiss, men uten hensyn til uunngåelige kompromisser å være i stand til å være lojalt mot sine egne prinsipper, mot sin egen klasse og si egen revolusjonære oppgave. Det må være lojalt mot arbeidet med å forberede revolusjonen og oppdra folkets masser så de kan vinne seier i revolusjonen.»
Bare ved å gå ut fra denne læra til Lenin kan en tillate kompromisser. Men hvordan kan et kompromiss med den amerikanske imperialismen eller den sovjetiske sosialimperialismen være i interessene til sosialismen og verdensrevolusjonen, når en veit at disse to supermaktene er de villeste fiendene til folkene og revolusjonen? Dette kompromisset er ikke bare unødvendig, men setter tvert imot revolusjonens interesser i fare. Å kompromisse eller krenke prinsippene i problemer av så stor betydning, er å forråde marxismen-leninismen.
Hvis Mao Zedong og de andre kinesiske lederne har hatt og fortsatt har så mye å si om motsigelser «i teorien», burde de ikke snakke bare om å utnytte mellom-imperialistiske motsigelser og kompromisser med imperialistene. De burde først og fremst snakke om de grunnleggende motsigelsene i vår epoke, nemlig motsigelsene mellom proletariatet og borgerskapet, motsigelsene mellom på den ene sida de undertrykte folkene og landa og på den andre sida de to supermaktene og hele den imperialistiske verden, motsigelsene mellom sosialismen og kapitalismen. Men de kinesiske lederne er tause om disse motsigelsene, som har objektiv eksistens og ikke kan viskes ut. De snakker bare om én motsigelse, som ifølge dem er mellom hele verden og den sovjetiske sosialimperialismen. På denne måten prøver de å rettferdiggjøre sine prinsippløse kompromisser med den amerikanske imperialismen og kapitalismen i hele verden.
