Jan R. Steinholt har vært redaktør siden tidsskriftets fødsel. I et lengre jubileumsintervju gir han sine vurderinger av Revolusjon sin rolle gjennom 20 år, og om hvordan han og redaksjonen ser på den politiske situasjonen og utsiktene framover.
Intervju med redaktør Jan R. Steinholt
– Revolusjon så i 1987 dagens lys som et redaksjonskollektiv, hvor målet var å forene de revolusjonære, kommunistiske kreftene. Hvor står dette prosjektet i dag? Det kan se ut til at 20 års innsats har vært til liten nytte…
– Det er et faktum at de kommunistiske kreftene i Norge, i motsetning til hva som har vært tilfelle i for eksempel Danmark og Spania, ikke har fått til en systematisk samlingsprosess med et nytt kommunistisk parti som mål. Men det betyr ikke at behovet har blitt mindre!
Vi har aldri sagt «kom til oss så ordner vi resten». Vi har sagt at samling av de kommunistiske kreftene er nødvendig, og at vi vil gjøre alt vi kan for å påskynde en sånn prosess. En kan kanskje si det sånn at vi i starten tok stafettpinnen i håp om at andre skulle gripe den og fullføre neste etappe. Men det har ikke skjedd så langt. I løpet av disse tjue åra har vi tatt en rekke initiativer overfor flere miljøer som har hevda at de ønska et marxist-leninistisk parti. Hver gang har de rygga når spørsmålet konkret er blitt satt på dagsordenen. Utbrytergrupper fra AKP og Rød Ungdom på 80- og 90-tallet har enten gått i fullstendig passivitet, eller de har konsentrert all aktivitet om ulike masseorganisasjoner og til slutt blitt oppslukt av disse frontene.
– Er Norge så spesielt?
– Ja, situasjonen i Norge har vært og er både kompleks og spesiell, i hovedsak på grunn av AKPs historiske betydning og rolle. Det som er nytt i dag, er at AKP, etter et forsøk på å revitalisere partiet, har bestemt seg for å legge inn årene gjennom fullstendig likvidering av seg sjøl til fordel for et ullent sammenslåingsprosjekt med RV. Det er en prosess som ligner den som andre maoistiske partier i Europa gjennomgikk allerede på 80- og 90-tallet.
I 1987 framsto AKP(m-l) fortsatt for de fleste som et kommunistisk parti, og partiet hadde på den tida fortsatt betydelig styrke og kunne sette dagsorden i mange spørsmål. Sammenbruddet kom rundt 1990, da opportunismen ble overtydelig og partiet sjøl markerte sin avstandtaken til marxismen-leninismen ved å fjerne parentesen (m-l) fra navnet.
NKP var i total oppløsning, og visste ikke hvor de skulle snu seg da den åpne kontrarevolusjonen seira i Sovjetunionen med Gorbatsjov og Jeltsin. Fra denne tida appellerte Revolusjon aktivt til de sunne kreftene i disse partiene om å sette spørsmålet om kommunistisk samling i fokus, gjennom å finne tilbake til marxismen-leninismen. Vårt mål har aldri vært å forene alt som måtte kalle seg «kommunistisk», vi har fra første stund understreka at samling i et nytt kommunistisk parti må skje på marxismen-leninismens grunn.
Revolusjon har bidratt til å bryte ned de «vanntette skottene» mellom revolusjonære kommunister fra forskjellige miljøer. Vi tok for eksempel initiativet til Kommunistisk Forum, der folk fra AKP, NKP og ML-gruppa Revolusjon drøfta partispørsmålet og sentrale ideologiske prinsippspørsmål. Men det var for få menige AKP- og NKP-medlemmer som engasjerte seg i prosjektet, og ledelsen i de to partiene satte i praksis foten ned på slutten av 90-tallet. Likevel ble det åpnet noen kommunikasjonslinjer, og vi har dialog med folk fra begge disse partiene.
– Men nå har jo både Revolusjon og NKP blitt forbikjørt av RV og AKP, som sammen skal danne et nytt kommunistisk parti?
– Hva som enn kommer ut av dén prosessen til slutt, så er ett sikkert: noe kommunistisk parti blir det ikke. En referanse til «kommunisme» er fikenbladet som skal gjøre det mulig for AKP å legge seg ned med «ære», men sjøl denne symbolske håndsrekninga til AKP har skapt voldsom protest blant RVs sosialdemokrater. Det «nye» RV har i utgangspunktet kastet vrak på den sosialistiske historia, på kommunismen og kommunistisk organisering, det er et prosjekt for et «revolusjonært masseparti» som allerede før stiftelsen befinner seg langt inn i reformismen.
Kamerater fra Revolusjon har som kjent deltatt i alliansen RV, i en periode på 90-tallet hadde vi også folk i ledelsen. Men vi har ikke et øyeblikk vurdert RV som et kommunistisk parti, vi har alltid framholdt at RVs potensial ligger i å reindyrke alliansen, eller frontmodellen. Dessverre går partiet nå motsatt vei, og vil ende opp som SV. RV har valgt å forspille en historisk mulighet, og vi må bare konstatere at trotskistenes langsiktige arbeid for nettopp dette utfallet, har båret frukter.
Hva AKP angår, innebærer denne «sammenslåinga» rein likvidasjonisme. For mange AKP-ere må det være en bitter pille å svelge, og det er ingen hemmelighet at skepsisen innad er stor. Hvis og når nedlegginga skjer, er det sannsynlig at ikke så reint få velger å hoppe av. Hvis disse folkene lar seg aktivisere og har pågangsmot til å begynne «forfra», er det sjølsagt positivt. Det håper vi jo. Men den overhengende faren er at mange som har gått lei, vil benytte anledninga til å si takk og farvel til revolusjonær politisk aktivitet i alminnelighet, og få et påskudd til å gjøre det på et venstregrunnlag, «med det røde flagget til topps».
– Det er en kjensgjerning at Revolusjon ikke har noen vesentlig innflytelse og blir betrakta som sekteriske?
– Tja, hvor lett er det å måle innflytelse? Og innflytelse på hva og hvem? Vi er ikke i stand til å sette den politiske dagsorden, ikke engang innafor «venstresida», det er åpenbart riktig. Det er også riktig at tidsskriftet har en svært beskjeden leserkrets – om enn dobbelt så stor som i 1987. Som organisasjon har vi heller ikke styrke til å sette gjennom en kurs på noe bestemt område. Men jeg vil avvise at vi er sekteriske.
Det er en kjensgjerning at vi har flere faglige tillitsvalgte som har vært i stand til å fronte, og i mange tilfeller få tilslutning til, ei klassekamplinje og markering av internasjonal solidaritet. I forhold til den breie fronten Nei til EU har kamerater fra Revolusjon i årevis spilt ei rolle som har høsta respekt. Vi har fra første stund vært pådrivere i solidaritetsarbeidet med den irakiske motstandsbevegelsen gjennom Komiteen for et fritt Irak, en komité vi realiserte sammen med irakiske patrioter og en håndfull folk fra AKP. Alt dette har vi gjort på tross av uhyre begrensa krefter, fordi kommunister skal og må ta aktivt del i klassekampen. Vår viktigste rolle har likevel vært å føre teoretisk og ideologisk kamp med tidsskriftet som hovedredskap. På dette området har vi hatt innflytelse på folk som orienterer seg i retning kommunismen og marxismen, rett og slett fordi ingen andre forsvarer marxist-leninistiske posisjoner.
– Men kan et tidsskrift egentlig spille noen rolle fra eller til?
– Utvilsomt på det teoretiske området. Når det gjelder innflytelse på den aktuelle klassekampen, er denne rolla svært begrensa som følge av liten utbredelse og altfor sjeldne utgivelser. Men også her prøver vi så godt vi kan. Tidsskriftets vesentligste rolle har vært å vise marxismen-leninismen som et reelt alternativ: Det har kjørt fram marxist-leninistenes linje og har tatt opp sentrale teoretiske, historiske og ideologisk emner. I tråd med dette har vi aktivt polemisert imot det vi anser som revisjonistiske og reformistiske strømninger og linjer, i et forsøk på å bidra til ideologisk og teoretisk klarhet.
Revolusjon blir sjølsagt tidd i hjel og etter evne ignorert av organer av typen Klassekampen. Likevel merker vi gjennom tilbakemeldinger fra lesere fra ulike venstremiljøer at tidsskriftet blir satt pris på som en vesentlig, alternativ stemme. (Reaksjonene fra lesere i dette jubileumsnummeret ser ut til å bekrefte påstanden – Red.) Enda mer gjelder dette for Nettmagasinet Revolusjon, som når ut i en helt annen skala. Enkelte temaer, spesielt de som angår historiske og teoretiske spørsmål, er blitt lest av tusener, mens tidsskriftets opplag er på en brøkdel av dette.
Men tidsskriftet har høyere ambisjoner enn å være et reint propagandaorgan, vi ønsker at det også skal kunne spille ei rolle som organisator for de kommunistiske kreftene. Ikke fordi vi er så sjølsentrete at vi mener at vi er «verdensmestre», men helt enkelt fordi ingen andre så langt har påtatt seg oppgaven.
– Tror du ikke at folk har sluttet å forholde seg til «gammeldags» marxistisk teori, og ikke orker å studere gamle tekster og tanker fra det 20. århundret? Vil de ikke heller bare kaste seg ut i klassekampen?
– Klassekamp er i høy grad også ideologisk og teoretisk kamp. Og den er internasjonal. «Praksis uten revolusjonær teori blir blind», sa Stalin. Det er like sant i dag som det var i forrige århundre. Praksis for praksisens skyld fører ingen steder hen.
Vi fastholder at teori og studier er helt fundamentalt for revolusjonære. Det betyr ikke at en skal drøvtygge gamle standpunkter, men at en skal forholde seg kritisk og søkende, samtidig som en står fast på prinsipper. Vi lever fortsatt i imperialismens epoke, og det er ingenting som tilsier at de grunnleggende prinsippene som gjaldt i det 20. århundre har mistet sin gyldighet. Imperialismen har ikke endret seg på annen måte enn til det verre. Den er om mulig enda mer bakstreversk, brutal, aggressiv og reaksjonær i dag enn den var for hundre år sia. Trenger jeg si mer enn Irak?
Revolusjon har bidratt til å holde fram marxismen-leninismen som en universell teori, og vi har synliggjort for et norsk publikum at det finnes en organisert, marxist-leninistisk verdensbevegelse med omforente prinsipper, sjøl om denne ennå ikke er en ny Internasjonale av typen Komintern.
For oss er våre internasjonale kontakter en umåtelig ressurs som vi lærer masse av, mens de revisjonistiske internasjonalene snarere er en hemsko og en evig kilde til splid. AKP har forståelig nok holdt en viss avstand til ulike maoistiske «internasjonaler» og tilhørende partier, mens NKP er del av en revisjonistisk internasjonale sammensatt av partier som spriker enda mer i alle mulige retninger. Ett av NKPs søsterpartier er for eksempel forræderpartiet Iraks «kommunistiske» parti, som danser etter amerikanernes pipe. Et annet av NKPs søsterpartier, det spanske, har på sin side brutt forbindelsene til IKP. Dette bare for å illustrere den fullstendige politiske spagaten som finnes innafor disse revisjonistiske «internasjonalene». Her finnes ingen virkelig solidaritet, ingen prinsipiell enhet og felles linje, og absolutt ikke noe ønske om å utvikle ei generallinje og en overordna strategi for verdens kommunister.
– Hvordan har dere holdt ut i så mange år med så liten framgang?
– Det har sjølsagt vært tungt å jobbe i kontinuerlig motvind på hjemmebane. Vi har aldri kunnet seile på marxismen som en motebevegelse, slik det var på 70-tallet. Til gjengjeld har det nok herdet oss, vi blir ikke så lett motløse! Og siden vi i 1996 ble del av IKMLPO, har vi følt støtten fra og kunnet høste erfaringer fra en internasjonal bevegelse, med en rekke partier med stor masseinnflytelse og erfaringer tilbake til tida med kamp mot Krustsjov-revisjonismen.
Men hovedsaken er jo at den oppgaven vi har satt oss fore, fortsatt er uløst. Den vil heller ikke bli løst før nye krefter kaster seg inn i den strevsomme kampen. I mellomtida plikter vi å fortsette, vi må bli flinkere med vår propaganda og agitasjon for å vinne flere revolusjonære hjerter for saken og utnytte muligheter som byr seg. Sånne nye muligheter oppstår med ujamne mellomrom som følge av endringer i den objektive politiske situasjonen, og av subjektiv bevissthetsendring blant revolusjonære folk som, på bakgrunn av de objektive hendelsene, tvinges til å revurdere gamle sannheter og til å reorientere seg politisk.
– Er det større grunn til å tro at det vil skje nå, når det i liten grad har skjedd de siste tiårene?
– Sånn sett er vi mer optimistiske enn på lenge. Situasjonen er radikalt forandra på venstresida de siste par åra, og flere endringer kommer. Skuffelsene som den rødgrønne regjeringa framkaller er nærmest endeløse, og illusjoner fordunster som snøen i april. Se på SV, med sine røtter i NATO-motstand og pasifisme! Fra å være en småborgerlig liberal-demokratisk kritiker av imperialisme og krig, har SV med sin tilslutning til NATOs forbryterkrig mot Afghanistan meldt seg direkte til tjeneste som støtteparti for imperialismen, også militært.
Sammen med RV skal AKP nå fylle den ledige plassen etter det «gamle» SV. Velbekomme! Frustrerte AKP-ere som ser en hel generasjons prosjekt forfalle til å bli en småborgerlig, liberal raddisbevegelse innafor parlamentarismens rammer, blir nødt til å tenke seg om en gang til. Enten må de gjøre opp med hele fortida si, eller de må finne tilbake til marxismen-leninismen og det som var utgangspunktet for den suksesshistorien AKP(m-l) på mange måter var i 70-åra. Og så må de finne ut om de vil velge en norsk småborgertilværelse hvor de øser edder og galle ut over Dagsrevyen fra sofakroken, eller om de vil kunne se seg sjøl i speilet og gjenoppta kampen for revolusjonen og sosialismen. Dermed kan det faktisk komme noe godt ut av en situasjon som ytre sett kan virke begredelig.
Vi vil garantert få se tildels dramatiske endringer og forskyvninger i det politiske landskapet de nærmeste månedene. Men hva disse endringene faktisk avstedkommer i forhold til ei fornyelse og oppblomstring av en revolusjonær, kommunistisk bevegelse, er det for tidlig å si noe om.
– Påstanden om Norge som et fredelig land, med en småborgerliggjort arbeiderklasse som ikke har den fjerneste interesse av sosialisme, har kanskje likevel noe for seg?
– Det er jo en fullstendig falsk virkelighetsbeskrivelse, og nettopp derfor den rådende borgerlige framstilling av de faktiske forhold.
For det første er Norge alt annet enn et fredelig land; i løpet av få år har Norge markert seg som en særs aggressiv, imperialistisk stat. Bondevik klarte som kjent å føre Norge inn i tre kriger i løpet av fire år! Nå ser alle at de rødgrønne følger nøyaktig samme NATO-kurs, bare med den forskjell at de har trukket seg ut av Irak. Til gjengjeld trener de aktivt irakiske quislinger på NATOs befaling.
Det norske militærbudsjettet er astronomisk målt per innbygger. Norge er også blant verdens fremste våpeneksportører. Ved å bruke den forslitte rolla som fredsmegler, har Norge vist seg som Israels håndlanger – både gjennom den arrogante underkjennelsen av det palestinske folkets demokratisk valgte regjering og gjennom marineinnsatsen utenfor kysten av Libanon for å avvæpne libaneserne og gjøre dem forsvarsløse overfor den israelske aggressoren i sør.
Vi lever i en imperialistisk stat, der den til enhver tid sittende regjering administrerer monopolenes krav og forventinger. Det gjør den ved vekselvis å støtte seg på USA eller EU. For monopolkapitalen er Norge blitt altfor trangt, kapitalen krever å få ekspandere for å øke akkumulasjonen og for å ta del i den internasjonale konkurransen. Og den forlanger militær ryggdekning for sine internasjonale ambisjoner.
Staten er i vår tid helt underlagt disse monopolene, likegyldig hvilke partier som sitter i regjering. Den økonomiske politikken, utenrikspolitikken og i særdeleshet militærpolitikken blir diktert ut fra disse kravene. Kapitalekspansjon utenlands krever «militær tilstedeværelse». Og det krever en tilpasset utenrikspolitikk, der man bruker statlige fortrinn på den internasjonale arenaen. I Norges tilfelle vil det si en kombinasjon av lydig NATO-politikk, flørting med EU og rolla som «fredsmegler».
Monopolisering og kapitalkonsentrasjon er blant imperialismens kjennetegn, som Lenin viste. Den forestående fusjonen mellom Statoil og Hydro er illustrerende for hvordan sjøl monopoler der staten er hovedeier, faktisk dikterer politikken.
– Det er ikke lett å få øye på noen store klassekonfrontasjoner i dagens Norge…
– Den åpne klassekampen i Norge er på lavbluss, fagbevegelsen er midlertidig nøytralisert ut fra forventninger til det som LO-toppen vil ha oss til å tro er «vår regjering». Samtidig ser vi at radikaliseringa av det lavere og midlere tillitsmannssjiktet fortsetter å gjøre seg gjeldende. For eksempel krevde representantskapet i LO i Trondheim og LO i Oslo at regjeringa nedlegger veto mot Tjenestedirektivet. Enstemmig! Og de faglige protestene mot det pågående og planlagte pensjonsranet er et stort problem for både regjeringa og LO-toppens forsøk på å sukre pillen ved å la oss kjøpe tilbake biter av det som blir stjålet fra oss.
Den rødgrønne regjeringseffekten har, som vi har forutsagt for lenge siden, ført til avdabbing av den direkte klassekampen, akkurat som den har ført til kastrering av deler av fredsbevegelsen. Men det betyr ikke at motstanden ikke finnes, eller at klassekampen og antikrigsbevegelsen har avgått ved døden!
Ungdommen markerer seg i en rekke sammenhenger, og vanlige folk over hele landet engasjerer seg stadig oftere i kamp for å opprettholde velferdstilbudene, ikke minst går folk ut til forsvar for sjukehusene og kjemper mot den endeløse rekka av reaksjonære angrep på folks helsetilbud og velferdsgoder.
– I et Norge hvor økonomien går så det griner, er det ikke lett å nå fram med en politikk for revolusjonær forandring…?
– Etter fire år med en vanvittig høykonjunktur og eventyrlige profitter for borgerskapet, varsler stadig flere tegn om et forestående krakk og ny krise. Boligdyrtida er ei gjeldsfelle. Vi går uansett i retning av nye og større kamper, i takt med at klasseforskjellene øker og de fattige blir fattigere mens børsen går på høygir. Forskjellen i levealder mellom Oslo øst og Oslo vest er nå på 12 år! Flere blir sjuke av fleksibiliseringspresset, flere og flere blir forbanna over at velferden skrumper samtidig som verdiskapninga er enorm, profittene eventyrlige og pengene flommer inn i oljefondet.
Men de mange kampene foregår i dag fragmentert og isolert fra hverandre. Folk ser de direkte følgene av kapitalismen på enkeltområder, men evner foreløpig ikke å se tingene i sammenheng. Når venstrepartiene sviker arbeiderklassen, sviker arbeiderklassen dem. I frutrasjon og protest stiller særlig de ufaglærte arbeiderne seg åpne for Fremskrittspartiets «folkelige» demagogi. Det er ikke noe merkelig i det, når venstrepartienes hovedresept for å «løse» kapitalismens problemer er skatte- og avgiftsskjerpelser som rammer fattig som rik.
Dette understreker igjen behovet for det kommunistiske partiet, et parti som evner å løfte blikket over «hverdagsperspektivet» og som utvikler en strategi og taktikk som bidrar til å bringe alle de fragmenterte bevegelsene i inngrep med hverandre, som fokuserer på sosialismen som alternativet og som evner å konsentrere kreftene om de nøkkelområdene som kan bringe hele klassebevegelsen framover.
Det er derfor vi gjentar og gjentar: gjenreising av det kommunistiske partiet er nøkkelen som på ny kan gi den revolusjonære bevegelsen framgang. Uten at denne oppgaven blir løst, kommer vi til kort på alle andre områder.
Partispørsmålet er alfa og omega, og alle kommunister i Norge må kjenne sin besøkelsestid. Revolusjon kan og vil så langt vi evner være en pådriver og et redskap i denne prosessen, og våre spalter er åpne for debatten. Men sjølve oppgaven må være et kollektiv løft som involverer alle norske kommunister som ikke har forsonet seg med opportunismen og mistet den revolusjonære gløden.
