Presidentene Xi og Putin møttes i Kreml i mars 2023. De vil begge ha en «multipolar» verdensorden. CC BY Kremlin.ruEn strømning på den delen av venstresida som ikke har funnet seg til rette i NATOs fang, prøver å argumentere «teoretisk» for at Russland ikke er imperialistisk. Dette er en tilsløring av imperialismens natur på linje med andre venstreopportunisters støtte til NATO-«demokratienes» krigspolitikk – bare med motsatt fortegn.
I økonomisk forstand er Russland en annenrangs stormakt, til tross for landets størrelse og militærmaskin. Likevel er det en grov teoretisk feilslutning å påstå at Russland ikke er et imperialistisk land, som deler av den anti-imperialistiske venstresida nå gjør.
Hvorvidt en stat er imperialistisk eller ikke, kan ikke utelukkende avleses av militærmaskinens kapasiteter eller av statens utenrikspolitiske retorikk. Det ville være vulgærmarxisme. Kapitalkonsentrasjonen og landets økonomiske styrke er det grunnleggende. Men for å være en imperialistisk stormakt er også landets størrelse og ressurstilgang avgjørende, sammen med statens militære potensial.
La oss se konkret på noen økonomiske indikatorer for forskjellige land.
Stålproduksjonen er ofte brukt som indikator på et lands økonomiske styrke, utviklingsnivå og sjølforsyningsgrad. På hele 1970- og 1980-tallet var Sovjetunionen verdens største stålprodusent, med USA som nummer to. I dag produserer Kina ti ganger mer stål enn både Russland og USA, som begge er forbigått av India og Japan (se infografikken i videoen nedenfor).
Russland og USA er altså sterkt svekka på dette området. Men ingen vil påstå at USA av den grunn har opphørt med å være en imperialistmakt.
USA og de fleste europeiske imperialistmaktene er også nedsylta i utenlandsgjeld, mens den russiske statsgjelda til utlandet er relativt beskjeden i forhold (anslagsvis 18 prosent av BNP). Slik sett står den russiske imperialismen i en bedre posisjon enn mange rivaler.
Nederland og Norge er eksempler på små, men høyt utvikla imperialistiske land med begrensa militært potensial. De vil gjerne forsvare sine utenlandsinvesteringer og interesser med diplomati og militærmakt, men de er spurver i den imperialistiske tranedansen. Derfor kan og tør Nederland og Norge bare vise militære muskler utenlands som del av større imperialistiske koalisjoner.
Japan er verdens tredje største økonomi, men det er først i de seinere åra at imperialistmakta Japan har bygd opp offensive militære kapasiteter. Dette har riktignok spesifikke historiske og politiske årsaker knytta til Hiroshimabomben og fredsslutninga i 1945. Inntil videre er Japan tvunget til å spille på lag med USA.
På den andre sida fins det regionale stormakter som ruster seg til tennene ved hjelp av superprofitt i form av grunnrente (olje), men som har lite egen industri og relativt beskjeden kapitaleksport. Det siste skyldes lite utvikla produktivkrefter og beskjeden videreforedling av naturressurser, avhengighet av utenlandske monopoler og teknologi, nepotisme, korrupsjon og føydale overlevninger, eller at landet rett og slett er så stort at monopolene kan høste en akseptabel profittrate på sitt eget hjemmemarked. I noen av disse regionale maktene er den kapitalistiske utviklinga kommet så langt at de prøver å rive seg løs fra sin halvkoloniale status.
Det er paralleller mellom noen av disse landa og det tilbakeliggende Russland under tsarismen. Men også Tsar-Russland ble av Lenin definert som imperialistisk, riktignok som imperialismens svakeste ledd. Finanskapitalens svakere monopol ble delvis kompensert av militærmaktas monopol, forklarte han i «Imperialismen og splittelsen i sosialismen» (1916). I dag er bildet forsterka av atomvåpenmonopolet til Russland og USA samt noen utvalgte imperialistiske eller regionale stormakter.
Russland av i dag er et langt mer framskredent imperialistisk land enn Tsar-Russland var, tross en generasjon med oppløsning og stagnasjon etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Tilslører imperialismen
Grunnen til at vi understreker dette, er en tendens på den delen av venstresida som ikke har funnet seg til rette i NATOs fang, til å argumentere «teoretisk» for at Russland ikke er imperialistisk. Isteden er landet en «halvkolonial annenrangsnasjon», slik bl.a. Anders Carlsson den svenske avisa Proletären har skrevet i en tidligere artikkel som flere i Norge trykker til sitt bryst. Artikkelen er representativ for en internasjonal trend blant ulike «venstre»-strømninger. Pål Steigan er en av dem som videreformidler disse synspunktene.
Forsøket på analyse inneholder mange poenger, men konkluderer like fullt feil når den med henvisninger til Lenin forsøker å hevde at Russland ikke er imperialistisk i økonomisk forstand, og følgelig ute av stand til å være en aggressiv stormakt. Dette er en avlegger av ideen om at vi for fredens skyld trenger en «multipolar» verden, der andre stormakter demmer opp for USAs hegemoni og amerikanernes erklærte mål om å dominere hele kloden. De eneste andre stormaktene som har evne til å utgjøre ei troverdig «motvekt» til USA, er Russland og Kina i fellesskap.
Denne multipolare verden er beslekta med Karl Kautskys teori om «ultra-imperialisme», hvor de imperialistiske stormaktene blir enige om å holde fred seg imellom og la verdens forente finanskapital utbytte hele verden i samspill og fordragelighet. For ikke å bli slått i hartkorn med Kautsky, må våre dagers opportunister forsøke å bevise at enkelte stormakter ikke er imperialistiske, og derfor kan velge en annen og mer «rasjonell» politikk.
Vår tids revisjonister er derfor nødt til å skjønnmale Russland og Kina som «ikke-imperialistiske» stormakter. Budskapet er at disse maktene prøver å holde USA-imperialismen i sjakk, og derfor er de på sett og vis våre venner! Konklusjonen er absurd, men den vinner likevel gjenklang blant en del anti-imperialister.
Folk som kaller seg marxister og leninister burde vite at det ikke er andre stormakter, men bare arbeiderklassen og verdens undertrykte folk som kan og må knuse den amerikanske og all annen imperialisme.
Kapitaleksport i mange former
Russlands utenlandsinvesteringer og økonomiske makt blir bagatellisert med at landet i stor grad er en råvareeksportør. At Norge er en overveiende råvareeksportør av olje, gass og fisk er som kjent ikke til hinder for at Norge også driver omfattende kapitaleksport gjennom Oljefondet og statseide monopoler av typen Telenor, Equinor eller Statkraft, og i høy grad er et imperialistisk land. I likhet med Russland, har også Norge – bare i mye mindre målestokk – utvikla en høyteknologisk industrisektor for våpenproduksjon, boreteknologi og romforskning.
Det kapitalistiske frihandelssystemets overgang til monopolkapitalisme var det som Lenin definerte som imperialisme, eller kapitalismens høyeste (og siste) stadium. Sentrale kjennetegn på imperialismen er ifølge Lenin sammensmelting av industrikapital og bankkapital til finanskapital, og at eksport av kapital får større betydning enn vareeksporten.
Nettotall for Russlands direkte utenlandsinvesteringer var i 2021 på om lag 66 milliarder dollar, ifølge Verdensbanken. Det er ikke småtterier, om enn lite sett i forhold til USA og Tyskland. I 2013 bidro russiske utenlandsinvesteringer til 23,4 prosent av landets bruttonasjonalprodukt, ifølge noen kilder. Før Maidan-opprøret var brorparten av Russlands utenlandsinvesteringer konsentrert i Ukraina. Russiske virksomheter kontrollerte 80 prosent av petroleumssektoren og det militær-industrielle kompleks. For russisk imperialisme er det ikke til å leve med at Zelenskij-regimet på vegne av USA-imperialismen har konfiskert det hele til fordel for EU og NATO.
Kapitaleksport i form av import av arbeidskraft er et åpenlyst eksempel på imperialisme. Flere millioner arbeidsinnvandrere fra Kaukasus og de sentralasiatiske republikkene jobber i bygg, anlegg og servicesektoren. Utenlandske arbeidere sender en del av lønna til hjemlandet, mens andre deler tilfaller det imperialistiske vertslandet. Disse inntektene var i 2013 på om lag 37 milliarder dollar, mer enn hva migrantarbeidere i Saudi-Arabia eller Tyskland «legger igjen», skriver georgiske kommunister.
Talla gir neppe hele bildet. Verdiene som ulike russiske oligarker har plyndra etter Sovjetunionens sammenbrudd, er i stor grad plassert i ulike skatteparadiser som Jersey, Jomfruøyene og Kypros, men også i eiendomsmarkedet i storbyer som New York og London.
Personalunion og andre kjennetegn
Personalunionen mellom sentralt plasserte folk i bank, industri og statsapparatet er et typisk særdrag ved monopolkapitalismen. I Norge trenger en ikke gå lenger enn til svingdørene mellom regjeringskontorene, bankpalassene og industrikonsernene, typisk representert ved NHO, for å observere det. Toppolitikere og dommere er med på smøreturer betalt av finanstopper, som da nåværende sjef for Oljefondet tok med samfunnstopper på drømmeseminar i USA i 2019. Forskjellen fra Russland er at nepotismen der er tydeligere og smøreturene har andre destinasjoner. Som Norge, har Russland en stor statskapitalistisk sektor og statskontrollerte monopoler.
I forhold til andre stormakter, ligger den russiske imperialismen økonomisk tilbake på tross av formidable olje- og gassinntekter. Russiske selskaper og banker kommer langt ned på listene over verdens største. Gasselskapet Gazprom skiller seg ut, med flere ansatte verden over enn noe annet selskap, 470 000. Rosneft og Lukoil ligger ikke langt bak. Alle disse selskapene, ofte med gjensidig eierskap hos hverandre, har tette bånd til det russiske statsapparatet. Gazprom er halvprivatisert, omtrent på samme måte som Equinor.
Sanksjoner fra Vesten og krigen i Ukraina har naturligvis endra bildet når det gjelder russiske kapitalinvesteringer utenlands. Men fram til helt nylig hadde de russiske olje- og gasselskapene betydelige investeringer og eierandeler i eiendom og energiprosjekter i land som Storbritannia, Italia og Tyskland.
Russiske finansinstitusjoner spiller internasjonalt i annendivisjon, og er nå i stor grad blokkert fra å drive normal virksomhet i vestlige land. Ikke desto mindre har den russiske Sberbank kjøpt betydelige aksjeposter i både tyrkiske og serbiske banker.
Våpenindustri og romteknologi er et annet område der Russland viser muskler. Russiske selskaper på disse områdene har investert i store produksjonsanlegg i India og Tyrkia.
Et land som bruker regulære leiehærer i erobringskrig, er også et kjennetegn på imperialister. Wagner-gruppa opererer i Ukraina og i mange land i Afrika i tjeneste for den russiske staten og private interesser. Den er helt parallell til leiehæren Blackwater (den heter nå Constellis, etter flere fusjoner og navnebytter) som USA brukte i Irak. Wagner og Blackwater er etablert av tidligere offiserer i henholdsvis den russiske og amerikanske hæren.
Disse korte eksemplene bør være tilstrekkelige til å vise at Russland oppfyller alle kriterier for en imperialistisk stat, også om en ser bort fra landets atomarsenal og formidable våpenmakt.
En multipolar imperialistisk verden
Forsøk på å beskrive Russland eller Kina som noe annet enn imperialistiske land, betyr å skjønnmale og rettferdiggjøre imperialismen som system. Propagandaen fra Moskva og Beijing vil ha oss til å tro at disse «defensive» stormaktene bare vil holde det aggressive USA i sjakk og gi oss en fredelig og bedre verden. De avstår ikke fra å krydre budskapet med paralleller til Den røde hærens kamp mot nazismen eller kinesisk «sosialisme».
Det er anti-marxistisk vås. Resonnementet er ikke ulikt teorien om de «tre verdener», der det het seg at de imperialistisk undertrykte landa måtte alliere seg med de mellomstore imperialistene imot de to daværende supermaktene USA og Sovjet.
Det amerikanske imperiet er på hell. Andre imperialister og regionale stormakter, i første rekke Kina, men også Russland, vil ha slutt på den urettferdige vestlige verdensordenen. Under pressekonferansen i anledning Xi Jinpings besøk til Moskva 21. mars i år, vektla både han og Vladimir Putin at Kina og Russland ville «arbeide sammen for å skape en mer rettferdig og multipolar verdensorden». Dette handler ikke om at de vil ha vekk et urettferdig imperialistisk system som slavebinder verdens folk. Det tette forholdet mellom Russland og Kina «er av vital betyning for den moderne verdensorden», som president Xi uttrykte det. Multilateralismen handler om at de vil behandles som «likeverdige» stormakter i forhold til sin relative styrke på den internasjonale arenaen, og statslederne sier mellom linjene at det er USAs diktater og sanksjonspolitikk som truer globale transportruter og matsikkerhet. Sånt møter forståelse hos mange afrikanske land, men det har ingenting med russisk og kinesisk omtanke for global rettferdighet å gjøre.
Når Kina og Xi Jinping, med Russland og Putin på slep, vil ha «en multipolar verden», er det en protest og utfordring til en amerikansk verdensdominans som har gått ut på dato. Den multipolare verden er ikke annet enn et resultat av kapitalismens ujamne utvikling, og et forvarsel om nye og enda større kriger.
Motsetninger imperialistmaktene imellom er en av de grunnleggende motsigelsene i vår epoke. En gjentakende feil blant progressive er å gjøre dette til en hovedmotsigelse, i håp om å utnytte rivaliseringa stormaktene imellom ved å støtte opp om «det minste ondet». Man opphøyer det som i en gitt situasjon kan være taktikk under en revolusjon eller nasjonal frigjøringskrig, til strategi. Dermed ser en vekk fra eller toner ned de andre og vel så viktige grunnleggende motsigelsene: Kampen mellom arbeid og kapital; de undertrykte folkenes kamp mot imperialismen og kampen mellom kapitalisme og sosialisme.
Den som hevder at USA-imperialismen og den vestlige verdensdominansen kan temmes ved å støtte ei gruppe av stormakter mot andre stormakter, løper i virkeligheten imperialismens ærend. Imperialismens banemenn er ingen andre enn verdens arbeiderklasse og de undertrykte folkene.
