Nasjonalromantisk militærpolitikk med feministisk vri

En skulle tro at imperialismens aggressive utvikling i Norge og internasjonalt de siste tiåra, ville ha gjort det lettere for AKP å korrigere sin fatale anti-marxistiske kurs på militærpolitikkens område. Etter at flere folk fra den yngre generasjonen nå har fått plass i sentralstyret etter sommerens landsmøte, har nok flere kamerater i AKP hatt håp om ei venstredreining. Men inntil videre skal tydeligvis dogmet om «et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar» under det imperialistiske borgerskapets kommando holdes ved like, iallfall hvis en skal en dømme etter innholdet i juniutgaven av partiavisa akp.no¹

I mange dagsaktuelle spørsmål har marxist-leninistene sammenfallende syn med AKP. Men ett av de sentrale prinsipielle spørsmåla der vi skiller lag, er synet på det borgerlige militærapparatet. Revolusjon har i en årrekke argumentert mot og tilbakevist AKP sitt syn på dette området,² som vi mener representerer ei anti-marxistisk og idealistisk oppfatning av den borgerlige staten i imperialismens epoke. Vi veit at en rekke av de yngre medlemmene i AKP har sterke motforestillinger og er skeptiske til partiprogrammet på dette området, og langt på vei deler det prinsipielle synet til marxist-leninistene.

Et svart kapittel

Røttene til AKPs teoretisk og praktiske forvrengning av marxismen-leninismen finner vi i den såkalte teorien om de tre verdener, som sto særlig sterkt på 80-tallet. AKP oppfatta i tråd med den kinesiske linja den sovjetiske sosialimperialismen som den farligste og sterkeste(!) supermakta, som måtte bekjempes også militært gjennom styrking av militærapparatet i imperialistiske land. Denne politikken til AKP fikk en rekke bisarre utslag: holdninga til Vietnam, støtten til Pol Pot-regimet i Kambodsja, indirekte støtte til det fascistiske militærkuppet i Tyrkia (1980) og undertrykkelsen av kurderne, avvisning av støtte til frigjøringsbevegelser i Afrika, støtte til den reaksjonære Charta 77-bevegelsen i Tsjekkoslovakia, det kontrarevolusjonære Solidarnosc i Polen, nedtoning av kamp mot NATO og så videre. Alt sammen begrunnet med at «min fiendes fiende er min venn», i den overordna kampen imot den sovjetiske sosialimperialismen.

En nasjonal avart av dette var – og er! – støtte til det norske militærapparatet med parolen «et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar». AKP har aldri til dags dato stilt spørsmålstegn ved de vanvittige summene (nær 30 milliarder i året) som går til norsk opprustning. Kritikken fra AKP har konsekvent dreid seg om at pengene blir feilinvestert i offensivt materiell. Det «nasjonale» norske borgerskapet skjønner med andre ord ikke hvordan de best skal forsvare oss.

Valgfri imperialisme?

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1989 har også AKP innsett at USA står aleine igjen på arenaen som supermakt. Til en viss grad har det ført til en venstredreining i utenrikspolitiske spørsmål. I prinsippet og i mange praktiske kamper er AKP mot USA og for norsk utmelding av NATO. Men i mellomtida, før noe slikt brudd i det hele tatt er innenfor synsfeltet, fortsetter AKP i 2004 å messe om at «vi» trenger et (snilt) sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar i stedet for det (slemme) doktrinevalget til den norske herskerklassen for å styrke Norges evne til å sende militærmakt utafor landets grenser, for eksempel til Afghanistan og Irak. For å gjøre det helt klart for leseren: Når AKP-ledelsen ved folk som sentralstyremedlem og forsvarspolitisk talsmann Per Gunnar Skotåm snakker om at målet må være et sterkt norsk invasjonsforsvar, så er det et fortsatt kapitalistisk og imperialistisk Norge AKP har i tankene – ikke et framtidig sosialistisk Norge.³ Hans artikkel er fullstendig blottet for klassetenkning, det hele dreier seg om hvordan et (stadig vekk kapitalistisk og imperialistisk) Norge skal kunne forholde seg nøytralt og «uavhengig» av maktblokkene USA og EU ved å sikre et avskrekkende invasjonsforsvar.

Beskrivelsen av hva den norske overklassens doktrine og de imperialistiske ambisjonene går ut på, er det ingenting å si på. Det AKP vil ha fram, er at dette er en feilaktig politikk og et feilaktig doktrinevalg, som de vil ha lagt om. I dette spørsmålet er det uten tvil støtte å hente blant deler av det norske befalet (og sjølsagt menige soldater), som er frustrerte over denne omlegginga. Som et innlegg i den offentlige debatt, for å understøtte splittelsen og motsetningene innad i offiserskorpset, kunne Skotåms utlegninger kanskje hatt noe for seg. Men dette er altså synspunkter som presenteres i AKPs egne propagandaorganer, i hovedsak mynta på partiets medlemmer og sympatisører. Da må vi spørre: Er det oppgaven til et kommunistisk parti å gi anbefalinger til et imperialistisk borgerskap om hvordan de best bør skjøtte statsmakta de hersker over? Er det grunn til å moralisere over at det norske borgerskapet opptrer som det de er: imperialister?

I bunn og grunn er dette uttrykk for et forvrengt syn på imperialismen og det borgerlige statsapparatet, et syn som går ut på at borgerskapet kan velge (eller presses til å velge) om det vil føre en imperialistisk politikk eller ikke. Men som Lenin påviste i sitt oppgjør med Karl Kautsky, er imperialismen ikke en valgt politikk fra borgerskapets side. Imperialisme er utvikla monopolkapitalisme som forutsetter en imperialistisk politikk, det vil si en politikk som tjener monopolkapitalens interesser.

I tilfellet Norge er nedbygging av vernepliktforsvaret og omlegging til NATOs out of area-doktrine bare et «valg» i den forstand at det er dette valget som samsvarer med den norske herskerklassens økonomiske og politiske ambisjoner om å flytte fram sine posisjoner og erobre nye markedsandeler. Disse ambisjonene lar seg bare virkeliggjøre gjennom underordning under andre og sterkere imperialistmakter, i første rekke USA. Når Skotåm skriver at «Det er nødvendig å slå fast at de endringene som har skjedd på 1990-tallet, og som har ført til aktiv deltakelse av norske styrker i Irak og Afghanistan, ikke skyldes økonomiske begrensninger, men er et uttrykk for doktrinevalg fra forsvarets politiske og faglige ledelse», så er dette riktig bare hvis vi tilføyer at den politiske situasjonen og den norske imperialismens relative svakhet ikke tillater noe annet doktrinevalg. Norsk imperialistisk aggresjon er derfor ikke uttrykk for et uheldig doktrinevalg, derimot er doktrinevalget uttrykk for aggressiv norsk imperialisme!

Feminisme

Bedre blir det ikke av at disse forestillingene blir supplert med pervertert feminisme i form av krav om kvinnelig verneplikt. Partileder Jorun Gulbrandsen er ikke fornøyd med at Forsvaret allerede er tilrettelagt sånn at kvinner kan avtjene verneplikt, hun vil at den skal være obligatorisk.⁴ Dette er visstnok ledd i å forsvare verneplikta, som borgerskapet ønsker å bygge ned til fordel for gradvis mer profesjonelle hæravdelinger. Og sjølsagt et element i likestillinga. Gulbrandsen bringer sjøl til torgs det faktum at kvinnelige soldater i stort omfang blir utsatt for diskriminering og voldtekt av mannlige soldater, og konkluderer med et ja til verneplikt for kvinner for å få en slutt på dette…

Hva forventer egentlig AKPs partileder av den forvridde mentaliteten som blir innpoda i menn og kvinner i en imperialistisk hær? Har Jorun Gulbrandsen sett bildene fra Irak, der både mannlige og kvinnelige amerikanske soldater bedriver de verst tenkelige former for seksuell trakassering og ydmykelser av irakiske krigsfanger, menn og kvinner?

Er det kvinnefrigjøring å kreve at flest mulig kvinner blir soldater? At det blir flere kvinnelige prester? Flere kvinnelige generaler eller flere kvinnelige styremedlemmer i monopolbedriftene?

Nei til militarisering

Kommunistene er generelt imot enhver form for militarisering av samfunnet. Vi anbefaler aldri borgerskapet å forsterke militariseringa ytterligere, men vi er ikke pasifister av den grunn. Klarer vi ikke å forhindre at borgerskapet militariserer kvinnene, ungdommen, barna våre, javel, så får de lære seg å bruke geværet. Men da for å rette det riktig vei: mot borgerskapet.

Noter

1) Se partiavisa akp.no nr 5 for juni 2004 (se www.akp.no)

2) Se f.eks. Revolusjon nr 18 (1999), med flere artikler om militærapparatets klassekarakter, og Revolusjon nr 21 (2001) «Militærdebatt på ville veier». Kritikken er og reist i tidligere utgaver og i skriftserien Marxist-leninistiske hefter nr 3.

3) Se Skotåms artikkel «Fra forsvar til ekspedisjonskorps» i akp.no nr 5/2004

4) Se artikkelen «Ja til verneplikt for kvinner» i akp.no nr 5/2004

Artikkelen er fra Revolusjon nr 29, høsten 2004