Latin-Amerika: «Progressive regjeringer», dagens situasjon og folkebevegelsen

– De progressive regjeringene i Latin-Amerika har i gjennomsnitt sittet ti år ved makta. Nå tyder alt på at de nærmer seg slutten av sin syklus.

Imperialismen og de mest reaksjonære kreftene innenlands forbereder revansj over de sosiale framskritta som er oppnådd i flere land i Latin-Amerika det siste tiåret. Denne analysen fra kommunistene i Ecuador er fra 2014. I mellomtida har situasjonen spisset seg dramatisk til i Venezuela og Brasil. Red.

«Folkets kamp er ikke kuppmakeri, det er en grunnlovsfesta rett.»
Bildet er fra Ecuador.Det første tiåret av det 21. århundre var perioden da ulike «progressive regjeringer» i Latin-Amerika kom til makta gjennom valg. Disse regjeringene ble til under spesielle omstendigheter, da kampen til massene og ungdommen var kommet ut av ebben fra 1990-tallet, da den nyliberale politikken var oppbrukt og viste seg ute av stand til å løse krisa, i en tid da tilliten til de borgerlige institusjonene og de tradisjonelle politiske partiene hadde nådd bunnen.

Disse regjeringene vokste fram med støtte fra fagbevegelsen og de folkelige bevegelsene, fra politiske organisasjoner og partier på venstresida, men de var også uttrykk for en omstilling innenfor de ulike sektorer av de herskende klasser, inkludert de med bånd til de internasjonale monopolene, hovedsakelig nordamerikanske.

Avhengighet av råvarepriser

Disse nye regjeringene proklamerte sin motstand mot nyliberalismen, mot frihandelsavtalen med USA, mot lenkene fra utenlandsgjelda som de krevde reforhandlet. Innenlands langet de ut mot de som hadde låst seg til makta, mot de tradisjonelle politiske partiene, mot korrupsjon og nasjonalt utsalg. De proklamerte demokrati, forandring og en omveltning som de ga forskjellige navn som «borgerrevolusjon», «bolivariansk revolusjon», «Andeansk revolusjon» og «Sosialisme for det 21. århundret» – i opposisjon til de revolusjonære kampene og statserfaringene som var gjort av de revolusjonære marxist-leninistene i det 20. århundre.

Innsettelsen av disse regjeringene falt sammen med prisøkningene på verdensmarkedet for naturressurser, råvarer og landbruksprodukter som i stort omfang blir produsert i landene på subkontinentet. I samme periode brøt den mest alvorlige internasjonale økonomiske krisen siden 1930-tallet ut. Først i USA, før den spredte seg rundt om i verden og fikk betydelig virkning i de avhengige land, hovedsakelig i Latin-Amerika. Men i Latin-Amerika ble konsekvensene av denne krisen overvunnet relativt raskt, nettopp på grunn av økningen i råvareprisene. I mange land i Latin-Amerika som for eksempel Mexico, Colombia, Peru, Chile, Brasil, Argentina og Costa Rica, ble utenlandske direkte investeringer, lån og kjøp av millioner av hektar med jordbruksland mangedoblet. Store ressurser blir investert i gruvedrift etter gull, sølv, kobber, litium og jern, samt i oljeleting og oljeutvinning. Denne aggressive inntrengning fra internasjonal kapital bidro til vekst i BNP og skapte et bilde av generøsiteten til kapitalismen som system og utenlandske investeringer. For de «progressive regjeringer» var dette uttrykk for gjensidig  økonomisk avhengighet.

Slike forhold var vanlige i alle latinamerikanske land, uavhengig av regjeringenes politiske farge. De viste seg i vedvarende vekstrater på gjennomsnittlig 4,5 % i omtrent et tiår. Men i 2013 falt veksten til 2,7 %, og for 2014 anslår Verdensbanken at den vil falle til 2,2 %.

Latin-Amerika har alltid vært sett på som USAs bakgård, og den amerikanske regjeringen forsvarte at omstendighet i det økonomiske, diplomatiske og militære området. Men også imperialistmaktene i Europa og Asia og de internasjonale monopolene har fortsatt sin kapitaleksport for utnyttelse av naturressurser, innenfor bank og finans og endog i form av industrialisering. I de senere årene har Kina blitt en stor eksportør av lettindustriprodukter og er en av de største långiverne.

I de fleste land viste den makroøkonomiske utviklingen seg i store offentlige investeringer, i modernisering av økonomien, i en aktiv velferdspolitikk rettet mot samfunnets fattigste lag, i dannelsen av en velgerbase blant massene.

De fleste av disse «progressive regjeringer» proklamerte en nasjonalistisk diskurs med kamp mot nyliberalismen og oligarkier, og de fikk betydelig folkelig oppslutning ved valgurnene. Noen av dem –Venezuela, Ecuador, Nicaragua og Bolivia – snakket om «En sosialisme for det 21. århundre» og presenterte seg som et alternativ til revolusjon og sosialisme, som de hånte som anti-demokratisk og feilslått.

Nasjonalistisk diskurs

Til tross for den nasjonalistiske og anti-amerikanske diskursen forsto de amerikanske monopolene og deres regjeringer at det kapitalistiske systemet ikke var i fare. De forsto at i og med bortfallet av Sovjetunionen og dens innflytelsessfære, måtte disse progressive regjeringer bli værende i de amerikanske monopolenes sfære. Dette førte til toleranse overfor disse regimene. Toleransen har vært kombinert med politisk og økonomisk press for å reintegrere dem fullstendig i interessesfæren. I Venezuela intervenerer de åpent til støtte for de reaksjonære politiske organisasjonene i form av statskupp, lockout, gateopptøyer og terrorisme.

Disse «progressive regjeringer», som alle representerer interessene til en fløy av borgerskapet, var i stand til å danne en gruppe land for å samordne sine interesser: ALBA (Den bolivarianske alliansen av folkene i vårt Amerika) og på regionalt nivå UNASUR (Forbundet av søramerikanske stater) og Celac (Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater), samtidig som de la press på OAS (Organisasjonen av amerikanske stater).

De folkelige bevegelsene som ble smidd i kampen; fagforeninger, lærere, ungdom, kvinner, urfolk og miljøvernere som har motstått og kjempet mot nyliberalismen, rettet i hovedsak sin aktivitet inn mot valgkamp og i alle disse landene støttet de alternativene som senere ble de progressive regjeringer.

Disse nye omstendigheter av objektiv og subjektiv karakter har i sterk grad påvirket forståelsen, bevisstheten og mentaliteten hos de arbeidende massene og ungdommen. De bombastiske talemåtene fra de «progressive» lederne, det intense arbeidet som er drevet av sosialdemokratiet og opportunistene, oppfyllelsen av en del valgløfter og angrepene på disse regjeringene fra den reaksjonære høyreopposisjonen, påvirket atferden til de organiserte folkelige sektorene.

De folkelige bevegelsene så behovet for å støtte endringer på økonomiens og politikkens område for å presse de demokratiske og nasjonalistiske posisjonene i en konsekvent retning. De ble enige om å utsette noen av sine egne krav til fordel for de allmenne interessene. Noen sektorer fremmet illusjonen om at disse regjeringene og deres prosjekter ville være veien å gå for å løse arbeidernes problemer fremme nasjonal utvikling. Dette har gitt grobunn for utvikling av reformistiske, pasifistiske og opportunistiske holdninger i massebevegelsen.

På den andre sida betydde fremveksten av progressive regjeringer nederlag og oppbrudd for borgerskapets tradisjonelle partier, for den reaksjonære høyresida og det klassiske sosialdemokratiet. Men de herskende klasser hadde forstått at disse regimene ikke ville skade deres grunnleggende interesser og valgte sameksistens med dem for å dra nytte av politikken de førte. Handelskamrene, alle de store bedriftseierne og bankfolkene i for eksempel Ecuador har nytt og nyter godt av dette: De har høstet større inntekter og fortjeneste enn da de tradisjonelle partiene satt med regjeringsmakt. Imidlertid har de ulike fraksjonene av de herskende klasser ikke gitt opp å utfordre regjeringene gjennom valg. I Venezuela har reaksjonære kretser og oligarkiet samt USA valgt veien med statskupp, økonomisk destabilisering og endatil mobilisering av massene til gatekamper.

Eksistensen av disse progressive regjeringene har generelt betydd demobilisering av fag- og folkebevegelsen. Illusjoner omkring modernisering av landet og noen innrømmelser av kravene fra massene, virkningen av velferdspolitikken, en politikk for å avblåse faglig og sosial kamp i alle disse landa med unntak for Venezuela, ​​trusler og utpressing, har alt sammen bidratt til dette. I land som Ecuador, Argentina og Bolivia har gjennomføringen av en undertrykkende politikk som innsnevrer faglige og sosiale rettigheter, organisasjons- og streikeretten, noe som fører til kriminalisering av den sosiale kampen, samt forfølgelsen og fengslingen av sosiale aktivister, forårsaket en betydelig grad av demobilisering av den folkelige bevegelsen.

Den reformistiske vekstpolitikken har nådd sin grense

De progressive regjeringene i Latin-Amerika har i gjennomsnitt sittet ti år ved makta. Nå tyder alt på at de nærmer seg slutten av sin syklus. Det er flere faktorer som begrenser den økonomiske veksten i disse landene, herunder:

1. Fallende råvarepriser.

2. Tegn på oppsving i økonomiene i USA og Tyskland i Vest-Europa.

3. Økonomisk nedgang i de framvoksende landa Kina og India – og tegn på resesjon i Tyrkia, Sør-Afrika og Brasil.

4. Den kraftige veksten i utenlandsgjelda, hovedsakelig til Kina, og de høye rentene på rundt seks prosent som denne nye kreditoren krever.

5. Manglende industriell uvikling. Det store flertallet av latinamerikanske land, inkludert de som styres av «progressive regjeringer», er nettoeksportører av råvarer, mineralressurser og olje, landbruksmaskiner og animalske produkter. Brasil og Argentina eksporterer for det meste soya, kjøtt, hvete, jern og kobber. De andre landene er «spesialiserte» i olje, gass, aluminium, litium, bananer, kaffe, kakao, soya og blomster.

6. Alt tyder på at en ny verdensomspennende resesjon nærmer seg som sterkt vil påvirke alle land i Latin-Amerika. I denne nye situasjonen vil ikke prisen på råvarer stige nevneverdig. Som vi vet, er det tegn på overoppheting i økonomien i Kina og India, som ikke vil fungere som støtdempere slik det skjedde under 2007-krisa.

Disse forholdene vil i stort monn redusere skatteinntekter og dermed begrense mulighetene for å fortsette å vise materielle og sosiale framskritt som kan opprettholde støtten fra breie lag av folket.

Kø foran matbutikken er blitt et vanlig syn i Venezuela.
Foto fra Wikipedia.I Venezuela, for eksempel, har regjeringen til tross for stor produksjon og eksport av olje og de enorme inntektene fra disse kildene, ikke vært i stand til å sikre livsnødvendige matvarer og ressurser for massenes daglige liv, ikke engang i beskjeden grad. I Brasil, hvis makro-utvikling ga landet en sjetteplass blant verdens store økonomier, er de store sosiale forskjellene åpenbare, mens ussel fattigdom består på landsbygda og i slummen. Ambisjonene til titalls millioner av unge mennesker som ikke har tilgang til verken utdanning eller arbeid, som ikke har noen utsikter i livet, fortsetter å være uoppfylte. I Ecuador fortsetter problemene med fattigdom, arbeidsledighet og undersysselsetting å hjemsøke den store majoriteten av ecuadorianere, til tross for at Correas regjering i løpet av de siste seks åra har hentet inn høyere statsinntekter enn det som foregående regjeringer fikk inn gjennom 50 år. Arbeidsledigheten er på 5 % og undersysselsettinga på over 50 %, ifølge offisielle tall. I Argentina ble overskudd i handelsbalansen forvandlet til det motsatte, til underskudd, og arbeiderklassen og de arbeidende masser ser at lønna synker og arbeidsledigheten vokser. I Nicaragua og Bolivia ligger de økonomiske vekstratene på laveste nivå.

Postnyliberalisme vil ikke overvinne kapitalismens onder

I Latin-Amerika er nyliberalismen i hovedsak oppbrukt som politikk og virkemiddel. Spørsmålet er: Hva slags politikk kommer i stedet for nyliberalismen?

I bunn og grunn har nyliberalismens intensjon om å overvinne den allmenne krisa i kapitalismen, og mer spesifikt krisa i internasjonal finanskapital, slått feil. Kjerna i nyliberalismen ble kastet over bord på grunn av motstanden og kampen til arbeiderklassen og folkene. Men også påfølgende omstilling blant monopolene og den innbyrdes krangelen om disponering og konsentrasjonen av rikdom, har påvirket den opprinnelige målsettinga. Det samme gjelder krangelen mellom ulike grupper blant de herskende klasser i de enkelte land. For å møte den internasjonale krisen i 2007 har de aggressivt brukt av offentlige midler, og slik ble statens rolle igjen avgjørende. Monopolene forsvarte sine egne interesser gjennom offentlig politikk både i de imperialistiske land så vel som i de avhengige land. Men den fleksible arbeidskrafta og monopolenes handlefrihet skulle fortsatt gjelde.

Som vi har nevnt utpekte Latin-Amerikas «progressive regjeringer» nyliberalismen som hovedangrepsmålet. De ga ansikt og stemme til de arbeidende massenes og ungdommens misnøye og formulerte noen nye politiske paroler. I forandringens navn snudde de om på enkelte biter for ikke å påvirke systemet. De herskende klasser, de store bedriftseierne og bankfolkene har bevart og styrket sine interesser bak et røykteppe hvor betydelige mengder skattepenger er investert til å fremme offentlige arbeider, lønnskonsesjoner og velferdspolitikk. Ved å påberope seg suverenitet og uavhengig utvikling har de reforhandlet avhengigheten med USA og EU. Kina har med sin blomstrende økonomi aggressivt kastet seg inn i denne «rekonstruerte» globale økonomien for å pleie sine egne interesser.

I den endelige analysen ser vi i de fleste latinamerikanske land, særlig hos de med «progressive regjeringer», at den nyliberale politikken blir overskredet, noe som ikke betyr at den helt er kansellert. I dens sted kan man se en modernisering av økonomien basert på viktige skatteinntekter. Offentlig anleggsvirksomhet er spesielt synlig: Motorveier, havner, flyplasser, vannkraftverk, sykehus og skoler. Ikke i noen land i Latin-Amerika har interessene til monopolene og oligarkiet blitt berørt. Ikke i noen av statene har sosiale reformer som ble påbegynt blitt konsekvent gjennomført. I alle landene er utbytting av arbeiderklassen og de andre arbeidende klasser kilden til kapitalistisk akkumulasjon.

Når det gjelder de «progressive regjeringer», har denne post-nyliberale politikken ledet til demobilisering blant arbeiderne og i folkebevegelsene. Illusjoner er sådd, fagbevegelsen er splitta og i noen tilfeller har en forsøkt å presse arbeidere inn i korporasjoner.

Den folkelige bevegelse i nytt scenario

Massenes ærefrykt og tiltro til den demokratiske og patriotiske karakteren til de progressive regjeringer i Latin-Amerika svinner hen. Det er hovedsakelig fordi de grunnleggende problemene til massene ikke har blitt løst, fordi avhengigheten til landa i Latin-Amerika fortsatt en realitet.

Viktige utviklingstrekk er:

1. Skuffelsen blant de folkelige massene og ungdommen når det gjelder løsning av deres grunnleggende problemer og i forhold til illusjonene som er skapt om materiell fremgang og utvikling av landet.

2. Avsløring av disse «progressive regjeringerne» sin reformistiske karakter i det meste av den organiserte fagbevegelsen og de folkelige bevegelsene samt i viktige lag av ungdommen.

3. I Ecuador er store deler av urfolksbevegelsen involvert i kampen mot den undertrykkende og anti-demokratiske karakteren til Correas regjering. I Bolivia distanserer grupper av urfolk seg fra regjeringen Morales og kjemper for egne rettigheter.

4. Misnøye med den økonomiske og sosiale situasjonen blant arbeiderlag og særlig ungdommen har vist seg gjennom marsjer, streiker og demonstrasjoner der de krever sin rett. Marsjen for vann i Ecuador, lærerstreiken i Argentina og mobiliseringa av arbeiderklassen i Bolivia er noen eksempler.

5. Mobiliseringa av ungdommene som i 2013 rystet gatene i de store brasilianske byer rettet seg også ideologisk mot systemet, og er framskredne uttrykk for den sosiale og politiske kampen. De blottstilte regjeringen fra Arbeiderpartiet og viste at den tjener kapitalismen og oligarkiet og er veldig langt ifra å oppfylle de materielle og åndelige behovene til massene, og spesielt de unge.

6. I andre land hvor høyreorienterte regjeringer har makta, skjer det ei utvikling av kampen. Arbeiderklassen, bøndene og de unge  slåss for sine rettigheter og hele lokalsamfunn reiser seg mot storstilt gruvedrift som truer miljøet. Det gjelder blant andre gruvearbeiderne i Colombia, arbeiderne i Mexico, studentene i Chile, lokalsamfunn i Peru, bønder, lærere og elever i Honduras.

7. Blant de ulike organisasjonene som kaller seg venstreorienterte, blant revolusjonære partier og organisasjoner, blir skillelinjene skarpere mellom reformistiske illusjoner og sosial forandring, mellom sosialisme for det 21. århundre og marxistiske posisjoner, mellom revisjonisme og marxisme-leninisme. De gamle revisjonistpartiene slutter opp om «progressiv» forandring og stiller seg servilt ved siden av de «progressive regjeringer». I samme leir befinner andre politiske organisasjoner fra småborgerskapet seg, samt overløpere fra revolusjonære posisjoner. I skyttergravene for sosial forandring, for revolusjonen, på arbeidernes og folkenes side, til forsvar for sine interesser og rettigheter, i kampen for å overvinne kapitalismen, finner en både nye venstreorienterte organisasjoner som vokste fram av klassesammenstøt med borgerskapet og imperialismen, og de konsekvente marxist-leninistiske partier og organisasjoner.

8. Den væpnede revolusjonære kampen som antok forskjellige former i ulike land i Latin-Amerika i det 20. århundre og som oppnådde seier i Cuba og Nicaragua og ble beseiret militært i andre land, fortsetter i Colombia. I år vil FARC (Colombias revolusjonære væpnede styrker) markere 50-årsdagen for starten på kampen for å erobre makta. Andre krefter som EPL (Folkets frigjøringshær) og ELN (Den nasjonale frigjøringshæren) fortsetter også den legitime bruken av revolusjonær vold.

9. Den teoretiske og politiske debatten mellom venstre og høyre, mellom revolusjon og reform, mellom marxismen-leninismen og revisjonismen, er lagt frem og blir utviklet på alle områder. Resultatet vil vise seg i teori og praksis.

Utsikter til et nytt oppsving i den revolusjonære kampen

Analysen av den økonomiske og sosiale situasjonen, av styrkeforholdet mellom mellom arbeidere og direktører, mellom folket og oligarkiet; av striden mellom ulike fraksjoner av monopolene og de imperialistiske land samt motsetningene innenfor borgerskapet i hvert land, gjør det mulig for oss å forutse viktige politiske hendelser i nær fremtid.

1. De arbeidende massene står foran besluttsomme kamper for lønnskrav og for stabilitet, for gjenerobring av arbeidsrettigheter. De rykker fram og utvikler sin bevuissthet om at det er de som kan og må opptre som hovedpersonene for endring, for revolusjon og sosialisme.

2. Bøndene fortsetter sin kamp til forsvaret for vannet, for jorda. De fortsetter sin opposisjon mot frihandelsavtalen med USA og EU, mot storskala gruvedrift i dagbrudd.

3. Lærerne utvikler kampen for offentlig utdanning og for faglige rettigheter til nye nivåer.

4. Ungdommen deltar i stort antall i forsvar av menneskerettighetene, for miljøet og naturen, til forsvar av nasjonal suverenitet, demokrati og frihet.

5. Urfolkene spiller en ledende rolle for nasjonale rettigheter og er med i kampen for sosial frigjøring.

6. Den teoretiske politiske debatten mellom venstre og høyre, mellom reformisme og revolusjon, vil intensiveres og den revolusjonære, marxist-leninistiske linja vil bli bekreftet i bevisstheten og organiseringa til de arbeidende massene og ungdommen.

Historiens hjul kan ikke holdes tilbake. Kapitalismen er viklet inn i uløselige motsetninger, den er fanget i imperialistiske konfrontasjoner og er beleiret av arbeiderne og folkene. I Latin-Amerika vil store klassekamper finne sted.

Ecuador, mars 2014

Oversatt fra Unity & Struggle nr. 28.