Det neste spørsmålet blir sjølsagt: hva betyr det om vi ikke har en klar politikk i dette spørsmålet?
Målet til kommunister er å styrte det kapitalistiske samfunnssystemet, bygge sosialismen, proletariatets diktatur, og igjen det klasseløse samfunnet, kommunismen. Dette gjelder internasjonalt da arbeiderklassen er en internasjonale klasse og har felles interesser overalt på jorda. Men kapitalismen og imperialismen utvikler seg ujamt og det er et faktum at jorda er delt opp i nasjoner og forskjellige stater.
Dette må vi ta hensyn til.
Jeg vil gå litt inn på begreper som "hva er er nasjon" og "nasjonalisme", og da hvordan den kan brukes og hvem som bruker nasjonalismen.
Hva er en nasjon?
Vi hører ofte snakk om nasjoner og det blandes ofte med stater. En stat kan bestå av flere nasjoner som f.eks det tidligere Jugoslavia og Sovjetunionen, men også stater som Spania og Tyrkia.
En nasjon derimot består sjeldent av flere stater, med noen unntak.
Korea er et slikt unntak – hvis en ikke velger å se på den sør-koreanske staten som en amerikansk okkupert del av den Demokratiske Folkerepublikken Korea (DFRK). Det tidligere DDR er også et eksempel.
Kurdistan er også et eksempel på en nasjon som ligger i flere stater, men da snakker vi ikke om en egen kurdisk stat. Så det blir et helt annet tilfelle.
Hvordan definerer vi så en nasjon?
Det er det gjort mange forsøk på. Borgerlige nasjonalister og sjåvinister ynder gjerne å snakke om at staten er det samme som nasjonen. Eksempel på det er Tyrkia hvor makthaverne snakker om at den tyrkiske staten er det samme som den tyrkiske nasjonen og vips så eksisterer det ikke noen kurdisk nasjon.
Dette er spørsmål som de kurdiske og tyrkiske kameratene som er tilstede her sikkert kan si noe mer om.
Det samme gjelder samene i Norge, hvor det snakkes om at alle tilhører den norske nasjonen og vi er alle norske.
Carl I. Hagen bruker den pågående valgkampen til aktivt angrep på den samiske nasjonale minoriteten . Men også den norske staten og norsk sjåvinisme mot den samiske befolkninga har en svært lite ærefull historie. Det er ikke mange år sia det var forbudt å snakke samisk for samiske elever på skolen.
Tilbake til hva en nasjon er og hvordan vi definerer den. Der har gode gamle Stalin skrevet mye bra. Stalin definerte en nasjon slik:
«En nasjon er et historisk oppstått, stabilt folkefellesskap formet på grunnlag av et felles språk, felles territorium, felles økonomisk liv og en psykologisk egenart som kommer til uttrykk i en felles kultur.»
(Her oversatt fra J. Stalin, Works 2, Moscow 1953, side 307 eng. utg.)
Stalin understreker videre:
«Det er bare når alle disse vilkårene er til stede at vi har en nasjon.»
Dette er blitt harselert med og trukket i tvil av maoister som Jørn Magdahl (1) og Olav Randen. (2) Hvor de nevnte trekker fram eksempler som Sveits og DDR.
Videre slår Stalin fast at «en nasjon er som ethvert historisk fenomen underlagt loven om forandring. Den har sin historie, sin begynnelse og slutt.»
Altså er en nasjon ikke noe permanent fenomen som har eksistert i tusener av år og kommer til å leve i sin nåværende form i tusener av nye år.
Dette i motsetning til hva enkelte "nasjonalteoretikere" i AKP hevder, f.eks. "trøndernasjonalistene" Byrkjeflot-Brendberg (3) og Olav Randen.
Som kommunister og marxist-leninister må vi sjølsagt se på nasjonene som noe som skapes og utvikler seg og også blir borte i kamp mellom samfunnssystem og klassekamp.
Det er ikke de samme forholdene som spiller inn i nasjonenes utvikling i dag - under imperialismen og kapitalismen, som det var under slavesamfunnet og tidlig føydalisme. Og heller ikke vil det være det i en utviklet sosialistisk verden og i et kommunistisk verdenssamfunn.
Vi hører stadig – og gjerne i positive vendinger – om at nasjonen skapes, men det hører også med at en nasjon kan dø ut. Noe som ikke trenger være negativt, men tvert om — positivt og progressivt.
Et syn som går ut på at dagens nasjoner og ikke minst dagens nasjonalstater er noe som kommer til å eksistere i hundrer og endog tusener av år framover, er mildt sagt et feilaktig standpunkt. Det er direkte reaksjonært og står i veien for sosialismens utvikling til kommunismen. Det er også et standpunkt som kan piske opp til nasjonalistisk sjåvinisme, rasisme og fascisme. Det er derfor grunn til å reagere når slike holdninger lever aktivt i et parti som betegner seg som kommunistisk. Tenker da på AKP.
Men dette betyr ikke at det ikke kan være riktig å slåss for den nasjonale sjølråderetten. Og langt mindre å være mot den nasjonale sjølråderetten.
Marxister har alltid støttet den nasjonale sjølråderetten, altså retten til nasjonal sjølstendighet. Lenin støttet bl.a. Norges løsrivelse fra Sverige.
I dette ligger det ikke noen automatikk i at det i enhver situasjon og i enhver nasjonal kamp vil være riktig å benytte seg av retten til nasjonal sjølstendighet.
Men enhver nasjon har rett til sjølstendighet og det er opp til den enkelte nasjon om de vil benytte seg av denne retten.
For eksempel er det opp til det samiske folket om de vil benytte seg av retten til sjølbestemmelse, sjøl om det i dag kan diskuteres om det er lønnsomt for det samiske folket. Men det er det ikke den norske nasjonen eller den norske nasjonalstaten som avgjør. Det må være det samiske folket sjøl som avgjør.
Det samme kan en vel si om Kurdistan i forhold til Tyrkia, Irak, Syria, Iran og Armenia. Sjøl om forholdene der er forskjellig.
Jeg mener derfor at når det gjelder retten til nasjonal sjølstendighet er det ikke noen tvil om hva vi som marxist-leninister mener og støtter.
Om vi i de konkrete tilfellene vil støtte bruken av denne retten må til enhver tid analyseres ut i fra hva som tjener arbeiderklassen, kampen mot imperialismen og kapitalismen og kampen for revolusjon, sosialisme og kommunisme.
For eksempel tror jeg at oppdeling av det tidligere Jugoslavia i fem nasjonalstater ikke tjener arbeiderklassen i det tidligere Jugoslavia. At arbeiderklassen i disse landa har styrket sine rettigheter ser jeg ikke, langt mindre har dette framskyndet den sosialistiske revolusjonen og kommunismen. Og til slutt har det på ingen måte svekket imperialismens stilling på Balkan.
Det hører også med at p.g.a. det nasjonale lappeteppet på Balkan er ingen av de nye såkalte nasjonalstatene fra det gamle Jugoslavia rene homogene nasjonalstater, med mulig unntak av Slovenia.
Mye av det samme kan en si om oppløsninga av Sovjetunionen.
Når det gjelder de nasjonale frigjøringskampene i den såkalte tredje verden mener jeg det er nasjonale kamper som er klart progressive, revolusjonære og anti-imperialistiske. Dette er nasjonale kamper som svekker imperialismen og som legger grunnlag for sosialismen og utvikling. Noen av disse kampene ble ført videre til sosialistiske revolusjoner eller i alle fall revolusjoner med sosialistiske utviklingsmuligheter. Eksempler er Kina, Korea, Vietnam, Laos, Cuba m.fl.
De nasjonale frigjøringskrigene er på alle måter progressive, de svekker imperialismen og kolonialismen og de styrker arbeiderklassen i disse landa.
Dette er rettferdige kriger kommunister og arbeiderklassen i de kapitalistiske utbytterlanda har plikt til å støtte.
Så til spørsmålet om den nasjonale sjølråderetten i de utvikla kapitalistiske og imperialistiske landa, som f. eks. Norge.
• Tjener det arbeiderklassen å sloss for den nasjonale sjølråderetten i Norge i dag?
• Svekker det eller styrker det, det norske imperialistiske borgerskapet?
• Og hva med de store imperialistiske maktene: USA og EU ( Tyskland, Storbritannia og Frankrike)?
• Vil kampen for den nasjonale sjølråderetten i Norge rette seg mot arbeiderklassen i andre land?
• Og vil kampen for den nasjonale sjølråderetten svekke muligheten for en sosialistisk revolusjon i Norge?
Jeg mener at svara på disse spørsmåla er helt klare til fordel for at det i dag er progressiv å sloss for den nasjonale sjølråderetten i Norge. Det vil jeg begrunne.
Igjen må vi se på dette ut i fra hva som tjener arbeiderklassen, revolusjonen, sosialismen osv.
Ta for eksempel unionsoppløsninga i 1905. Sto den norske arbeiderklassen sterkere eller svakere i kampen mot et relativt svakt norsk borgerskap eller ved å bli styrt av det svenske borgerskapet?
Lenin var her helt klar i hva som var i proletariatets interesse, bl.a. i sin polemikk mot Rosa Luxemburg, da hun avfeide den norske løsrivelsen med at de norske småborgerne ville ha sin egen konge og sine egne penger.
Et enda klarere eksempel er andre verdenskrig. Hvor det var klart i arbeiderklassens interesse å sloss mot de tyske okkupantene. Kommunistene sto i spissen i denne kampen. Men arbeiderklassen og kommunistene hadde andre interesser i kampen mot nazi-okkupantene. Borgerskapet ønsket å gjenopprette det borgerlig-demokratiske utbyttersystemet, men kommunistenes oppgave måtte være å føre frigjøringskampen videre til den sosialistiske revolusjon.
Eksempel på at det riktig å sloss for den nasjonale sjølråderetten er videre kampen mot EF og EU i 1972 og 1994. Jeg regner med at alle som er her er enig i at den norske arbeiderklassen står bedre rusta i kampen for sine rettigheter og videre i kampen for sosialismen når det er det norske borgerskapet og ikke de imperialistiske stormaktene som er hovedfienden.
Sjølsagt er dette også noe mer nyansert da de imperialistiske stormaktene står bak og er inkorporert del av den norske imperialismen. En naturlig følge av dette er vi da også imot NATO, VEU, EØS osv.
Borgerskapet har i imperialismens tidsalder opphørt å være nasjonens forsvarer. I dette spørsmålet synes jeg det igjen er naturlig å sitere Stalin da han i sin tale til de utenlandske gjestene på den 19 partikongressen i 1952 sa følgende:
«Tidligere gikk borgerskapet for å være nasjonens leder, det forsvarte nasjonens rettigheter og selvstendighet, satte dem "høyest av alt". Nå er det ingenting igjen av det "nasjonale prinsipp". Borgerskapet selger nå nasjonenes rettigheter og uavhengighet for dollars. Den nasjonale uavhengighet og den nasjonale suverenitets fane er kastet overbord. Det hersker ingen tvil om at det er dere, representanter for de kommunistiske og demokratiske partiene, som må løfte denne fanen og bære den framover, hvis dere vil være patrioter, hvis dere vi bli den ledende kraft i nasjonen. Det finnes ingen andre som kan løfte denne fanen.»
Men så kan man jo si at borgerskapet fortsatt snakker om om nasjonens stolthet, om flagget, 17. mai osv. Vi "dopes" ned med idrettsstevner og floskler om at at "vi er best" osv.
På et område bruker borgerskapet nasjonalstaten som sitt redskap, og det er i imperialistisk utplyndring og utbytting.Vi hører om "norske interesser" i Aserbadsjan, Øst-Timor, Nigeria, Brasil osv. Dette er ikke den norske arbeiderklassens interesser. Det er den norske imperialismen og deres stats sine interesser når Statoil, Hydro, Kværner osv. deltar i utplyndring og undertrykking i andre land. Det vi kan konkludere med er at Norge er et imperialistisk land og arbeiderklassen har ingen felles nasjonale interesser med det imperialistiske norske borgerskapet.
Dette betyr igjen ikke at arbeiderklassen i Norge ikke har nasjonale interesser og ikke er tjent med å forsvare den nasjonale sjølråderetten. Tvert i mot.
Dette står klart i motsetning til trotskistene og lignende grupper som avviser enhver nasjonal kamp og allianser både i kampen for den nasjonale sjølråderetten og for sosialismen. Konsekvensen av trotskistenes linje er at det er bedre at politikken er "ren og proletarisk", enn at kampen føres til seier.
Så noen ord om noen av de overslagene som AKP og NKP gjør som følge av sin feilaktige politikk i det nasjonale spørsmålet.
AKP har i de siste 17-18 åra programfesta og mer eller mindre profilert ei linje om å styrke et norsk forsvar. Dette ut i fra ideen om å forsvare den norske sjølråderetten mot imperialismen.
Men hva er dette for noe?
Det norske forsvaret eller; rettere sagt miltærapparatet, er en del – en svært viktig del – av den norske borgerlige statens voldsapparat. Og denne staten er en imperialistisk stat. Et norsk forsvar vil aldri kunne være uavhengig av imperialismen under det rådende samfunnssystemet. Følgelig er en slik politikk en total manglende forståelse av at Norge er et imperialistisk land – eller så er det en direkte støtte til imperialismen.
Det er uansett en antirevolusjonær og pro-imperialistisk politikk.
Lenin formulerte dette helt klart i Den proletariske revolusjonens militærprogram fra 1916. Lenin sier:
«Derfor, "ikke ett øre, ikke en mann", til den stående hæren, men heller ikke til borgermilitsen, sjøl i land som De forente stater, Sveits eller Norge, osv.»
(Lenin, Utvalgte verker i 12 bind, bd. 6, Oktober 1976, side 180)
NKP har i de siste 30 -40 åra hatt fredspolitikk som sin fanesak. Denne linja har ført til en god del pasifistiske overslag. slik som at "freden er det viktigste av alt i dag".
Ungdomsorganisasjonen til NKP, NKU, underbygget dette i sommer med helt klare pasifistiske innlegg i Klassekampen og Friheten. Lenin kommer også klart inn på datidas avrustningsforkjempere i "Den proletariske revolusjonens militærprogram". Et synspunkt som fullt ut gjelder den dag i dag. Lenin sier der følgende:
«Hovedargumentet deres er at avrustningskravet er det klareste, mest bestemte, mest rettlinja uttrykket for kampen mot all militarisme og krig.
Men i dette hovedargumentet ligger hovedfeilen til avrustningsforkjemperne. Sosialister kan ikke være imot all krig uten at de slutter å være sosialister.
For det første har sosialister aldri vært imot revolusjonære kriger og kan aldri være imot dem heller. Borgerskapet i de imperialistiske "stor"maktene er blitt tvers igjennom reaksjonært, og den krigen dette borgerskapet fører nå, ser vi på som en reaksjonær og forbrytersk slaveeierkrig. Men hva med en krig mot dette borgerskapet? Hva om de folka som er avhengige og undertrykte av dette borgerskapet, eller folka i koloniene fører krig for frigjøring?»
(Samme sted, side 171 - 172)
For kommunister er vel svaret på Lenins spørsmål helt sjølsagt, men det burde være et tankekors for flertallet i NKP. I dette spørsmålet forfaller NKPs linje til borgerlig pasifisme og tjener derfor imperialismen.
Lenins artikkel «Den proletariske revolusjonens militærprogram» bør nok studeres oftere og grundigere av alle som regner seg som kommunister og revolusjonære. Da ville mange fallgruver kunne vært unngått i både spørsmålet om imperialismen og det nasjonale spørsmål. To spørsmål som henger tett sammen.
Til slutt vil jeg si noen ord om nasjonalisme som også henger sammen med det nasjonale spørsmål.
Nasjonalismen kan i en del tilfeller være progressiv og anti-imperialistisk. I kolonier, undertrykte nasjoner og stater vil nasjonalismen fungere anti- imperialistisk. Mens i de kapitalistisk utviklede og imperialistiske landa vil nasjonalismen ofte være sjåvinistisk .
Det vil igjen føre til rasisme, forfølgelse av minoriteter, terror, vold og fascisme.
Borgerlig nasjonalisme har som mål å splitte arbeiderklassen etter etniske skillelinjer og sette arbeiderklassen opp mot arbeiderklassen i og fra andre land.
Denne form for nasjonalisme må kommunister slåss konsekvent imot.
Noter
1) Se Jørn Magdahls hefte "Ja, vi elsker…". Studie i det nasjonale spørsmål, utgitt av Rød Valgallianse.
2) Olav Randen har skrevet flere artikler, bl.a. i Røde Fane.
3) Byrkjeflot og Brendberg skreiv en rekke artikler i Klassekampen i nasjonalismedebatten som raste i 1995-96.
Denne innledninga ble holdt på Revolusjons sommerleir i august 1997
