Etter 1945 sto det krigsherja Sovjetunionen overfor store økonomiske problemer. Ødeleggelsene var ufattelige. Det anslås at omkostningene svarte til mellom 8 og 9 års industriproduksjon.
Og tapstallene på ca. 21 millioner mennesker – hvorav hoveddelen var arbeidsføre arbeidere og bønder i sine beste år – betydde et minst like stort problem for gjenreisinga som ødeleggelsen av bygninger, maskiner og råmaterialer.
For Stalin og den øvrige parti- og statsledelsen var problemet å få økonomien på beina igjen fortest mulig på grunnlag av egne krefter. Sovjetunionen avviste som kjent Marshall-«hjelpa» fra USA – som nå var industriland nr. 1 og ubestridt leder for den imperialistiske verden, og helt uberørt av de materielle krigsødeleggelsene som hadde lagt Europa i ruiner. For Sovjetunionen spilte krigserstatningene fra Tyskland en forsvinnende liten rolle. Landet måtte komme seg økonomisk på fote ved å «trekke seg sjøl etter håret». Sovjetunionen hadde greid det umulige før, og nok en gang blei det umulige mulig ved at omlegginga av industrien til fredsproduksjon var gjennomført i 1946. I 1951 var industriproduksjonen brakt opp på et nivå som var det dobbelte av nivået i 1940!
Dette kunne ikke skje smertefritt. Som i 30-åra fikk tungindustrien og transportvesenet førsteprioritert, for å erstatte ødeleggelsene i denne sektoren og sikre en solid grunnvoll for framtidig utvida reproduksjon. Følgelig blei det tilsvarende mindre til lettindustri og produksjon av forbruksvarer. Likevel blei rasjoneringssystemet opphevd allerede i 1947, så denne sektoren kan umulig ha vært «glømt», slik enkelte påstår. (I Norge blei rasjoneringa opphevd først i 50-åra.)
Framover mot 1954 blei prisene på forbruksvarer satt ned år for år, noe som sammen med en viss lønnsøkning betydde en reallønnsøkning på omlag 50 prosent for arbeiderne. Likevel ser det ut til at tilbudet og kvaliteten på varene var mangelfull. Dette bekrefta også Malenkov i sin beretning til den 19. partikongressen i 1952. Årsaken hadde åpenbart sammenheng med problemene i jordbruket.
I løpet av krigsåra hadde partiets konsentrasjon om krigsoppgavene ført til uthuling av respekten for kollektiveiendommen i jordbruket, slik at den var blitt overført til private parseller i betydelig omfang. I 1945 kom et statlig dekret om at denne eiendommen skulle tilbakeleveres, men det er rimelig å anta at dette var en prosess som krevde tid og overtalelse, og den var neppe udelt populær.
For å rette opp problemene i jordbruket blei det prøvd forskjellige former for omorganisering. Etter 1950 blei det for alvor tatt skritt for å styrke rolla til Maskin- og traktorstasjonene (MTS), og kollektivbruk blei slått sammen til større enheter. Prinsippet om produksjonsbrigadene som organisasjonsmessig ansvarsenhet blei knesattt. Hvorvidt disse tiltaka faktisk løste problemene på landsbygda, er ikke godt å si, ettersom de blei avvikla helt under Krustsjov.
Et annet trekk ved den sovjetiske gjenreisinga var bruken av store lønnsforskjeller som insentiver i arbeidet. Systemet var i og for seg ikke nytt, men mer omfattende enn før. Bonuspremier og høye lønninger var særlig mynta på økonomiske og andre eksperter, spesielt den tekniske intelligensiaen, men også særlig kvalifiserte og/eller produktive arbeidere.
Sjøl om dette klart fungerte som økonomisk oppmuntring og bidro til hurtig økonomisk vekst, betydde det samtidig ei styrking av den borgerlige retten og altså en tilsvarende svekkelse av sosialistiske prinsipper – om gradvis utjamning av lønnsforskjeller o.l. – samt etter alt å dømme en viss utvidelse – i stedet for minsking – av kløfta mellom by og land.
Likevel er det et faktum at Sovjetunionen reiste seg fra ruinene på ufattelig kort tid ved hjelp av egne krefter. Også landbruksproduksjonen utvikla seg relativt raskt, i alle fall etter 1950. Sovjetsystemet hadde vist sin styrke og overlevelsesevne. USA, den nye oppadstigende imperialistmakta, sto klar til å gi Sovjetunionen det avgjørende slaget som Hitler mislyktes med. Men allerede få år etter krigen forsto USA at Sovjetunionen ikke var noen ruinhaug, og at de ville lide samme ynkelige nederlag som Hitler hvis de forsøkte.
Revisjonistiske tendenser i samfunnsøkonomien
Beretninga til den 19. partikongressen, der ca. en tredel inneholder skarp sjølkritikk, er i seg sjøl et sikkert vitnesbyrd om at ting slett ikke fungerte som de skulle. På det økonomiske området pekte Malenkov direkte eller indirekte på tre hovedgrupper som ansvarlige eller medskyldige i usunne anti-sosialistiske økonomiske forhold og tendenser:
- Industri- og bedriftslederne.
- Departementene og de økonomiske planleggerne (dvs. «byråkratiet»).
- Partikadre og sovjet-tillitsmenn, i særdeleshet de som hadde ansvar for kollektivbruk og jordbruksspørsmål.
Bedriftslederne blir kritisert for ikke å følge planenes intensjoner, ved ar de i stedet produserer for å oppfylle målet for bruttoproduksjonen, m.a.o. uten hensyn til vareslag og kvalitet.
Dessuten er sløsinga et problem av betydelige dimensjoner: «… på grunn av dårlig forvaltning er det mange industribedrifter som ikke oppfyller de oppsatte oppgaver for å senke produksjonens selvkostnad og tolererer stort overforbruk av midler... For alltid å være på den sikre siden selv, og til skade for staten, legger enkelte ledere kunstig opp ’reserver’ i planene for produksjonens selvkostnad. Dette gjør de ved å heve normene for bruken av råstoff og materialer og ved en ubegrunnet høy fastsettelse av det arbeidet en vares framstilling krever,» heter det bl.a. i kongressberetninga.
Dette blir stempla som en klart statsfiendtlig praksis, og Malenkov angriper også departementene for at de tolererer og ser gjennom fingrene med denne praksisen. «I stedet for virkelig å granske produksjonsvilkårene på hver enkelt bedrift, ta de nødvendige åtgjerdene for å trygge systematisk senking av produksjonens selvkostnad, tolererer departementene at selvkostnaden planlegges uten kontroll og godkjenning av planberegningene.»
Og enda sterkere lut følger: «Det har vist seg at det ikke er så ganske få som glemmer at bedriftene de har fått i oppdrag å lede, er statsbedrifter. De prøver å gjøre dem til sitt odelssete der lederen – unnskyld uttrykket – skalter og valter lik ’bukken som er satt til å passe havresekken’. Det gale er at ikke få av våre ledere tror at partivedtak og sovjetlover ikke gjelder for dem, idet de vil ha det til at det hos oss skulle finnes to slags disiplin – en for vanlige mennesker og en annen for ledere. Slike ’ledere’ tror at alt er tillatt for dem, at de kan ignorere statens og partiets vedtekter, sette seg ut over sovjetlovene og ture fram som de vil.»
Mye av det samme var påtakelig innen landbrukssektoren – en sektor som må ha hanglet når det gjelder politisk styring og bevisstgjøring, når det gjelder den sosialistiske ansvarsfølelsen og når det gjelder arbeidets organisering og tilrettelegging. Som nevnt hadde partiet tatt skritt for å rette på disse forholda. Men slik beretninga åpenhjertig framstiller problemet, er det tydelig at bedringa av situasjonen må ha vært så som så, ettresom det stadig er snakk om vidtgående og trolig ganske utbredte overtredelser.
Det framgår sjølsagt ikke av beretninga hvor mange brodne kar i ledende stillinger det er snakk om. Men det er innlysende at beretninga ikke ville viet så omfattende plass til denne skarpe kritikken dersom problemet hadde vært av mikroskopisk omfang. Et betydelig antall bedriftsledere, partitillitsenn, sovjetfunksjonærer og andre hadde allerede på dette tidspunktet gjort det til en livsstil å tilegne seg privilegier på den sosialistiske statens og kollektivbøndenes bekostning. Det sier seg sjøl at slike folk desperat må ha fryktet konsekvensene av at den 19. partikongressens direktiver skulle bli satt ut i livet. Hvis det virkelig fantes en kim til et nytt revisjonistisk borgerskap tidlig på 50-tallet, var det blant disse elementene i industrien, partiet, stats- og sovjetorgana.
Revisjonisme i den økonomiske teorien
Borgerlige historikere har hevda at den 4. femårsplanen (1946–50) gikk inn for å øke profittmotivet som en ekstra stimulans i produksjonen. Men her må det være klart at det ikke var snakk om profitt i vanlig forstand, ettersom den ikke kunne disponeres fritt og ettersom den framkom som et overskudd i forhold til plantallene og statens bevilgninger. Overskuddet var et ledd i stimuleringen av sparing i økonomien for å minske kostnadene og ressurssløseriet. I motsetning til kapitalistisk profitt, kunne denne «profitten» – som knapt er noe dekkende uttrykk – framkomme så å si på planleggingsstadiet (før produksjonen tok til) ved det Malenkov kaller kunstig opplegging av «reserver» i kostnadsberegningen.
For øvrig var denne «fortjenesten» delt i tre deler. En del gikk til skatter, en annen del til Industribanken og en tredje del til Direktørfondet. Dette siste fondet kunne imidlertid ikke direktørene bruke på seg sjøl – det skulle brukes til å belønne produktivitet, noe som betydde en ytterligere differensiering av lønninger og goder, og som ga de økonomiske lederne en viss makt over arbeiderne.
Likevel hadde direktørene lite å hente når det gjaldt personlig avlønning og innflytelse over bedriftens midler og investeringer. Det de kunne håpe på, var framfor alt opprykk og avansement. Den økonomiske styringa var og blei statens bord.
Uansett bruken av økonomiske oppmuntringer er det en kvalitativ forskjell mellom bedriftenes og direktørenes stilling og deres forhold til hhv. staten og arbeiderne tidlig på 50-tallet, og den økonomiske praksisen som revisjonistene innførte seinere. Alle nybygg, investeringer osv. blei bevilget av statens midler, og staten både eide og disponerte midlene.
Først seinere, i og med reformen av 1965, gikk staten over til å gi bedriftene langsiktige kreditter, noe som bedriftene kunne tilbakebetale med sitt overskudd og dermed faktisk «kjøpe seg fri» fra det statlige overformynderiet. I praksis betydde dette frikjøpet at bedriftslederne disponerte fritt over produksjonsmidlene og deler av profitten som sin eiendom. I tråd med dette måtte revisjonistene også endre det juridiske eiendomsbegrepet. En sovjet-revisjonistisk jurist ordla det slik: «Bedriftene forvalter sjølstendig den eiendommen som står til deres disposisjon, sjøl om denne eiendommen ikke bare er deres, men også statens.»
Staten får altså lov til å være «medeier»! Nå snakker vi virkelig om kapitalistiske eiendomsformer og profitt, fenomener som tidlig på 50-tallet i høyden var på idéstadiet. Hvordan ytret slike ideer og tendenser seg?
Det klareste kjente eksempelet på å sette denslags ideer ut i livet er trolig økninga av industriens engrospriser i 1949. Økninga var på gjennomsnittlig 60 prosent, og for råvarer enda høyere. Tanken bak dette bruddet med tidligere økonomisk praksis var at prisen på produktene – også råvarer til industrien – i langt større grad enn før skulle gjenspeile den virkelige verdien. Følgen var mindre overføringer til tungindustrien fra statsbudsjettet. Viktigere er det imidlertid at verdilovens virkefelt på denne måten blei betydelig utvidet, og det i en sektor av øknomien som blei forsøkt unndratt denne loven.
Initiativtakeren til denne omlegginga var lederen for GOS-plan (den statlige planleggingskommisjonen), Nikolaj Vosnesenskij – med støtte fra daværende finansminister A. Kosygin, seinere berømt for de kapitalistiske «reformene» i 1965 som en gang for alle slo fast at profitten måtte være ledestjerna for sovjetøkonomien.
Vosnesenskij var i tillegg til å være GOS-plansjef også politbyråmedlem og visestatsminister, og såleis en svært mektig mann. I 1948 utga han ei bok om «Krigsøkonomien i SSSR under den store fedrelandskrigen» som han fikk Stalin-prisen for. Grunnen til at han fikk denne prisen, såvel som omstendighetene rundt Vosnesenskijs seinere skjebne (han blei henretta i 1950 sammen med en rekke andre i den såkalte Leningrad-affæren), er diffus. I denne boka hevder han, ofte godt innpakka, økonomiske synspunkter som kan tolkes i retning av ar han går inn for styrking og utvidelse av verdilovens virkefelt.
Økninga av engrosprisene bekrefter at han jobba aktivt for sitt syn, og framfor alt at han hadde makt og muligheter til å omsette eventuelle revisjonistiske ideer i praksis. Formodentlig hadde han også betydelig støtte fra mer eller mindre priviligerte kolleger som trolig så det som mer sin oppgave å få den sovjetiske økonomien til å «rulle» så smidig som mulig enn å skjele til sosialistiske prinsipper for økonomisk planlegging og organisering.
Det er mulig at Vosnesenskij slett ikke entydig sto for et syn som krevde en nyorientering av Sovjetunionens økonomiske politikk. Dermed er det rimelig grunn til å anta at boka hans blei prisbelønnet ut fra den korrekte kritikken han retta mot en annen sovjetisk økonom, J.S. Varga. I 1946 la Varga fram en revidert oppfatning av synet på økonomien i de vestlige kapitalistiske landa. Her hevda Varga seinere kjente revisjonistiske teser om muligheten for «planlegging» og «stabilitet» i de moderne kapitalistiske økonomiene i Vesten. Han mente at økonomiske kriser i disse landa ikke lenger var uunngåelige såfremt regjeringene førte en vettug politikk. Varga framholdt muligheten av å gjennomføre reelle sosialistiske reformer innafor det kapitalistiske systemets rammer, altså synspunkter som seinere er blitt kjent under etiketten «fredelig overgang til sosialismen». Endelig påsto Varga at disse nye omstendighetene nå skulle innebære at krigen ikke lenger var uunngåelig.
Vosnesenskij påstås å ha vært drivkrafta i debatten om og fordømmelsen av Vargas synsmåter. Varga mista flere av sine stillinger og blei anklagd for å være liberaler og ikke-marxist. I 1949 tok han sjølkritikk for sin «reformistiske orientering» i fagtidsskriftet Voprosy Ekonomiki. Tre år seinere deltok Varga aktivt i kritikken av Vosnesenskij. Rollene var bytta om.
Stalins kritikk
Med sin artikkel om «Sosialismens økonomiske problemer i SSSR» og i den forutgående novemberdiskusjonen omkring utkastet til ny «Lærebok i politisk økonomi», greip Stalin sjøl aktivt inn i og oppsummerte debatten. Det var tydelig behov for klarhet!
Dette var i virkeligheten Stalins hovedbidrag til den 19. partikongressen, og artikkelen hans blei lest og diskutert før kongressen i alle partiavdelingene landet over. Av «Sosialismens økonomiske problemer» framgår det at det her er snakk om prinsipper, om et veiskille – i realiteten mellom sosialistisk oppbygging eller gradvis gjeninnføring av kapitalismen, sjøl om Stalin ikke sier det eksplisitt.
Tilsynelatende bekjemper han to motsatte ytterpunkter – på den ene sida «venstristiske» ideer om at sosialismen i sin framskredenhet er i stand til å definere sine egne økonomiske lover og ganske enkelt oppheve andre (som f.eks. verdiloven) – og på den andre sida høyreoppfatninger som gikk ut på å legge seg flat for de objektive økonomiske lovene, «å produsere seg inn i kommunismen». Dette siste er en klar og interessant parallell til Peder Furubotns og NKPs «produktivitetsteori», uten at det skal tas opp her.
Stalins artikkel tydeliggjør at han oppfattet høyrefaren som den viktigste. Hans grunnteser var bl.a. følgende:
a) Forholdet mellom produksjonsforhold og produktivkrefter.
b) De økonomiske lovenes objektive karakter og dres rolle under sosialismens økonomiske system.
c) Spørsmålet om vareproduksjonen under sosialismen.
Til a): Stalin viser til at loven om det ubetingede samsvar mellom produksjonsforhold og produktivkreftenes karakter har gyldighet under ethvert samfunnssystem. Ettersom produktivkreftene er de mest bevegelige og revolusjonære kreftene i produksjonen, vil det alltid finnes motsigelser mellom produksjonsforhold og produktivkrefter. Under kapitalismen antar dette som kjent etter hvert antagonistisk karakter, og motsigelsen kan bare løses gjennom dannelsen av nye, sosialistiske produksjonsforhold, dvs. gjennom den sosialistiske revolusjonen.
Til tross for at produktivkreftene er de mest bevegelige kreftene, er produksjonforholdene likevel det avgjørende elementet – for det er de sistnevnte som enten hemmer eller fremmer produktivkreftenes videre utvikling. Stalins kritikk retta seg mot L.D. Jarotsjenko og andre som så fullstendig bort fra at produksjonsforholdene under sosialismen såleis hadde en positivt fremmende rolle.
Men heller ikke sosialismen, som er et uferdig system, opphever motsetningen mellom de to dialektiske sidene. Imidlertid behøver motsigelsene under sosialismen ikke å anta en antagonistisk karakter, såfremt det føres en politikk som sørger for at produksjonsforholdene ikke hemmer, men tvert om fremmer produktivkreftenes vekst.
Til b): Stalin finner det påkrevd å slå fast at objektive økonomiske lover finnes, også under sosialismen, og at dette er lover som – i likhet med naturlovene – ikke kan oppheves eller forandres. Men, fortsetter han, dette betyr ikke at en er fullstendig prisgitt disse lovene. De kan oppdages og utnyttes! Men man kan altså ikke skape nye etter eget forgodtbefinnende. Slik må en skille mellom jussen og økonomien.
En hjørnestein i den økonomiske diskusjonen var åpenbart verdiloven, og Stalin vier den stor oppmerksomhet.
Også verdiloven eksisterer under sosialismen, så lenge det eksisterer vareproduksjon. Men den gjelder bare innen vareproduksjonens sfære, det vil i Sovjetunionens tilfelle si når det gjelder forbruksartikler og varebyttet mellom byene og landsbygda. Produksjon og fordeling av produksjonsmidler (sektor 1) er derimot helt og holdent i statens hender og dermed unndratt verdiløven. Verdilovens virkefelt er altså begrenset, og når en skal bevege seg i retning av kommunismen, er oppgaven å begrense den ytterligere. Stalin nevner konkret den gradvise erstatninga av varebyttet mellom by og land med produktbytte.
Stalin viser på den ene sida at en må ta hensyn til verdiloven der den faktisk virker, og understreker problemet med at de økonomiske planleggerne i mange tilfeller ikke tar de nødvendige hensyn til verdiloven der den har sitt virkefelt – ved at de ikke innretter planlegginga, rentabiliteten og prisene etter dette. Som eksempel viser han til hvordan prisen på ett tonn korn og ett tonn brød var satt likt av de økonomiske planleggerne, slik at sentralkomiteen måtte gripe inn og senke kornprisen og forhøye brødprisen forat verdien skulle bli gjenspeilet.
Det er altså slik at verdiloven skal og må innvirke på bl.a. prisfastsettelsen, men den må og bør ikke regulere verken prispolitikk, investeringer, krav til rentabilitet osv.
Til c): Vareproduksjonen eksisterer som allerede vist også under sosialismen. Men av dette følger ikke nødvendigvis at vareproduksjonen leder til kapitalisme – like lite som vareproduksjon i slavesamfunnet førte til kapitalisme.
Vareproduksjonen under sosialismen er en nødvendighet så lenge det eksisterer to hovedsektorer i produksjonen, den statlige og den kollektive. Vareproduksjonen er imidlertid innskrenket til det nødvendige varebyttet mellom kollektivbrukene og byene, ettersom kollektivbrukene disponerer over sine produkter som sin eiendom, trass i at de ikke kan selge, kjøpe eller bortforpakte jorda og maskinene.
«Vår vareproduksjon er følgelig ingen vanlig vareproduksjon, men en vareproduksjon av et eget slag, en vareproduksjon uten kapitalister, en vareproduksjon som hovedsakelig har å gjøre med varer fra forente sosialistiske produsenter (staten, kollektivbrukene, kooperasjonen), hvis virkefelt er begrenset til personlige forbruksartikler og som åpenbart ikke under noen omstendigheter kan utvukle seg til kapitalistisk produksjon, og som sammen med sin ’pengehusholdning’ har til oppgave å tjene utviklingen og konsolideringen av den sosialistiske produksjon.»
Stalin nevner endel mulige metoder for å avvikle grunnlaget for vareproduksjonen ved sammensmelting av de to produksjonssektorene, et spørsmål han henviser til framtida.
Stalin streker også opp tre konkrete betingelser for reelt å forberede overgangen til kommunismen, «og ikke bare i høystemte ord». Disse er:
1) Uavbrutt økning av hele den samfunnsmessige produksjonen med prioritet for produksjon av produksjonsmidler.
2) Gradvise overganger som går ut på å bringe kollektivbrukenes eiendom opp til den allmenne folkeeiendommens nivå, og tilsvarende erstatte varesirkulasjonen med et system for produktbytte, styrt av sentrale økonomiske myndigheter.
3) Vekt på kulturell utvikling og vekst slik at alle samfunnsmedlemmer fysisk og intellektuelt er trygget allsidig utvikling av sine evner, dvs. utdanning som gjør dem i stand til å ta aktivt del i samfunnsutviklinga.
Vi får aldri vite hva som ville ha skjedd dersom en slik politikk som Stalin skisserte opp, var blitt satt ut i livet. For i stedet var det Krustsjov-klikken som greip statsmakta etter Stalins død og målbevisst la om kursen i retning av kapitalistisk restaurasjon.
Hvorfor seira revisjonismen?
Det er ikke grunnlag for å hevde at tilstandene i den sovjetiske økonomien etter krigen isolert sett var en hovedårsak til revisjonismens seinere seier i Sovjetunionen. Som kjent skjedde den virkelige kontrarevolusjonen ovenfra, først og fremst innen partiet, men også innen andre politiske, juridiske og økonomiske organer og institusjoner i samfunnets overbygning. Ikke desto mindre ville det være umarxistisk og udialektisk å hevde at forskyvninger i basis ikke også var medvirkende til å fremkalle og lette endringer i samfunnets overbygning.
Så lenge Stalin levde, eksisterte det en sosialistisk økonomisk basis, sosialistiske produksjonsforhold, som den «gamle» politiske og juridiske overbygninga i prinsippet gjenspeilte og ivaretok. Men nettopp «i prinsippet» er et nøkkelord i denne sammenhengen, fordi både det store administrative økonomiske apparatet og den viktigste politiske kontrollinstansen – partiet – var blitt fylt opp med sjølgode, dekorerte og privilegerte folk (ikke minst offiserer i hæren), som solte seg i krigsseierens stråleglans og anla en mer og mer borgerlig livsstil og tilsvarende tenkesett.
Den stramme planøkonomien forutsatte et temmelig tungrodd system, med en sunn sosialistisk bevissthet og moral blant produsentene og især hos hos de økonomiske lederne og administratorene. Systemet forutsatte videre utstrakt politisk kontroll og politisk bevissthet fra partiets og arbeiderklassens side. I store trekk hadde dette vært tilfellet i 30-åras økonomiske oppbygging.
Men etterkrigstidas politiske bevissthet var en annen enn i 30-åra, ikke minst på grunn av partiets endra sosiale sammensetning, med en lavere arbeiderandel og et langt lavere politisk-ideologisk nivå. Stor lit var blitt festa til de nye «røde» ekspertene som var rekruttert og utdanna fra arbeiderklassens rekker. Det ser ut til at tilliten til at disse ekspertenes rødfarge og lojalitet ville holde seg upåvirka av ansvar, privilegier og avsondring fra klassen de kom fra, var overdreven og ubegrunnet.
Borgerlige historikere og deres revisjonistiske kolleger som Egil Fossum (i boka «Fra Stalins Sovjet») hevder at planleggingssystemet var kommet i ei blindgate, at det var på tide «å løsne på tøylene» Det samme mente åpenbart bl.a. Vosnesenskij, for ikke å snakke om Krustsjov og hans etterfølgere.
Stalin var som vist ovenfor av stikk motsatt oppfatning, for han forsto at «å løsne på tøylene» betydde å gi økonomiske krefter med kapitalistiske tendenser farlig spillerom. I 1951 later det til at alvoret i situasjonen virkelig hadde gått opp for Stalin, samtidig som det kan se ut som om han har vært i villrede om hvordan problemet skulle angripes.
Såvel Stalin som de øvrige sovjetlederne kan kritiseres for å ha undervurdert de langsiktige virkningene av privilegievesenet og arbeiderklassens svekka politiske kontroll. Arbeidet for en rask gjenreising av sovjetøkonomien later til å ha hatt så høy prioritet at partiledelsen lenge overså uheldige bivirkninger som kom til å vokse dem over hodet i løpet av kort tid.
Først i 1951–52 later det til at Stalin var i stand til å konsentrere seg helt og fullt om de økonomiske problemene og de usunne tendensene disse problemene hadde avfødt og forsterka. Den kampen han da førte, var prinsipielt fullstendig korrekt, den sto vakt om marxismen-leninismen og sosialismens oppbygging og var en nesestyver for revisjonistene. Uten tvil førte den til en utsettelse av den sosialistiske sovjetstatens kommende degenerering.
Likevel er det svært mye som tyder på at grunnlaget for revisjonismens seier allerede var lagt. Krustsjov & Co. opererte ikke i et sosialt og politisk vakuum, de visste at de hadde sikre samfunnsmessige støttepunkter både i det økonomiske livet, i hæren og i partiet.
Men her gjenstår stadig mange ubesvarte spørsmål som krever grundigere undersøkelser, ikke bare av sovjetøkonomien, men også av partiets og statens stilling og utvikling.
Først publisert i Arbeideren nummer 1 - 1986
