Trass i et påtvunget livslangt lønns- og gjeldsslaveri, har systemet evnet å skape en utbredt frihetsillusjon i arbeiderklassen. Men vår frihet består i å tilpasse oss og flytte dit kapitalen til enhver tid trenger oss. Hvis den trenger oss.
Hos en stor del av folket har den rådende borgerlige ideologien skapt en forestilling om at vi har oppnådd en høy grad av personlig frihet. Mange har fleksitid på jobben og mer sjølstendig ansvar for sine arbeidsoppgaver enn før. Falskheten i denne frihetsfølelsen lar seg likevel ikke underslå – folk opplever at de ikke strekker til, og begrepet «tidsklemma» har gått inn som en del av språkets hverdagsvokabular. Med mobiltelefon og PC sponset av bedriften og hvilende hjemmevaktordninger, er heller ikke fritida nødvendigvis fritid.
Det kapitalistiske systemets legitimitet i store deler av befolkningen skyldes at den har vist seg tilpasningsdyktig – eller fleksibel. For å kunne akkumulere under skiftende betingelser med en tendensielt fallende profittrate, må kapitalen skape tilsvarende endringer i den ideologiske, juridiske, kulturelle og moralske overbygninga. Endringer som underletter og legitimerer at kapitalen gjør det av med historisk nedarva tradisjoner, moralske verdier og allment aksepterte kjøreregler. Paradoksalt nok kan den ofte utnytte tendenser og krav som blir generert av de skjerpa motsetningene som kapitalismens egen utvikling frambringer, og vende dem til egen fordel.
La oss se på noen eksempler.
Ødeleggelsene av produksjonsmidler og behovet for gjenoppbygging i Europa under og etter annen verdenskrig, la grunnen for hurtig kapitalakkumulasjon og etterspørsel etter mer arbeidskraft i oppgangsperioden som fulgte. Den store arbeidskraftreserven var kvinnene, som i hurtig tempo ble integrert i det vanlige arbeidslivet fra 60-tallet og utover. For kapitalen hadde dette den fordelen at mer arbeidskraft lett kunne fylle mankoen ved samlebånda. I tillegg hadde denne utviklinga en direkte lønnsdempende effekt – ikke bare fordi kvinnene generelt var langt dårligere betalt enn menn, men også fordi reallønna til mennene kunne skrus nedover. Hvorfor? Fordi de nødvendige kostnadene til fornyelse av arbeidskrafta ikke lengre måtte bakes inn i en forsørgerinntekt, men kunne deles på to …
I takt med dette ble de rådende kristen-borgerlige moralske standardene om at en mann burde bære familiens forsørgelsesbyrde modifisert og tilpasset endringene i produksjonsforholdene. Den ideologiske overbygninga ble justert i samsvar med kapitalens nye behov.
Denne utviklinga var objektiv progressiv, især for kvinnenes del; de var ikke lenger bare arbeiderhustruer, men sjølstendige arbeidere med en viss økonomisk uavhengighet av mennene sine.
Kvinnefrigjøring og senking av reproduksjonskostnadene
Når den progressive kvinnebevegelsen krevde kvinnene ut i arbeid og økonomisk uavhengighet, var dette et riktig og rettferdig krav. Men det var også et krav som på et gitt tidspunkt passet inn i og lot seg virkeliggjøre i et slags kompaniskap med kapitalen, og derfor realiserbart under kapitalistiske forhold.
I starten var dette også et økonomisk løft for arbeiderfamiliene der begge gikk ut i jobb. Men kapitalen brukte ikke lang tid på atter å vende våpenet mot arbeiderklassen. De sosiale omkostningene for arbeiderfamiliene, og særlig kvinnene, har siden vært et blodslit for å rekke over både jobb, barnepass og det trivielle husarbeidet. Dette har i sin tur resultert i nødvendige krav om barnehager og skolefritidsordninger. Også dette progressive og riktige krav, men igjen: tilpasset kapitalens behov – og med den økonomiske effekten at reallønnsforbedringene ble nullet ut gjennom egenbetalinger, endra skatteregler og krympet barnetrygd.
Når disse ordningene har vist seg altfor dyre eller mangelfulle, har familienes behov for å klare hverdagen igjen blitt utnyttet av kapitalen til å tilby «fleksible» arbeidstidsløsninger – ordninger som systematisk øker bruken av deltidsarbeid og overtid. Normalarbeidsdagen er under konstant angrep, sjølsagt fordi kapitalistene i sin velhug ønsker at vi skal jobbe når det passer oss…
«Livslang læring»
Men vi blir gjort tilpasningsdyktige lenge før vi blir lagt ut til vurdering på arbeidsmarkedet. Nyliberalismen har gjort sitt inntog i pedagogikken og hele skolesystemet. Også her blir kapitalens nye behov kamuflert ved hjelp av undervisningsmetoder som «setter individet i sentrum», pedagogikken skal utvikle «hele mennesket» og så videre. Nyliberalismen har effektivt grepet fatt i tidligere radikale pedagogiske krav rettet mot et stivbeint og rigid skolesystem, og vendt disse kravene til egen fordel. I stedet for målretta fagutdanning, blir yrkesopplæringa bygd på mer allmenn teori, som gir rom for en yrkesopplæring ved hjelp av et utall byggeklosser, der man kan samle studiepoeng og hoppe over til nye fagretninger når evner, interesser og ikke minst behovet for arbeidskraft i ulike bransjer svinger.
Når du har kommet i jobb, skal du til enhver tid være på høyden og forberedt på å måtte skifte beite. Den tida da en kunne regne med å være på en arbeidsplass livet ut, og kanskje til og med gå i mors eller fars fotspor, er definitivt historie.
Nå skal du til enhver tid være forberedt på å ta videreutdanning, og kapitalens partier har sørget for å gi oss «velferdsreformer» som skal gjøre det mulig.
Vi lærer så lenge vi lever, og kunnskap er aldri å forakte. Men borgerklassen har ingen interesse av å gi oss mer kunnskap enn det som den kapitalistiske produksjonsmåten til enhver tid krever, og den forlanger at vi når som helst skal hive vår opparbeida kunnskap overbord for å tilegne oss ny kunnskap, tilpasset kapitalens nye vekstområder. Det hele er finurlig pakket inn i en flom av politiske reformer, akkompagnert av rådgivere og pedagoger i avisenes og ukepressas spalter for «personlig utvikling»; alt er til beste for deg, Dagbladet er «på din side»!
På disse og hundre andre måter evner det borgerlige samfunnet å skape en falsk bevissthet om at kapitalens behov samsvarer med våre egne behov. Reformer av typen «livslang læring» og kontinuerlig kompetanseheving i arbeidslivet, blir framstilt som et gode til individets beste – men betyr til sjuende og sist ikke annet enn at arbeidskrafta skal skreddersys til nye områder der den kan utbyttes mer effektivt av kapitalen. På en rekke områder trenger kapitalen spesialisert arbeidskraft, der stadig etterutdanning er en nødvendighet. Av den enkelte vil dette i mange tilfeller oppleves som nyttig lærdom (og kan også reint faktisk være det). Men dette er samtidig læring som skjer på bekostning av annen læring, såkalt unyttig eller «ikke kompetansehevende» læring. De ulike utdanningsreformene de siste tiåra (f.eks Reform 94) er konkrete uttrykk for disse behovene hos kapitalen.
Livsstiltrender
Under etiketter av typen «selvutvikling» blir ikke bare individualisering som sådan, men individualisering som middel for å gjøre lykke i det borgerlige samfunn, gitt et skinn av sosial nytteverdi. Mange raddiser biter hissig på kroken.
Et mangfold av livsstiltrender blir framelska av den moderne kapitalismen, og utvikla til egne industrier og former for masseunderholdning. TV-serier av typen «Sex og singelliv» og «Homsepatruljen» formidler budskap om hvordan du med noen tusenlapper til styling, garderobe og innredning kan gjøre deg til et attraktivt og tilpasningsdyktig objekt på det «fleksible» kjønnsmarkedet, der den karrieremessige gevinsten gjennom semi-prostitusjon ligger åpent i kortene. Andre serier med store seertall beskriver hvordan «nerder» og folk som ikke har fulgt med i timen på hva som er trendy, likevel kan gjøre lykke bare de tilpasser seg de rådende sosiale krava i det borgerlige samfunnet.
Vi blir gjennomgående lurt og flådd på samme tid. Trass i boligdyrtida dyrkes det fram trender som bedyrer at det er mer ’hipt’ å bo sentralt i en liten toromsleilighet enn i en fireroms familieleilighet i drabantbyene til samme pris, og at en helst bør bytte bolig minst annethvert år. Vi blir lært til å tro at det er helt normalt å låne til over pipa for å få et sted å bo, og at å betale avdrag og renter livet ut er en naturlig del av tilværelsen. Dessuten er det ikke så farlig, renta holder seg «sikkert» lav, og så er det jo bare å flytte og selge med gevinst!
Den moderne fetisjismen tar mange former, men alle har til felles at de tar fokus vekk fra de virkelige motsetningene og de faktiske realitetene i klassesamfunnet. Og alle underbygger kapitalens behov for fleksibel, mobil arbeidskraft med aktiv evne og vilje til å selge seg sjøl med kropp og sjel.
«Seksuell frigjøring»
Kampen mot å se på kvinnene som mannens eiendom, har vært underletta av kapitalens egen utvikling, samtidig som det borgerlige samfunn har interesse av å bevare «patriarkalske» rester som middel til å splitte arbeiderklassen og sette kjønnene opp mot hverandre. Samfunn der kvinnene fortsatt blir vurdert som reine vedheng til mannen, er nettopp samfunn og land med føydale rester og en tilbakeliggende kapitalistisk utvikling. En moderne kapitalistisk produksjon kan ikke utnytte kvinnelig arbeidskraft som må ha mannens tillatelse til å jobbe, eller arbeidskraft som ikke har noen form for utdanning.
I de mest utvikla kapitalistiske landa, spesielt der protestantismen dominerer, er familien som borgerlig samfunnspilar, i ferd med å undergraves og gå i oppløsning. I Norge ender halvparten av alle inngåtte ekteskap i skilsmisse. Den borgerlige dobbeltmoralen anser dette ikke lengre som en rein uting, fordi oppløsning av parforhold både er en følge av og en forutsetning for en mobil arbeidsstokk. Men samtidig anerkjenner den borgerlige staten at oppløsningsfenomenene forårsaker større ustabilitet, sosiale problemer (som alkoholisme) og fordyrer statens felleskapitalistiske tilskudd til reproduksjonskostnader (støtte til aleneforsørgere, flere sjukehjemsplaser fordi det ikke finnes familiestrukturer som tar hånd om den eldre generasjonen og så videre).
Ideologisk møter det fleksible kapitalistiske systemet problemet på to parallelle og diametralt motstridende måter, som begge fungerer avsporende og systembevarende. Særlig tydelig er dette i USA, med det kristenkonservative Midtvesten og det frivole California som motpoler, men tendensen er global. På den ene sida gir det seg uttrykk i nykonservative bevegelser for «moralsk opprustning» – som gjennomsyrer den amerikanske administrasjonen under president Bush jr. KrF prøver å sette deler av en sånn politikk ut i livet «på norsk».
På den andre sida blir alle mulige alternative samlivsformer framelska, og den såkalte seksuelle frigjøringa blir lovprist. Homopoarader som Europride får lov til å prege Oslos gater med toppolitikere som faddere, og blir fremmet som turistattraksjon av det offisielle Norge. Feminister og homoaktivister omfavner alt dette som uhyre progressivt og finner bekreftelse for sitt standpunkt i at de mest bakstreverske religiøse og politiske miljøene stritter imot og fosser over av fordømmelse.
Familiens dobbeltrolle
De reaksjonære kreftene går til felts med hyklersk omsorg for «barnefamilian» som påskudd for å avvikle offentlig ansvar for barnehager, offentlige skoler og fritidstilbud og tvinge mor tilbake til kjøkkenbenken. På den andre sida hyler feministene mot familien som en patriarkalsk undertrykkelsesmaskin.
Familien har en dobbeltrolle i det moderne borgerlige samfunn. Privathusholdningen opprettholder enkeltfamilien som økonomisk enhet i samfunnet, og dermed også kvinnens undertrykte stilling fordi hun som hovedregel er deltidsarbeidende eller dårligere betalt enn mannen, og følgelig økonomisk juniorpartner i forholdet. Tidsklemma og lønnsforskjellene gjør at kvinnene typisk jobber deltid, mens mannen jobber heltid og overtid, for å få endene til å møtes. Samtidig er kvinnene i overveiende grad nødt til å jobbe, og noen av familiens gamle oppgaver er delvis gjort samfunnsmessige (barnehager, skolefritidsordning). I de lavere samfunnsklassene har kvinnenes yrkesdeltakelse i en årrekke vært en nødvendighet for å brødfø familien, mens borgerklassen i mindre grad har vært tvunget til å sende sine kvinner ut på arbeidsmarkedet (men har ofte latt sine kvinner gjøre egen karrière, for at de skal kunne realisere seg). Dette betyr ironisk nok, som Engels påpekte, at kjønnskjærligheten som borgerskapet bejubler, er mer en realitet i arbeiderklassen enn blant borgerskapet – der de økonomiske og sosiale strukturene i større grad tvinger kvinnene til å gifte seg «riktig».
Bør familien «oppløses»?
Familien har en grunnleggende oppdragende rolle. Det trenger slett ikke være negativt så lenge vi lever i et borgerlig klassesamfunn. Gitt at foreldrene har et minimum av klassebevissthet og moralske klasseverdier, kan familien være et skjold og «renseri» mot det konstante trykket fra borgerlig ideologi og propaganda, der foreldrene i det minste kan formidle noen forsvarsmetoder og grunnholdninger som setter ungene i stand til å være tenkende individer. I et samfunn der den daglige kampen for levebrødet kombineres med et massivt ideologisk påtrykk, er familien en sfære der barna kan oppfostres til å motstå dette trykket. Det er en arena der ektefeller kan støtte og oppmuntre hverandre, ikke bare i det daglige slitet, men også til å stå rustet mot klassefienden.
Sjøl om familien slik vi kjenner den, er en historisk oppstått kategori, som vil bli forvandlet gjennom at produksjonsmidlene blir felleseie og familiens tradisjonelle oppgaver blir overtatt av samfunnet, er det ingenting progressivt ved å skrike om at familien bør «oppløses» under dagens samfunnsforhold.
Kapitalismen oppløser familier for hver eneste dag som går, som følge av det evige tidsjaget og kapitalens ustanselige krav om fleksibilisering, samtidig som foreldrene påføres dårlig samvittighet fordi de ikke har tid og overskudd igjen til barna sine. Dårlig økonomi og evig tidspress tar all energi og ødelegger forholdet mellom ektefellene og mellom foreldre og barn. Det er ingen grunn til å applaudere denne utviklinga.
Det er tvert om grunn til å stille krav om at arbeidsforholdene og velferden må legges til rette for at familien kan fungere ikke bare som en økonomisk, men som en sosial og mellommenneskelig enhet. I det lange løp er det en umulighet under kapitalismen. Men er det familiens skyld?
Tradisjonelt har familien vært en stabiliserende pilar i det borgerlige samfunn, den har holdt kvinnene på plass og har sikret at mannen lydig har avfunnet seg med å selge arbeidskrafta si for å brødfø familien.
Mens den moderne, mer fragmenterte familien fortsatt spiller en samfunnsbevarende rolle, hemmer den samtidig nyliberalismens krav til et langt mer fleksibelt arbeidsmarked. Derfor opererer borgerskapet med en dobbel agenda i forhold til familien, som det offisielt forsvarer, men samtidig undergraver på alle måter.
Arbeidsløse mødre eller fedre er pilarer i familien som sosial og økonomisk enhet, og lar seg ikke enkelt flytte langt av sted dit kapitalen til enhver tid mangler arbeidskraft. Mens borgerskapet tidligere slo ring om det tradisjonelle familiemønsteret fordi dette bidro til å disiplinere arbeiderklassen, blir klassen nå «disiplinert» gjennom livslangt gjeldsslaveri til banker og kredittinstitusjoner – og det gjelder begge parter i parforholdet. Denne gjeldsdisiplineringa gir seg uttrykk i at streikeviljen allment sett er lav i store deler av klassen, noe de reformistiske faglige lederne veit å utnytte. De foreningene og klubbene som fra tid til annen konfronterer klassefienden, er som oftest de med velfylte streikekasser eller arbeidere i nøkkelfunksjoner som ved aktiv bruk av sjukemeldinger klarer å presse igjennom sine krav. Det siste er en tendens og kampform som er forståelig, men også har tvilsomme langsiktige virkninger på klassens kampevne og -vilje, uten at det er emne for denne artikkelen. Poenget her er at du nøler med å gå ut i en langvarig konflikt hvis du risikerer å miste hjemmet ditt.
Lønnsslaver og gjeldsslaver
Kapitalen har lyktes effektivt til å gjøre den norske arbeiderklassen til livslange gjeldsslaver i tillegg til å være livslange lønnsslaver. Den har, iallfall midlertidig, også klart å få klassens flertall til å oppfatte denne tilværelsen som gunstig, ettersom lønnsnivået i Norge relativt er høyere enn i de fleste andre land.
Med utgangspunkt i disse kjensgjerningene, og klassens aktuelle bevissthetsnivå, føler de mer framtidsorienterte delene av det norske borgerskapet seg på trygg grunn når familiestrukturen i samfunnet går i oppløsning, sammen med alle borgerlige «verdier» og den hittidige borgerlige «moral». Fra motvillig borgerlig aksept til å begynne med, ser vi nå kapitalens direkte oppmuntring av «alternative samlivsformer», som løsere bofellesskap og homoseksuelle parforhold. Enslige, og barnløse homoseksuelle par, er langt mer mobile enn etablerte kjernefamilier.
Kampen mot den kapitalistiske fleksibiliseringa dreier seg om langt mer enn forlengelse av arbeidstida og avvikling av normalarbeidsdagen. Det er en kamp som ikke bare pågår på arbeidsplassen, men på de fleste områder. Det er i like stor grad en ideologisk kamp som det er en materiell kamp om arbeidstid.
