Enver Hoxha: De tragiske hendelsene i Chile

De tragiske hendelsene i Chile – en lærdom for revolusjonære verden over

Av Enver Hoxha

Artikkel fra Zëri i Popullit 2. oktober 1973 (Utdrag)

I Chile raser fortsatt den kontrarevolusjonære stormen mot de arbeidende massene, patriotene og kjemperne i landet. Høyrekreftene som tok makta etter kuppet 11. september har innført et terrorvelde som ville ha gjort hitleristene misunnelige. Folk blir brutalt drept og massakrert overalt, på gater og på arbeidsplasser, uten rettssak og under alle slags påskudd. Sportsarenaene er blitt forvandlet til konsentrasjonsleire. Progressiv kultur blir trampet under hæl. Marxistiske bøker brennes på torgbål i nazistil. Mens demokratiske partier, fagforeninger og demokratiske partier er bannlyst, sprer middelaldersk mørke seg utover landet. De mest fanatiske, ultrareaksjonære mørkekreftene, USA-imperialismens agenter, har inntatt den politiske scenen. De demokratiske rettighetene som folket hadde vunnet gjennom kamp og blod ble visket ut i løpet av en eneste dag.

Begivenhetene i Chile påvirker ikke bare det chilenske folket, men alle revolusjonære, progressive og fredselskende krefter i verden. Derfor bør revolusjonære og arbeidsfolk ikke bare i Chile, mens også i andre land, trekke lærdom av disse hendingene. Vi snakker sjølsagt ikke her om reint nasjonale detaljer og aspekter, eller om helt bestemte handlinger, mangler eller feil i den chilenske revolusjonen som ikke går utover det indre rammeverket for denne revolusjonen. Vi snakker om de universelle lovene som ingen revolusjon kommer utenom og som enhver revolusjon må forholde seg til. Problemet består i å undersøke og vurdere i lys av de chilenske begivenhetene hvilke synsmåter som viste seg å være korrekte og hvilke som viste seg å være forvrengte hva angår revolusjonens teori og praksis. Det gjelder å avklare hvilke teser som er revolusjonære og hvilke som er opportunistiske, og å fastslå hva slags holdninger og handlinger som tjener og fremmer revolusjonen og hvilke som tjener kontrarevolusjonen.

Først må det sies at perioden under Allendes regjering ikke er en periode som enkelt lar seg viske ut fra livet til det chilenske folket eller fra historien til Latin-Amerika som helhet. Unidad Popular-regjeringa vedtok en serie åtgjerder og satte ut i livet en rekke reformer i samsvar med kravene og ønskene til folkets breie masser – reformer som skulle styrke landets nasjonale frihet og uavhengighet og en sjølstendig økonomisk utvikling.

Regjeringa rettet harde slag mot det lokale oligarkiet og de amerikanske monopolene som holdt alle nøkkelposisjonene og som satte loven i landet. Inspiratoren til denne progressive og anti-imperialistiske kursen var president Allende, en av Latin-Amerikas edleste personligheter, en framstående patriot og forkjemper for demokrati. Under hans ledelse sloss det chilenske folket for jordreformen, de kjempet for nasjonaliseringa av utenlandske selskaper, for demokratisering av landet og for frigjøring av Chile fra USAs innflytelse. Allende ga kraftig støtte til de anti-imperialistiske frigjøringsbevegelsene i Latin-Amerika og gjorde landet sitt til asylsted for alle frihetskjemperne som ble forfulgt av bøllene og militærjuntaene i Latin-Amerika. Han ga sin uforbeholdne støtte til folkenes frigjøringsbevegelse og de anti-imperialistiske bevegelsene og stilte seg fullt ut solidarisk med kampen til det vietnamesiske, kambodsjanske, palestinske og andre folk.

Kunne de store chilenske jordeierne, som var vitne til at godsene deres ble delt ut til fattigbøndene, tilgi ham for at han fulgte denne kursen og for disse gjerningene? Kunne fabrikantene i Santiago, som ble forvist fra sine nasjonaliserte produksjonsanlegg, finne seg i dette? Eller de nordamerikanske konsernene som mistet makta si? En dag ville de utvilsomt forene seg for å styrte ham og gjenvinne sine tapte privilegier. Et naturlig spørsmål reiser seg: Var Allende klar over atmosfæren som omga ham, visste han om konspirasjonene som ble klekket ut mot ham? Sjølsagt gjorde han det. De reaksjonære opererte åpent. Reaksjonens krefter likviderte regjeringsmedlemmer, funksjonærer i regjeringspartiene og vanlige tjenestemenn. Den oppildnet til og dirigerte de kontrarevolusjonære streikene til lastebileierne, butikkeiere, leger og andre småborgerlige lag. Til slutt prøvde den ut styrken sin i det mislykka militærkuppet i juni. Flere CIA-planer for å velte den lovlige regjeringa ble avslørt.

Disse angrepene fra den innenlandske og utenlandske reaksjonen ville ha vært tilstrekkelige til å utløse alarmen og få Allende til å tenke seg om. De ville ha vært skjellig grunn til å implementere den grunnleggende loven for enhver revolusjon, at kontrarevolusjonær vold må møtes med revolusjonær vold. Men president Allende foretok seg ingenting, han handlet ikke. Han kan absolutt ikke beskyldes for mangel på idealer. Av hele sitt hjerte elsket han den saken han kjempet, og som han trodde på rettferdigheten av helt til det siste. Han manglet ikke personlig mot, og han var beredt til å ofre alt, slik han faktisk også gjorde. Men hans tragedie var at han trodde at han med fornuft kunne overtale de reaksjonære kreftene og få dem til å oppgi sin aktivitet og til godvillig å gi avkall på sin gamle posisjoner og privilegier.

I Chile trodde man på at de relativt langvarig etablerte demokratiske tradisjonene, parlamentet, den legale virksomheten til politiske partier, eksistensen av ei fri presse osv. var et uoverstigelig hinder for enhver reaksjonær kraft som måtte forsøke seg på å gripe makta ved hjelp av voldsbruk. Virkeligheten beviste imidlertid det motsatte. Statskuppet fra høyrekreftene viste at borgerskapet kan akseptere visse friheter akkurat så lenge disse ikke krenker dets grunnleggende interesser. Men når det ser at disse interessene er truet, bryr borgerskapet seg ikke lenger om etikk.