Det borgerlige demokrati og dets sosialdemokratiske håndlanger viser sitt sanne ansikt

De tror at «demokratiet» (som for dem er et fenomen uten klasseinnhold) har utviklet seg til et slikt nivå at fredelig overgang og «den anti-monopolistiske strategi» er den eneste mulige veien til framgang. Nedenfor skal vi se på det virkelige innholdet i moderne borgerlig demokrati i et av de sosialdemokratiske «utstillingsvinduene» i Europa, nærmere bestemt Norge.

Den marxistiske oppfatninga av spørsmålet om staten er velkjent. Som historisk kategori er staten et redskap for en klasse til å undertrykke andre samfunnsklasser med. Kjerna i statsmakta er bestandig voldsapparatet: politiet, hæren og rettsapparatet.
Dette marxistiske statsbegrepet er grunnleggende for forståelsen av at den borgerlige statsmakta (som i siste instans er basert på vold) bare kan bli avskaffet ved bruk av vold fra den undertrykte klassens side. Den borgerlige staten kan ikke rett og slett overtas av arbeiderklassen, den må "knuses" og arbeiderklassen må skape sine egne statsorganer. Dette var en av Marx' viktigste konklusjoner etter at han hadde studert opprøret og til sist nederlaget for kommunardene i Paris.

Reformistiske illusjoner på «venstresida»

På den norske «venstresida» har småborgerlige illusjoner og reformistiske ideer alltid blomstret i fruktbar jord. Dette er ikke stedet for å dvele ved de særegne historiske, nasjonale, geopolitiske og klassemessige grunnene til dette. Likevel ? selv om denne imperialismen selvsagt er underlegen og mindre betydningsfull på grunn av det lave folketallet, så er «lille Norge» i dag ikke bare en fjern arktisk steinrøys, bebodd av fiskere og småbønder, men i virkeligheten en stadig mer aktiv og ærgjerrig aktør på den imperialistiske arenaen. De skyhøye profittene fra olje- og offshoreindustrien har hopet opp en sterk statlig pengebinge, som gjør at det norske borgerskapet kan opptre med tyngde og iherdig innsats på mange områder. At Norge samtidig er en imperialistisk «lillebror», som lydig dilter etter langt sterkere imperialistland og allianser (USA og EU), står ikke i motsetning til det foranstående.

Sammen med andre nordiske land som Sverige og Danmark, har Norge framstått som et uovertruffent demokrati, som et fremragende eksempel på den sosialdemokratiske såkalte «velferdsstaten», som sikrer alle innbyggerne et visst sosialt minimumsnivå, selvsagt uten at det påvirker kapitalens herredømme eller underkastelsen under sterkere imperialistmakter. På den internasjonale arenaen er disse «sosialdemokratiske paradisene» blitt framstilt (og har framstilt seg selv) ? særlig overfor land og folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika ? som det mest «fornuftige» alternativet til nasjonal og sosial frigjøring, revolusjon og sosialisme.

Sannheten om den sosialdemokratiske «suksessen»

Inntil ganske nylig har forestillinga om sosialdemokratiets «suksess» hatt godt fotfeste blant et flertall av det arbeidende folket i de skandinaviske landa, og har dessuten ved flere anledninger hatt en «modererende effekt» på noen nasjonale frigjøringsbevegelser, arbeiderorganisasjoner og progressive regjeringer verden over. Norske regjeringer har i de siste årene med stor iver spilt rollen som «allierte mot undertrykkelsen» (som i Sør-Afrika), eller som «upartiske forhandlere» og «meglere» i en rekke konfliktområder, som i Midtøsten, El Salvador, Guatemala osv.
Det som nå er i ferd med å bli åpenbart, er hvordan Norge som en mindre imperialistmakt gjør effektivt bruk av denne «megler»-stillingen til å fremme sine nye imperialistiske interesser og ambisjoner. Her skal vi begrense oss til bare ett eksempel: Mens regjeringen og monopolkapitalen i Norge offisielt fordømmer Indonesias okkupasjon av Øst-Timor, flørter de åpenlyst med Suharto-regimet, og anerkjenner til og med skriftlig at oljeressursene i Timorhavet må betraktes som indonesisk territorium!

Noe som også er åpenbart, er at det moderne sosialdemokratiet har begynt å bygge ned den velferdsstaten som det har skrytt av gjennom årtier. Grunnen til dette er åpenbar: Kapitalen ser seg ikke lenger tjent med å inngå flere klassekompromisser, fordi den anser muligheten for revolusjon og «den sosialistiske trussel» som nesten null etter de ytre og indre begivenhetene i perioden etter 1989-90. Arbeiderklassen i de skandinaviske landa er gradvis i ferd med å våkne opp til den kapitalistiske virkeligheten og det reelle innholdet i det borgerlige demokratiet og «velferdskapitalismen» i sosialdemokratisk drakt.

En svært viktig del av en slik forståelse er å innse karakteren av den formen for kapitalistisk herredømme som vi kjenner som framskredent borgerlig demokrati. I mesteparten av etterkrigstida har sosialdemokratiet stått i spissen for denne formen. Kommunistene må avsløre det falske snakket om demokrati «for alle», om statens «nøytralitet», om voldsapparatet, om «den demokratiske tenkemåten» som angivelig er så typisk for det norske borgerskapet. Det er vår plikt å avsløre den norske imperialismens sanne ansikt for den klassen vi hevder at vi vil tjene og forberede til revolusjon.

Kanskje er det fordi kapitalen mener at den for tiden ikke har behov for sosialdemokratiet lenger, eller kanskje rivaliseringen mellom de forskjellige gruppene innen borgerskapet og mellom partiene deres rett og slett løp løpsk, og dermed førte til en mer inngående opprulling enn man opprinnelig hadde tenkt. Uansett hva grunnen er, så er sosialdemokratiet innhentet av historiens ironi. Nå gir det borgerlig-parlamentariske systemet selv oss en hjelpende hånd i å avsløre den sanne karakteren til denne borgerlige strømningen, imperialismens trojanske hest, som med stor grundighet har spunnet sitt giftige nett gjennom hele arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen i Norge (og uten tvil i mange andre land også).

Stortingskommisjonen gir solid bevis for Lenins beskrivelse av det borgerlige demokratiet

Ifølge Lenin er borgerskapets makt og innflytelse over statsapparatet større og mer effektiv jo mer demokratisk, parlamentarisk osv. staten fungerer:

Marxist-leninistene vil selvsagt alltid gjøre bruk av og kjempe for de demokratiske rettighetene og frihetene, men aldri i troen på at slike krav kan bli oppnådd mer enn delvis og ufullstendig under kapitalistiske forhold. Kampen mot krigshisserne, den folkelige kampenheten for å motarbeide imperialismens angrep på den nasjonale suvereniteten, kampen for å forsvare miljøet, forsvar for den grunnleggende retten til å streike og andre demokratiske rettigheter vil alltid stå i sentrum for kommunistenes taktiske program. Samtidig vil kommunistene aldri prøve å legge skjul på at enhver suksess i slike spørsmål under kapitalistiske forhold bare vil bli delvise og av begrenset varighet, avhengig av styrken, handlingens enhet og kampevnen til arbeiderklassen og massene. Varige reformer og framskritt av noen betydning er uløselig knyttet til et helt annet sosialt og økonomisk system: sosialismen.

Derfor kan aldri de borgerlige statsorgana (parlamentet, hæren, rettsapparatet) inngå som en del av den revolusjonære strategien. Kommunistenes holdning til disse organa (dvs. om en skal delta i valg eller ikke, om en skal godta militærtjeneste eller ikke osv.) gjelder taktiske spørsmål der det rette svaret avhenger av situasjonen, eller om en vil, av «temperaturen» i klassekampen. Den avhenger kort sagt av hva som i et gitt øyeblikk og under skiftende omstendigheter bidrar mest til å virkeliggjøre våre strategiske mål.

Forskjellige revisjonistiske strømninger hevder at «den nye verdensorden», så vel som erfaringen med de fredelige kontrarevolusjonene i Øst-Europa, beviser at en voldelig revolusjon ikke lenger er sannsynlig, at det er et håpløst foretagende, eller ikke «nødvendig» i det hele tatt, nå som det later til at imperialistene gjør opp konfliktene sine gjennom FN! I vårt land er det noen revisjonister som hevder at voldelig revolusjon framleis kan være en nødvendighet i andre deler av verden. Men ifølge dem har Norges «fredelige historie og tradisjoner» gjort den leninistiske læra «foreldet» og «ikke i samsvar med virkeligheten». Dette er sjølsagt et bedrag.

Den imperialistiske virkeligheten

I motsetning til revisjonistenes «virtuelle virkelighet» kan den virkelige virkeligheten fortelle oss noe annet. Når det gjelder Norge, må det sies at utsiktene til fredelig revolusjon i et land som bare forbigås av Saudi-Arabia i størrelsen på oljeeksporten, er mikroskopiske. Bare en arbeiderklasse som demonstrerer at den er villig til å bruke væpnet makt om nødvendig, vil kunne skremme borgerskapet nok til å unngå blodsutgytelse. Slik er den internasjonale arbeiderbevegelsens lærdommer gjennom de siste 150 åra:

«Den borgerlige ordens sivilisasjon og rettferdighet trer frem i sitt sanne, uværssvangre lys så snart slavene i denne orden  gjør opprør mot sine herrer. Da framtrer denne sivilisasjonen  og denne rettferdighet som utilslørt villskap og lovløs hevn. Enhver ny krise i klassekampen mellom den som tilegner seg rikdommen og  den som frambringer den, stiller denne kjensgjerning i et stadig grellere lys.»
(Marx: Borgerkrigen i Frankrike, Verker i utvalg bd. 4, Pax, Oslo 1976)

Den demokratiske fasaden på den borgerlige staten er ikke verd mer enn et korthus. Den vil omgående falle sammen hvis den blir truet av sosial uro. Å forstå dette er helt nødvendig hvis en skal utvikle en revolusjonær strategi. Kommunistene og arbeiderklassen må være helt på det rene med hva slags fiende vi faktisk står overfor. Borgerskapet vil ikke vente et sekund for å betenke seg før det tar i bruk det statlige voldsapparatet for å knuse ethvert alvorlig forsøk på opprør - i det lille, fredelige Norge som i ethvert annet land.

Svart på hvitt om borgerskapets diktatur

I Norge er denne sannheten nå blitt offisielt bekreftet av selve det borgerlige systemet. I en årrekke har den norske venstresida og arbeiderpartier og organisasjoner, ja, til og med liberale enkeltpersoner og demokrater av forskjellige nyanser, hevdet at politisk overvåking har pågått i mange tiår, med sjikane, yrkesforbud og sannsynligvis tilfeller av selvmord som resultat. I de siste åra er det utgitt bøker av tidligere sosialdemokratiske ledere og andre folk i sentrale stillinger der det er blitt bekreftet det som kommunistene har sagt siden tidlig på 1950-tallet: At ledelsen i Arbeiderpartiet og LO har spilt en ledende rolle i denne virksomheten, gjennom sine nære bånd til politiets overvåkningstjeneste POT og den militære etterretningstjenesten.

«Ta de moderne statenes grunnleggende lover, ta administrasjonssystemet,  ta forsamlingsfriheten, pressefriheten eller prinsippet «likhet for  loven for alle borgere», og du vil overalt finne bevis for det borgerlige  demokratiets hykleri, som enhver ærlig og klassebevisst arbeider  kjenner så vel. Det finnes ikke en eneste stat, uansett hvor demokratisk  den er, som ikke har smutthull eller reservasjoner i grunnloven der borgerskapet  sikrer seg muligheten til å sende troppestyrker mot arbeiderne, til å erklære unntakstilstand og så videre - i tilfelle «den offentlige orden blir krenket», i praksis hvis den utbyttede klassen  «krenker» sin status som slave og prøver å oppføre  seg som noe annet enn slave. Kautsky skjønnmaler det borgerlige  demokratiet på skamløs måte, og unnlater for eksempel  å nevne hvordan det mest demokratiske og republikanske borgerskapet  i Amerika eller Sveits behandler streikende arbeidere.» (Lenin: Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky... vår  oversettelse fra CW 28, s. 244)

En historisk skandale blir offentlig

Bevismaterialet som ble fremlagt fikk til slutt så stort omfang at opposisjonen i Stortinget i 1993 tvang arbeiderpartiregjeringa til å godta at en parlamentarisk kommisjon skulle dannes og få instrukser om å gå dypt ned i denne saken. Så vidt vi vet, har ikke noe liknende skjedd i noe annet land.

8. mai i fjor (1995) offentliggjorde kommisjonen, som fikk navn etter formannen, Ketil Lund, sin 1100 sider lange rapport om påstått ulovlig overvåking av titusenvis av norske borgere, utført av politiets overvåkingstjeneste og den militære etterretningstjenesten. Etter Lund-kommisjonens syn hadde rettsapparatet sviktet sin plikt til å beskytte rettigheter som er garantert ved lov. Ifølge rapporten er en fullstendig mangel på respekt for loven åpenbar i en rekke tilfeller, og rapporten slår fast at domstolene har vært svært underdanige overfor overvåkningsstaben i Oslo.

Blant annet viser rapporten at alle medlemmer og sympatisører av kommunistiske, halvkommunistiske eller revolusjonære partier og organisasjoner  til og med barna deres ned til 10 års alder  har vært under overvåkning. Hele personalet i redaksjonen til den maoistiske dagsavisa Klassekampen ble for eksempel avlyttet fra desember 1976 til desember 1979.

Eller med borgerpressas egne ord: «Lund-kommisjonens rapport med sin dokumentasjon av omfattende overvåkning har satt en flekk på Norges rykte som et land der rettsstatens prinsipper spiller en overordnet rolle.»

For de revolusjonære i Norge kommer ikke noe av dette som en overraskelse. Det som derimot er overraskende, er at rapporten er blitt offentliggjort og at alle de politiske partiene aksepterer Lund-kommisjonens historiske kritikk av Norges hemmelige tjenester, og roser kommisjonen for å ha gjort en uhyre grundig jobb. Med unntak av Høyre har hele opposisjonen krevd at de norske borgerne som har vært utsatt for overvåkning, får en unnskyldning.

Det borgerlige demokratiets «overlegenhet»

Selvsagt har alt dette utløst et samstemmig forsøk fra hele borgerskapet, fra den blåeste reaksjonen til venstresida og revisjonistene, på å fastslå at dette vil gjøre endelig slutt på ulovlig overvåking av borgere bare på grunnlag av lovlig politisk virksomhet. Den politiske skandalen er i ferd med å bli snudd på hodet for å bevise hvor «overlegent» det borgerlig-demokratiske systemet er, fordi det har hatt motet og «evnen» til å avsløre disse «usunne» utvekstene på selve systemet.

Arbeiderpartiets formann, tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, er blitt tvunget til å fordømme ulovlige handlinger som plassering av avlyttingsutstyr, og han beklager samarbeidet mellom arbeiderledere og overvåkningspoliti. Men da en samlet opposisjon krevde en unnskyldning fra Arbeiderpartiet, kunne pressa fortelle at Jagland gjorde store anstrengelser for å klargjøre at Arbeiderpartiets oppfattning av kommunistenes planer spilte en avgjørende rolle. «Enhver vurdering av de metodene som ble brukt, må ta dette i betraktning», sa Jagland. Han advarte sterkt mot å se bort fra den historiske konteksten, og insisterte på at kampen mot kommunismen var en kamp for å forsvare demokratiet.

Den politiske konfrontasjonen som ble utløst av Lund-rapporten, ble selvsagt gjort til en krangel om hvem som hadde skylda for hva. Borgerpressa innrømmer at også de åpent borgerlige partiene etter å ha lest rapporten burde gå i seg selv og ta sin del av kritikken for det som var skjedd. De innrømmer også at justisministrene i en rekke åpent borgerlige regjeringer har lukket øynene for denne virksomheten.

Ikke før var skandalen blitt offentlig, og borgerskapet forsøkte å bruke den som bevis på «hvordan demokratiet fungerer», så dukket det opp en ny skandale. Den fant sted kort tid etter at den nye justisministeren sto fram og forsikret om at overvåkning på politisk grunnlag var noe som hørte til historia.

Granskeren blir gransket

Stortingets nye spesialkomite for gransking av de hemmelige tjenestene gjorde i fjor høst (1995 ? red.) noen svært alvorlige funn omkring politiets overvåkingstjeneste, POT. Det viste seg at selv medlemmer av spesialkomiteen ble overvåket. Det ble innhentet informasjon om dem som var utnevnt for å gjennomføre en undersøkelse av det hemmelige politiets virksomhet. Det viste seg at POT holdt tidligere formann i Sosialistisk Venstreparti (SV) under overvåking, mistenkt for spionasje for fremmede makter eller for andre straffbare handlinger. Mens Berge Furre som medlem av Lund-kommisjonen gransket Overvåkingspolitiet, ble han selv gransket av POT!

Blant annet henvendte overvåkningspolitiet seg til den tidligere østtyske sikkerhetstjenesten Stasis arkiver for å få informasjon om Furre. Overvåkningspolitiet avslo først å nedgradere en rapport om dette spørsmålet, avgitt av Stortingets spesialkommisjon for gransking av de hemmelige tjenestene, men måtte snart gjøre retrett. Det hemmelige politiet prøvde med andre ord å sverte Berge Furre mens han tjenestegjorde ved Lund-kommisjonen. Dette var en fornærmelse av Stortinget, som hadde utnevnt kommisjonen der Berge Furre var medlem. Dessuten hadde overvåkningspolitiets (POTs) gransking av Berge Furre blitt godkjent på høyeste nivå i Justisdepartementet. Bare to uker tidligere hadde Anne Holt, justisministeren, i en åpen høring i Stortinget om Lund-kommisjonen - gitt sin forsikring om at overvåking på politisk grunnlag ikke lenger fant sted.

Så langt har denne skandalen ført til at en tidligere justisminister og sjefen for POT har måttet gå av. Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister i mange år, trakk seg fra stillingen akkurat tidsnok til å unngå å få det politiske ansvaret for skandalen. Tidspunktet for hennes abdikasjon var neppe tilfeldig.

Herskerklassen ignorerer sine egne lover

Selvsagt er alt dette svært pinlig, fordi det viser den brede allmennheten at den herskende klassen fullstendig ser bort fra sine egne lover og regler når det passer den. Naturligvis foregår det ulovlig overvåking, og det vil fortsette, trolig i nye former og med andre metoder. Men uansett er kjernen i saken at forberedelser til å «ta seg av» den politiske opposisjonen fremdeles blir betraktet som tilrådelig og helt legitimt så lenge denne opposisjonen kan anses som «en fare for rikets sikkerhet».

Den norske staten har fremdeles mange «smutthull eller reservasjoner i grunnloven, som sikrer borgerskapet muligheten til å sende troppestyrker mot arbeiderne, til å erklære unntakstilstand og så videre, i tilfelle den offentlige orden blir forstyrret»". Disse Lenins ord har fortsatt gyldighet. Det finnes slike lover i Norge, og de er ikke blitt berørt av Lund-rapporten i det hele tatt. Selv etter at «sosialismen er blitt avskaffet» og den kalde krigen er slutt, avviser borgerskapet fullstendig alle forslag om å forandre konteksten i disse lovene, som stammer fra Norges underkastelse under USA og opptak som medlem av NATO. Disse lovene tar sikte på å legitimere innføring av unntakstilstand for å bli kvitt «den indre fienden» når det er nødvendig.

Overnasjonalt og illegalt samarbeid

I mellomtiden er nye skandaler og pinlige avsløringer underveis, forhold som viser det sanne ansiktet til sosialdemokratiet i det skandinaviske «utstillingsvinduet». Ei bok som utkom nylig, skrevet av den finske sosialdemokraten Juhani Salminen, gir ny informasjon om de nære båndene ? ikke pare politiske, men også når det gjelder etterretningsvirksomhet og overvåking ? mellom de sosialdemokratiske lederne og etterretningstjenestene i de nordiske landa. Disse «våpenbrødrene» begynte å samarbeide da de engasjerte seg på den «hvite», halvfascistiske siden i Finland under krigen mot Sovjetunionen i 1939.

Blant annet avslører boken at den sosialdemokratiske etterretningstjenesten i Finland til og med greide å infiltrere ledelsen i det finske kommunistpartiet. Det blir hevdet at organisasjonen hadde over tusen informanter over hele landet. Noen fikk betaling for jobben, men hovedmassen var frivillige. Det ble sendt månedlige rapporter til arbeidsgivere og til organisasjonens ledelse. Dette er et mønster som viser seg å være ganske typisk for Norge også. På slutten av 40-tallet gjorde politiets og hærens etterretning og ledende kretser i Arbeiderpartiet bruk av et tidligere medlem av det tyske kommunistpartiet, Karl Bargstädt, for å infiltrere NKP. Det blir hevdet at den senere tyske forbundskansler Willy Brandt hjalp Arbeiderpartiet med å knytte denne kontakten.

Det er overhodet ingen tvil om at det har vært et nært, overnasjonalt samarbeid mellom sosialdemokratene i Norge og Tyskland i etterkrigstiden. Den svenske IB-skandalen på 70-tallet, da det ble avslørt at det svenske sosialdemokratiske partiet drev en «ikke-eksisterende» etterretningsorganisasjon, og at det var andre, svært nære bånd mellom de sosialdemokratiske partiene, regjeringene og den militære etterretningen i de to nabolanda, sammen med andre forhold - tyder sterkt på at Sverige, Norge og kanskje også Finland (der norske agenter ble sendt over grensa til Sovjet) har engasjert seg i former for uoffisielt, overnasjonalt samarbeid som har stått fullstendig i strid med forfatninga, lovene og suvereniteten til hvert av disse landa.

Slutten på en epoke?

Mengden av bevis for den skitne rollen som sosialdemokratiet har spilt i de landa der det skryter mest av framgangene sine, er mer enn noe annet et tegn på at det tradisjonelle sosialdemokratiets æra er i ferd med å komme til veis ende. Den oppgaven som sosialdemokratiet er tildelt i dag, iallfall i Europa, er å fullføre jobben med å nedbygge «velferdsstaten» som sosialdemokratiet selv elsker å posere som fødselshjelper for. I de skandinaviske landa er det ingen som bedre kan påta seg denne utakknemlige oppgaven enn sosialdemokratiet, selv om det kan komme til å bety nok en spiker i de sosialdemokratiske partienes likkiste.

Den enorme mengden av fakta som er kommet for dagen og som viser sosialdemokratiets sanne ansikt, må brukes med dyktighet for å fordømme dets forræderiske rolle i arbeiderbevegelsen - enten vi snakker om sosialdemokratiets rolle ved utbruddet av første verdenskrig, dets reaksjonære virksomhet etter Oktoberrevolusjonens seier, dets støtte til NATO og USAs aggresjon, eller dets svikefulle rolle helt fram til i dag som storborgerskapets yndlingsredskap når det gjelder å takle kommunistene innenfor arbeiderbevegelsen. Vi må også ha klart for oss hvilket ansvar som hviler på revisjonistene som sosialdemokratiets forsvarere. Den forsonlige holdninga de inntar mot reformistismens ideologi og partier, har medvirket til å hindre at de arbeidende massene ser reformismens og det borgerlige demokratiets sanne ansikt.

ML-gruppa Revolusjon, desember 1996