mandag, 17 02 2020

pcof rupture

Noen tror at det har brutt ut revolusjon i Frankrike. Sånn er det ikke, forklarer Arbeidernes kommunistparti i Frankrike (PCOF) i sin analyse av bevegelsen De gule vestene. Det som er nytt, er at nye samfunnslag blir dratt inn i den sosiale kampen og at reservene for et revolusjonært oppbrudd vokser seg stadig større.

I Norge ser vi noen av de samme tendensene i form av folkebevegelser mot bompenger og vindmøller, bare i mye mindre målestokk.

Den 17. november 2018 mobiliserte en bred sosial bevegelse titusenvis av mennesker, alle kledt i gule vester. De inntok veikryss over hele landsbygda i flere uker, og demonstrerte hver lørdag i mellomstore og noen større byer, på landsbygda og i Paris. Bevegelsen har utvikla seg i løpet av de siste månedene, og den fortsetter i dag, selv om alle lørdagsdemonstrasjoner er møtt med intens undertrykking. I dag deltar De gule vestene i demonstrasjoner og aksjoner organisert av fagforeninger, i mobiliseringer «for klimaet» og fremfor alt i protester mot undertrykking fra rettsvesen og politi. Selv om de som nå deltar på lørdagsdemonstrasjoner er langt mindre tallrike og nesten fraværende ved trafikknutepunktene, der aksjonene begynte, holder de fast ved symbolet sitt, den gule vesten, og mange av dem har lært å forstå at «på egen hånd oppnår de ingenting».

Bilder av voldelige sammenstøt mellom hundrevis av gule vester og tungt bevæpnet politi og  gendarmer, av plyndring av butikker i velstående parisiske kvarterer og av titusenvis av demonstranter som roper «Macron må fratre!», kan ha skapt inntrykk av et «folkeopprør». Enkelte så disse hendelsene som begynnelsen på en «revolusjon» og ytret oppglødde oppfordringer til folk om å ta på seg den gule vesten, om å sette vekk sine flagg og bannere og om å bli med i denne bevegelsen i håp om å skape et «borgernes direkte demokrati». Resultatet er en skuffelse like stor som deres illusjoner.

De gule vestene har rystet de politiske partiene og fagbevegelsen

Bevegelsen De gule vester har tiltrukket seg mye sympati i Frankrike og i andre europeiske land, men det har også blitt reist spørsmål ved dens egentlige natur, mål og prospekter. Den har rystet de politiske partiene og fagbevegelsen, og den har «skaket» regjeringen. Bevegelsen har vært retta mot president Macron som med sin person, sine handlinger og sin stil personifiserte mye av det som De gule vester har retta sinnet sitt imot.

Blendende start på en bevegelse av et helt nytt slag

Bevegelsen startet med motstand mot en ny avgiftsøkning på drivstoff. Den spredte seg svært raskt gjennom sosiale nettverk til distriktene og utkanten av de store byene. Etter at fartsgrensa først var blitt satt ned på riksveiene, fulgt av en skog av fotobokser og radarer som automatisk skriver ut bøter på hundrevis av euro, var den nye dieselskatten [i] det som utløste denne bevegelsen. Fra begynnelsen har bevegelsen dratt nytte av sterk mediedekning. Nyhetsgrupper og sosiale medier sørget for stor spredning av historier om «enkeltsskjebner», spesielt enslige mødre med barn som tvinges til å kjøre mange mil for å jobbe for luselønn, sjølstendig næringsdrivende som må pendle m.fl.

Fra første stund tok partiet vårt fatt på å analysere og forstå denne bevegelsen for å fastsette retningslinjer for partiets arbeid i områder der partiet og dets massearbeid er svakt utvikla (dvs. på landsbygda, oversetters merknad), et trekk som gjelder for det store flertallet av politiske, faglige og sosiale organisasjoner i Frankrike.

cgt pcof

Vi oppsummerte bevegelsen som følger: De gule vestene er et startpunkt som viser at nye lag av folket i distriktene og forstedene går inn i den sosiale kampen. Dette er deler av småborgerskapet, arbeidere i småbedrifter, noen få organiserte arbeidere, fattige arbeidstakere, håndverkere, sjølstendig næringsdrivende, småsjefer, osv. Alle lider de under konsekvensene av den nyliberale politikken som i årevis er administrert av høyrevridde og sosialdemokratiske regjeringer, en politikk ytterligere forverret og forsterket av Macron.

Arbeiderklassen må ta høyde for at dette er en folkelig bevegelse

Tross sin uensartethet, indre forvirring og reaksjonære krefter som forsøker å profitere på den, så er dette en folkelig bevegelse. Arbeiderklassen må ta høyde for dette og ta tak i de rettferdige folkelige krava bevegelsen kjemper for.

Med dette som utgangspunkt har partiet vårt utforma sin linje og rettesnor for handling, retta inn mot fagforeningsmedlemmer og på alle kampfronter og organisasjoner der partiet har innflytelse, som følger: «Jobbe særlig blant organiserte arbeidere og i fagbevegelsen, slik at den tar til seg og iverksetter de sosiale og politiske krava som en kan bygge bred enhet rundt, herunder arbeidende lag blant de gule vestene, gjennom kamper, streiker, demonstrasjoner… Revnen som de gule vestene har åpna, må utvides og styrkeforholdet må forsterkes gjennom streik og lammelse av produksjonen.» [ii]

Arbeid slik at den organiserte arbeiderklassen tar ansvar og gjør bevegelsens krav til sine

Det var nødvendig å kjempe og overvinne motviljen innad i fagbevegelsen, som ble rystet denne radikale bevegelsen og kampformene den tok i bruk. Her snakker vi ikke om reformistene i fagforeningstoppen, hvis største bekymring var å miste sin status som forhandlingspartner med regjeringa og arbeidsgiverne. Vi snakker om de mange fagorganiserte som har sloss i årevis og som følte seg helt tilsidesatt, både av en bevegelse som ikke ville ha dem og av propagandaen fra de store mediene som annonserte at dette var enden på fagbevegelsen.

Gitt sin heterogene sosiale sammensetning og fraværet av en tradisjon for kamp og organisering, har de aller fleste menn og kvinner som bærer den gule vesten[iii]–  et symbol på nød – i hovedsak sikta på Macron som statens overhode. Bevegelsen la aldri skylda på arbeidsgiverne, langt mindre det kapitalistiske systemet. Som bedriftslederne sjøl påpekte, har det «ikke vært noen demonstrasjoner foran bedriftenes hovedkontor». I de første månedene var avvisning av politiske partier og fagforeninger det som dominerte bevegelsen. De ble beskrevet som «oppkjøpt». Denne tendensen, særlig merkbar på sosiale medier og blant aktivister iført gul vest, ble i stor grad oppmuntret av ytre høyre.

Denne avvisende holdninga har i en periode vært en stor hindring for fagbevegelsen. Avvisninga av ethvert samarbeid tok voldelige former ved et par tilfeller. Situasjonen var også del av et generelt klima fremmet av «macronisme» og arbeidsgiverne, media osv., som prøvde å diskreditere fagbevegelsen. Forsøkene ble fulgt av motreformer som tilrettela for mer utbytting av arbeidsfolk og som innsnevra fagforeningenes kampmidler. Vi viser til El Khomri-lovene og Macrons dekreter – som en stor del av arbeiderne og fagbevegelsen kjempet mot i mange måneder.[iv] 

På grunn av de radikale aksjonsformene til de gule vestene, som hver lørdag forvandlet byer til soner med svært voldelige sammenstøt, ble Macron tvunget til å gi etter på spørsmålet om drivstoffavgiftene, det opprinnelige protestgrunnlaget, ved å utsette dem. Han måtte også utsette skatteøkninger som rammet de aller fleste pensjonister.

Storkapitalen kom Macron til unnsetning

Disse kunngjøringene var en uomtvistelig retrett, sjøl om skattereduksjonene (11 milliarder euro) ikke fikk følger for skattelegginga av monopolselskapenes overskudd.[v] Macron trodde at dette ville være nok til å stanse bevegelsen, men sånn gikk det ikke. Til det kom at arbeiderne og fagbevegelsen allerede hadde remobilisert på spørsmål om lønn, den garanterte minstelønnen (SMIC) og pensjoner. Fagbevegelsen organiserte demonstrasjoner der de gule vestene begynte å delta. De mektige direktørene frykta «smitte». De kom Macron til unnsetning ved å gå ut med at «bedrifter som kan bidra med en gest, bør gjøre det», i form av en bonus til de ansatte på 1000 euro. I kjølvannet kunngjorde Macron en falsk økning i SMIC. I virkeligheten er denne økningen mye lavere enn kravet fra fagforeningene og de gule vester. «Premiebonusen» var heller ikke på 1000 euro, med unntak for gigantkonsernet Total, som heller ikke lot alle ansatte få del i den. Offentlig ansatte, som har den dårligste lønna, fikk ingenting, bortsett fra politibetjentene.

Med disse innrømmelsene kunngjorde Macron og regjeringa at det ikke lenger var nødvendig for folket å demonstrere, og de begynte å slå enda hardere ned på lørdagsprotestene. Tallet på alvorlig sårede nådde hundrevis og tusener ble arrestert. En ny lov som begrensa demonstrasjonsretten ble innført, politiet fortsatte å bruke krigsvåpen, slik som rakettgranaten kjent som LBD. Forbud mot dette våpenet og krav om at politiet må tiltales, har vært forlangt av mange organisasjoner, men forgjeves. Demonstranter, særlig ungdommer, har derimot fått strenge straffer.

Kriminaliseringa av sosial protest har blitt utvidet langt utover bevegelsen gule vester. Dette var tydelig i Paris 1. mai 2019, der politiet angrep grupper av gule vester så vel som demonstranter fra fagforeningene. På denne dagen var det tillatt for alle å demonstrere på samme dag og langs samme rute. Etterretningstjenestene er nå satt i sving for å «foregripe, analysere og overvåke sosiale bevegelser».

Samfunnslaga som denne bevegelsen har ført ut i gatene har fått erfare kollektiv kamp og brorskap

I løpet av ett år har bevegelsen til de gule vester utviklet seg. Samfunnslaga som denne bevegelsen har ført ut i gatene har fått erfare kollektiv kamp, de har fått en følelse av brorskap mellom de delene av samfunnet som har måttet seile sin egen sjø, og de har opplevd voldsbruken fra statens undertrykkingsorganer. En del av samfunnet har fått en mindre fiendtlig holdning til arbeider- og fagbevegelsen. Sistnevnte ble «tatt på senga» av bevegelsens radikale natur. Som mange fagorganiserte sier det: Disse hendelsene «brøt ned noen tabuer i våre sinn, for eksempel respekt for lovligheten. De viste at demonstrantenes voldsbruk har legitimitet i møte med den eskalerende utviklinga av en politistat».

Det er ikke til å komme forbi at disse ideene påvirker et stort antall fagorganiserte, som nå mobiliserer til motstand på ulike fronter: innen helse og omsorg, i utdanningssektoren eller i kampene for å forsvare pensjonssystemet osv.

Den første lærdommen for oss som et marxist-leninistisk parti, arbeiderklassens parti, er at revolusjonens objektive reserver stadig vokser. Her inngår samfunnslag som har blitt brakt til handling gjennom de gule vestenes bevegelse. Dette forsterker behovet for å reise spørsmålet om nødvendigheten av et revolusjonært brudd med det kapitalistiske imperialistiske systemet i tider med store omveltninger som vil tilta og utvide seg, som vil fortsette sprangvis, som følge av tilspissinga av alle motsetningene i det kapitalistiske imperialistiske systemet.   

September 2019.

Artikkelen er oversatt fra Unity & Struggle, tidsskriftet til Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.

Noter

[i] Vanlige folk kjører gjerne bil med dieselmotor. Dette er en følge av at regjeringa innførte en fordelaktig avgift for slike biler. Dette ga franske bilmonopoler anledning til å spesialisere seg på denne motortypen, og dermed sikre sine markedsandeler i møte med konkurranse fra dyrere bensindrevne kjøretøyer av overlegen kvalitet, spesielt de som produseres av tyske monopolkonsern.

[ii] Dette er et utdrag fra dokumentet av 13. desember 2018 «Om den politiske og sosiale situasjonen i Frankrike og bevegelsen De gule vester», formidlet til partene i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, ICMLPO.

[iii] Bruk av en gul refleksvest er obligatorisk for alle sjåfører ved bilhavari. Dette symbolet på «nød» ble vedtatt av deltakerne i bevegelsen, som et samlende symbol på «enhet» til tross for et stort sosialt sprik.

[iv] Disse to lovsettene undergravde arbeidsmiljøloven ved at bedriftseierne fikk rett til å «forhandle» fram avtaler med dårligere vilkår enn lovens minstekrav (i forhold til lønn, arbeidstimer, osv.) og til å svekke kampvillige fagforeninger. Bevegelsen mot El Khomri-loven varte i flere måneder, med fellesdemonstrasjoner fra nesten alle fagforbund. Den ble møtt med harde undertrykkingstiltak fra statens side. Navnet stammer fra ministeren som lanserte lovforslaget.

[v] Det symbolske kravet om gjeninnføringen av formueskatten (ISF), som Macron fjernet etter at han var valgt, ble ikke innfridd. Det er typisk for Macrons politikk: «til tjeneste for de rike, direktører og våpenhandlere».