Elektrosjokket som måtte komme

Energiunion gir elektrosjokk

Politikerne og kraftbransjen gjør alt de kan for å vri seg unna det faktum at det er tilknytninga til EUs energiunion som er hovedårsak til den katastrofale situasjonen for strømforbrukerne.

På Stortinget har handlingslammelsen i høst vært nesten total, mens folk fryser og inkassoselskapene venter høysesong når de femsifra strømregningene kommer over nyttår. I perioder har spotprisen vært oppe i nærmere åtte kroner/kWh oppunder jul, i snitt har den ligget på over kr 1,60 i desember. Det er mer enn en tidobling av kostprisen for vannkrafta.

Plasteret duger ikke

Avtalen mellom regjeringspartiene og SV om å sponse forbrukerne (og strømselskapene) med 55 prosent av strømprisen som overstiger 70 øre/kWh, er sjølsagt bedre enn ingenting. Med strømpakka fra regjeringa og en ikke usannsynlig gjennomsnittlig spotpris i vintermånedene på kr 2,70/kWh, må du likevel betale 70+90 øre, dvs. kr 1,60 pr. kWh før moms og avgifter. Det er tre ganger såkalt normal strømpris. Tiltaket er dermed et høyst kortsiktig og midlertidig plaster på en blødende pulsåre.

En makspris på strømmen er fullt mulig å innføre etter norsk lov. Regjeringa kan i prinsippet vedta det når som helst, med henvisning til at dagens prisnivå har enorme skadevirkninger for samfunnet. Men det kunne føre til «utilsikta konsekvenser», som energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) uttrykker det (e24.no 21.12.2021).

Disse utilsikta konsekvensene er for det første at det ville velte spillet på kraftbørsen, for det andre at det ville synliggjøre at EUs energiregelverk og EØS-avtalen er overordna den norske loven om pristiltak og annet lovverk. Norsk lov må vike for EØS-avtalen.

Utsettelse beror på «godvilje»

Kortsiktig er også forsøket på å utsette innføring av ny rushtidsavgift på nettleia fra nyttår, slik regjeringspartiene og SV har avtalt. Avtalen sier ikke annet enn at nettselskapene ikke er pålagt å innføre den nye nettleiemodellen før til sommeren. Om det i det hele tatt blir noen utsettelse av den nye modellen, avhenger av om det enkelte nettselskapet lar seg presse av egne kunder. De er nemlig ikke nødt til å utsette den nye modellen, så lenge de ikke blir pålagt det av EUs trojanske hest i norsk energiforvaltning, Reguleringsmyndigheten for Energi (RME). Og det er det ingenting som tyder på at Reguleringsmyndigheten vil gi pålegg om. Det er RME som har utforma innholdet i forskriften, basert på anbefalinger fra energibyrået ACER.

Det er RME som har utforma nettleiemodellen, basert på anbefalinger fra energibyrået ACER

Forskriften betyr at strømmen blir enda dyrere når du bruker mye på en gang, som når du kommer hjem fra jobb og skal vaske klær og lage middag samtidig. Nettselskapene vil kreve å få mer betalt også for effekttapet for langreist strøm, et effekttap som blir kompensert ut fra gjeldende astronomiske strømpris.

RME er i navnet en del av Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE), men opererer helt egenrådig i forhold til norske politiske myndigheter og forvaltningsorganer. RME forholder seg i stedet til EU og ACER. Og RME-sjefen støtter Energi Norge sin påstand om at en utsettelse vil være «praktisk umulig» for de fleste nettselskapene.

Kostpris = 12 ø/kWh

Før krafta ble gitt bort til «markedet» i 1991, dreide norsk kraftpolitikk seg om å holde et rimelig kraftoverskudd i reserve. Dette for å kunne utveksle strøm med våre naboer Sverige, Finland og Danmark ved behov, men samtidig unngå at knapphet på kraft kunne presse opp prisene og skape forskjeller mellom landsdelene. Strømprisen var politisk bestemt og regulert.

Nesten all vannkraft i Norge er i offentlig eie, enten gjennom Statkraft eller kommunale og fylkeskommunale kraftverk. I tillegg kommer noen private industriaktører som Hydro. Kraftforsyninga er bygd opp gjennom utbygginger av vassdrag, betalt gradvis av industri og husstander gjennom et rimelig påslag på kostprisen for produksjonen. Etter hvert som de fleste kraftverkene og forsyningslinjene er nedskrevet, ligger den stipulerte kostprisen på hver kWh som turbinene genererer på rundt 12 øre (konsesjonskraftprisen). En noenlunde fast strømpris på 50 øre/kWh ville være rikelig for vedlikehold, oppgraderinger og inndekning av nødvendige investeringer i nye kraftanlegg og kraftlinjer.

Sannhetskorn fra Spetalen

Den mildt sagt markedsvennlige storinvestoren Øystein Stray Spetalen har skjønt det, sjøl om han naturligvis er opptatt av framtida til egne industriinvesteringer. Han kaller det som skjer på kraftmarkedet for en nasjonal katastrofe. Spetalen slår fast at energibyrået ACER og de nye utenlandskablene til Tyskland og England er den vesentligste forklaringa på dagens situasjon. «Det er enkel matematikk», sier Spetalen til Klassekampen.

Norge har et kraftoverskudd på omtrent 15 terrawattimer (TWh), i år med stor magasinfylling kan det ligge på 20–25 TWh. Spetalen viser til at når de nye kablene NordLink og North Sea Link har en maksimal eksportkapasitet på drøyt 12 TWh hver, så er dette kraftoverskuddet borte.

Hele problemet ligger i at Norge blir tettere og tettere integrert i det europeiske energimarkedet. Det omfatter ikke bare elektrisitet, men også gass og andre energikilder. Den norske staten, olje- og gassnæringa og kraftbransjen tjener grovt på eksport av både gass og elektrisitet.

LNG-gass bestemmer prisnivået

Da strømmarkedet ennå var begrensa til våre nordiske naboland, var utslaga små. For norsk strømpris var kull- og gassprisen på kontinentet mer eller mindre uvesentlig.

I dag er det sånn at det er den dyreste energikilden som setter standarden for hele kraftmarkedet, ikke gjennomsnittsprisen og absolutt ikke kostprisen for vannkrafta. Hva som er den dyreste energikilden varierer, det kan være kull, olje eller gass. I dag er det flytende LNG-gass som er prisdriveren, fordi Europa er stadig mer avhengig av den som energireserve i tillegg til naturgassen fra Norge, Russland og Algerie. De største LNG-eksportørene er land som Qatar, Australia og Malaysia. Gassprisen er nå skyhøy, og smitter direkte over på strømmarkedet, delvis også fordi mange kraftverk i Europa drives av kull og gass ved siden av atomkraft.

Superprofitt hentes fra vanlige folk

En del av superprofitten fra gass og vannkraft forvandles til grunnrente for eieren av grunnen eller havbunnen der de begrensa naturressursene finnes. I Norges tilfelle er eierskapet i stor grad på den borgerlige statens hender. Men det hjelper ikke folket stort. Den norske staten profitterer grovt på det som i virkeligheten er et ran av norske og europeiske strømkunder.

Årsaken er at vi har å gjøre med en kapitalistisk stat som opererer som en hvilken som helst annen markedsaktør, på den herskende klassens kollektive vegne. Slik kan den norske staten håve inn tosifra milliardbeløp på «markedet», mens en plyndra norsk befolkning blir avspist med noen få milliarder i krisehjelp fra disse gigantiske inntektene.

Industrien blir også ramma, men ikke på samme vis. Dette fordi industribedriftene kan inngå langsiktige strømavtaler på kraftbørsen, der de også kan handle opsjoner og derivater, mens forbrukerne er henvist til spotmarkedet hvor prisene blir bestemt samme dag eller dagen i forveien.

Strømprisene kan bli enda høyere og villere nå som vinteren står for døra

Strømprisene kan bli enda høyere og villere nå som vinteren står for døra. Tro ikke på løgnene om at dette bare er kortvarige markedssvingninger og at alt vil løse seg bare Norge bygger ut enda mer kraft og nye vindmølleanlegg. Gjennom EØS og avtaler inngått av Statnett med utenlandske partnere har Norge frasagt seg muligheten til å redusere krafteksporten. Om det av den grunn skulle bli strømmangel, har norske myndigheter prestert å avvikle de to reservekraftverkene på Tjeldbergodden og i Nyhamna – i et land som renner over av tilgjengelig gass. Det betyr at Norge i en ekstremsituasjon må overby prisene på et europeisk kraftmarked, der prisen teoretisk kan komme helt opp i 31 kr/kWh.

Det finnes ingen annen løsning på denne galskapen enn at strømmen må ut av markedet, og at Norge må ut av EUs energiunion.

Bytt til neste fane for å lese «Rekordhøy grunnrente».

Grunnrenta blir rekordhøy i et europeisk kraftmarked

Den minst kostnadseffektive naturressursen definerer energiprisen.

Kraftoverskudd som forsvinner kombinert med tilbuds- og etterspørselsmekanismer på et integrert europeisk marked, er på langt nær hele forklaringa på vanvittige utslag i strømprisen. Forklaringa ligger også i energimiksen på det europeiske markedet, der gass og kull fortsatt dominerer.

Betingelsene for norsk vannkraftproduksjon er naturgitte forhold. Den som eier landskapet der fossefallene befinner seg, høster grunnrente. I Norge er dette i stor grad stat, fylkeskommuner og kommuner, ved siden av enkelte industriaktører som Hydro. Sistnevnte bruker egenprodusert strøm til kraftkrevende industri.

Den høye graden av offentlig eierskap over vannkrafta som følge av de gamle konsesjonslovene og hjemfallsretten, blir utnyttet til å fortelle folket at «vi» tjener store penger på krafteksport og høye priser, der kraftbørsen og en flora av strømselskaper skummer fløten med sine påslag – inkludert gebyrer til kraftbørsen og energibyrået ACER. Men «vi» gjør ikke det, med unntak for noen små kraftkommuner som subsidierer egne innbyggere. Det kan de gjøre på grunn av gamle avtaler om såkalt konsesjonskraft. Alle vi andre må betale grov overpris for vår eget strømforbruk, også kommunene må sjøl betale for oppvarming i skoler og offentlige bygg, for kommunal belysning osv.

Ifølge marxistisk teori bestemmes prisen på en vare – og i en moderne kapitalistisk økonomi er strømmen blitt en vare – av den mengden samfunnsmessig nødvendig arbeid som går med til å produsere den, pluss et påslag i form av gjennomsnittsprofitt. Hvis vi antar at utvinning av kull og arbeidsoperasjoner knytta til driften av et kullkraftverk er den dyreste produksjonsformen, kan vi også anta at vann- og til dels vindkraft er de minst arbeidskrevende formene for omforming av en energikilde til strøm. Tar vi med atomkraft, oljekraftverk osv. får vi en gjennomsnittlig produksjonspris som med tillegg for gjennomsnittsprofitten skulle utgjøre bytteverdien (prisen) for elektrisk kraft.

Fullt så enkelt er det likevel ikke, noe Marx var fullstendig klar over.

Når det eksisterer knapphet på nødvendige innsatsfaktorer (som dyrkbar mark eller fossefall, eller olje og gass) blir prisen fastsatt etter den minst kostnadseffektive ressursen, spesielt hvis den raskt lar seg realisere og oppskalere. Ekstraprofitten fra disse knappe naturressursene forvandles til grunnrente for den som eier grunnen de befinner seg på, eller havbunnen de befinner seg i.

Strømmen er spesiell fordi det er en form for energi som må brukes nesten i samme øyeblikk som den blir generert i et kraftverk eller turbinanlegg. Til forskjell fra andre energiformer kan elektrisitet ikke lagres i betydelig grad, foreløpig er batterikapasiteten forsvinnende liten.

Vannkrafta skiller seg her ut på den måten at det er en enkel sak å «lagre» strøm ved å skalke magasinlukene på kort varsel og regulere raskt opp igjen ved såkalt effektkjøring.

Med vindkraft er det helt motsatt. Møllene genererer strøm når det blåser, og bare da. I samme øyeblikk må et vindkraftverk kvitte seg med strømmen, helt uavhengig av om det er behov for den der og da. Derfor hender det at vindkraftprodusentene «gir bort» strømmen nesten gratis. Strøm er nemlig ferskvare, med bare sekunders «holdbarhetsdato».

Like eller kvalitativt sammenliknbare ressurser blir priset ut fra de mest ugunstige utvinningsbetingelsene. Det er for eksempel flytende naturgass (LNG) og olja fra Nordsjøen (Brent) som i stor grad styrer oljeprisen, ikke den lett utvinnbare olja fra ørkenen i Saudi-Arabia. Dermed høster saudierne ikke bare grunnrente, men også det Marx kalte differensialgrunnrente. Tilsvarende høster norske kraftprodusenter en form for differensialrente på vannkraft som nå – med et fritt kraftmarked – får sin markedspris definert av kostnadene ved elektrisitetsproduksjon fra gass- eller kullkraftverk. Strømmen som kommer ut fra det ene eller andre kraftverket er helt lik, den består av elektroner generert av den ene eller den andre energiressursen.

Energi og elektrisitet er fundamentet for nesten all produksjon i industri og landbruk, følgelig svinger energiprisen ekstremt og i takt med den kapitalistiske krisesyklusen. Energiprisene berører og blir berørt av praktisk talt alle bransjer.

En konsekvens av disse realitetene er at det på det kapitalistiske energimarkedet ikke er mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeid som legges til grunn, men den til enhver tid mest kostbare (eller arbeidsintensive) blant de framherskende energikildene. Kull, olje og gass er ryggraden i energisystemet. Karbonholdig brensel «balanserer» når andre former for kraftproduksjon stopper opp eller tas ut av drift. Når Tyskland for eksempel avvikler atomkraftverk og kullkraftverk, og når det heller ikke er vær som får vindmøllene til å snurre, har landet et skrikende behov for import av enda mer gass og strøm fra bl.a. Norge. Begge deler kan skaleres raskt opp eller ned etter behov. Det er bare overføringskapasiteten (kabler, ledningsnett og transformatorer) som setter grenser.

EUs energiregelverk sier at den dyreste balansekrafta skal danne gulvplanken for energiprisene, med en raskt stigende karbonavgift på toppen. Prisen på disse klimakvotene har tredobla seg i løpet av 2021, fra om lag €30 til €85. Vind-, vann- og solkraft slipper nesten ikke ut CO2, men det spiller ingen rolle. Avgiften legges inn i grunnprisen som en kamuflert ekstraprofitt.

Et kraftverk produserer ca. 8000 kWh elektrisitet av ett tonn kull med høy forbrenningsgrad. Dagens kullpris (november 2021) er ca. kr 1100/tonn. Til dette kommer CO₂-avgift på ca. 700 kroner pr. tonn. Ett tonn reint kull avgir ca. 2,4 tonn CO₂ ved forbrenning, hvilket da gir (700*2,4 =) 1680 kroner. Da er vi oppe i 35 øre/kWh allerede før transport, kapital- og arbeidskraftkostnadene ved kraftverket er tatt med i regnestykket, og før fortjeneste (gjennomsnittsprofitt) er lagt til. Legger vi dette til, er 70 øre/kWh et snilt anslag.