Markedet kan ikke redde oss. Vi vil ikke «naturlig» finne en markedsløsning på klimakrisen, verken i energisektoren eller andre steder, skriver kommunistene i American Party of Labor.
Den kritiske overgangen til fornybare energikilder er konstruert for å mislykkes gjennom den økonomiske restruktureringen av elektrisitetssektoren, som prioriterer markedsfortjeneste over alt annet. Stupende kostnader og økende fortjeneste fra fornybare kilder har fått media til å tro at den etterlengtede markedsløsningen på klimaendringer er rett rundt hjørnet. De ulike multinasjonale selskapene som BP, Exxon og Shell kunngjorde alle sine nye forpliktelser til investeringer i grønn energi og kapital. Imidlertid er disse løftene enten direkte usannheter eller ikke-innfridde løfter, ettersom oljegigantene trekker seg fra disse løftene i møte med endrede markedsforhold. Innrømmelser som disse i møte med press fra markedet er nå blitt en vane for energiselskapene. Mens markedets kvartalsvise og årlige bevegelser fjerner insentivene for sosialt og miljømessige nødvendige tiltak, forhindrer markedsstrukturen i seg selv full fornybar tilpasning, spesielt i på elektrisitetsmarkedet. Her er markedet ikke bare et svakt insentiv, men en aktiv hindring for fullstendig overgang til fornybar energi.
For å kort forklare hvordan de fleste markeder fungerer i USA, må vi først forstå begrepet marginalkostnad og etterspørselskurve. Selv om det er mange forskjellige markedsmekanismer for handel med elektrisitet, er etterspørselskurven for hver generators marginalkostnader gjennomgående. I et sentralisert marked (strukturen som er implementert i det meste av USA), beregner eierne sine bud basert på generatorens marginalkostnad, som er definert som kostnaden for å produsere en ekstra energienhet gitt noe eksisterende produksjon i enheten. Dette kan enklere betraktes som kostnaden ved å kjøre generatoren uten kostnadene ved å bygge anlegget, starte det, eller kjøre det uten etterspørsel. Disse budene sendes til en systemoperatør, et reguleringsorgan som deretter rangerer budene fra laveste til høyeste kostnad og sender dem for å produsere strøm helt til etterspørselen er oppfylt. Kostnaden for elektrisitet er satt til prisen på den dyreste enheten som kreves for å levere etterspørsel, noe som i teorien stimulerer hver eier til å gjøre produksjonen så billig som mulig for å sikre at de legger inn bud og for å sikre at de maksimerer fortjenesten.
Dette er en veldig forenkling av elektrisitetsmarkedene, som i virkeligheten ofte er utsatt for eksterne forhold som svingninger i forventet etterspørsel og svikt i kraftanlegg, samt stor variasjon i markedets spesifikke struktur, hvorav noen tillater bilateral handel mellom to private parter, eller tillater kraftanleggene å generere på egen hånd. Ikke desto mindre gjelder den grunnleggende «logikken» i markedet for dem alle: kostnaden for elektrisitet er satt av den dyreste enheten som kreves for å møte etterspørselen.
Hvordan påvirker dette fornybar energi? Nøkkelfunksjonen til fornybar energi - hva markedet angår - er at dens marginalkostnad er nær null. Dette betyr at en selger potensielt kan gå inn i et marked som betjenes av ikke-fornybare energikilder og sko seg som banditter, produsere energien nesten uten kostnad når det fornybare anlegget er bygget, men få betalt kostnadene ved å produsere med kull eller naturgass. Dette har ikke gått verdens energiselskaper hus forbi, derav de fortsatte løftene og sporadiske investeringer i fornybare ressurser. Så hvorfor har ikke våre modige gründere ledet oss inn i den grønne fremtiden ennå? Igjen støter vi på markedets struktur. Etter hvert som fornybar energi kommer inn på markedet, vil den sakte «underby» naturgass- og kullkraftverkene og drive dem ut av markedet, og redusere strømprisen. Fortjenesten til fornybaranleggene vil falle proporsjonalt med deres andel av elektrisitetsproduksjonen, inntil en marginalkostnad tilnærmet null for fornybar energi gjenspeiles i prisen og eventuelle muligheter for profitt er fullstendig ødelagt. I virkeligheten vil markedet aldri nå dette punktet, da den forventede avkastningen på investeringen ved å bygge et fornybart anlegg også vil avta og sette en stopper for videre integrasjon. Dette er essensen av selvkannibaliseringsproblemet. Som Marx sa i Manifestet:
«Behovet for en stadig utvidet avsetning av dets produkter jager borgerskapet over hele jordkloden. Over alt må det slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser.»
Kan vi ærlig talt da forvente at eierne av kraftverk skal sabotere sitt eget marked, selv for planetens skyld? De vil lage nok solparker og vindturbiner til å hente inn fortjenesten, og pumpe ut karbondioksid og metan for å produsere resten.
Omfanget av dette problemet er gjenstand for en viss debatt blant økonomer. Den maksimale kraftproduksjonsandelen som kan tilordnes fornybar energi uten at investeringene kjøler inn i det negative, er modellert til 80%. Dette er først og fremst avhengig av den økonomiske absurditeten at en kapitalist ville investere i et «null-profitt»-prosjekt, og er dessuten avhengig av den politiske absurditeten i en karbonskatt, avslørt av den tidligere Exxon-lobbyisten Keith McCoy som en avledningsmanøver fra gasselskapene (ved siden av en rekke andre forbrytelser, løgner, og bestikkelser) for å bremse klimaresponsen. Som det er typisk for politisk diskurs, er alle potensielle løsninger «insentiver» à la den nevnte karbonskatten, men selv andre «insentiver» virker usannsynlige, da de i utgangspunktet ville kreve et styrende organ forpliktet til å bekjempe klimaendringer. Nylige hendelser som konsesjonen for utvinning av Willow-oljereservene i Alaskas North Slope og fjerningen av tidligere styreleder for Federal Energy Regulatory Commission Richard Glick på grunn av hans ønske om å grundigere gjennomgå nødvendigheten og miljøeffekten av naturgassprosjekter, fant alle sted under Det demokratiske partiet, vanligvis framstilt som den «grønnere» av de to amerikanske blokkene. Uansett hva demokratene måtte tro om seg selv eller vil at andre skal tro på dem, viser deres handlinger at de har til hensikt å fortsette mye som det har vært. De er ikke interessert i å gjøre noen proaktive, drastiske eller faktisk nødvendige grep for å bekjempe klimaendringer. Selv om de var det, ville noen av deres foreslåtte tiltak bli bekjempet med nebb og klør, først av selgerne av alle former for elektrisk kraft for enten å holde seg i markedet eller for å sikre at deres fortjeneste forblir så høy som mulig, og deretter av gass- og oljelobbyen for å forhindre at et av de største markedene for deres produkt tørker inn.
Hva er da løsningen? Hvis markedet utgjør et problem, er den enkleste løsningen å fjerne markedet. Dette er ikke et så drastisk eller kunstig tiltak som det kan virke, da monopol (enten privat eller offentlig) var den mest utbredte formen for elektrisitetsdistribusjon i hele verden. Mexico, USA og mye av det kontinentale Europa brukte vertikalt integrerte, tett regulerte kommunale monopoler og verktøy, og Storbritannia, Australia og Chile sammen med det meste av Sør-Amerika hadde nasjonaliserte nett. Chile er et land av spesiell interesse, fordi bølgen av markedsstyring og privatisering som overtok i alle de tidligere nevnte landene, begynte der. Etter at Augusto Pinochet styrtet den demokratiske Allende-regjeringen i 1973, med hjelp fra Storbritannia og USA, startet Chile et prosjekt for masseprivatisering av tidligere statseide foretak etter råd fra «Chicago Boys», ei gruppe nyliberale økonomer utdannet ved University of Chicago under Milton Friedman. Blant disse næringene var nasjonens elektrisitetsproduksjon og -overføring, som raskt ble markedsliberalisert gjennom Elektrisitetsloven av 1982. Markedet utviklet seg raskt til oligarkisk monopol, og skapte svære private firmaer som sto i veien for å endre noen forskrifter som kunne være til skade for dem, for ikke å snakke om strømbrudd og ville prissvingninger. Men for resten av verden og økonomene som hadde ansvaret for prosjektet, var hovedmålet om å tjene penger på kraftproduksjon oppnådd, og andre land fulgte snart etter. Storbritannia og Australia privatiserte sin kraftproduksjon fullt ut i løpet av 1990-tallet, sammen med mye av USA, selv om denne prosessen var og er ufullstendig gitt den desentraliserte styringen av offentlige tjenester i dette landet.
Til tross for erfaringene fra det chilenske eksperimentet, var disse markedstiltakene på ingen måte rene eller skånsomme, verken da eller nå. Plasseringen av strømnettet i hendene på private selskaper er en risikabel virksomhet, da disse selskapene ikke ser strøm som et felles gode som er nødvendig for det moderne samfunnets funksjon, men som en kilde til profitt som skal utnyttes. Et tilbakevendende tema er framveksten av «markedsmakt» der private firmaer med store markedsandeler kan påvirke tilbud og etterspørsel og skape enorme pristopper og rake inn massiv fortjeneste. Til tross for nesten tjue år med markedsstyring og regulering, utfoldet en slik øvelse i markedsmakt seg i energikrisen i California, der Enron koordinerte sine fabrikkanlegg for å stenge ned når etterspørselen var på topp, noe som forårsaket strømbrudd mens de likevel kunne «rake inn» premier for kraften de fortsatte å levere. Enron hadde utført de samme aktivitetene i Canada, men med mindre katastrofale resultater.
I dag har prisen på elektrisitet i Storbritannia og Texas gått til himmels som svar på ulike politiske og miljømessige forhold. I løpet av vinteren 2022–2023 steg strømprisen i Storbritannia inn i pristakene, slik den gjorde i Texas i 2021–2022, og selskapene som leverte strøm var mer enn glade for å belaste disse prisene som på ingen måte sto i forhold til betalingsevnen til folk eller de fleste bedrifter. Dette nødvendiggjorde enten en senking av pristaket i Storbritannias tilfelle, eller en bølge av lån til bedrifter for å dekke strømkostnadene, som i tilfellet Texas. Moroa har heller ikke stoppet: I sommer doblet Texas' energipriser seg foran en forventet hetebølge, og investorer ble hjelpsomt ledet til aksjene der de best kan tjene på denne reverseringen av formue. Dette vil trolig være et tilbakevendende tema gjennom det neste tiåret – energimarkedsførerne som profitterer på klimakrisen de hadde en sentral rolle i å skape.
Hvorfor valgte det meste av den kapitalistiske verden å iverksette denne markedsformen, gitt hvor lett den åpner for misbruk? Mens mye av prosessen utspilte seg ute av syne for offentligheten, er en typisk påstand at markedene vil tendere til å øke effektiviteten og redusere kostnadene generelt, minus noen få tilfeller av åpenbar prisstigning, selvfølgelig. I USA har dette vist seg å være feil, med stigende konsumpriser og fallende kundevelferd, og eventuelle effektivitetsgevinster går rett i lommene på kraftprodusentene. Dette er demonstrert lokalt i det okkuperte territoriet Puerto Rico, som nylig fikk sitt strømnett privatisert. I stedet for å ta på alvor sitt mandat om å oppdatere og vedlikeholde (riktignok eldre og ikke-funksjonelle) nettet, har selskapet valgt å fortsette å høste overskuddet mens strømbruddene forverres. Den virkelige årsaken til markedsstyring og deregulering er muligheten til å tjene penger. Dette har vi fra en ledende analytiker av USAs elektrisitetsmarked, Paul Joskow, som like før omfattende deregulering og markedsføring snakket om de berørte aktørene som presser på for markeder:
«[Reformarbeidet] har blitt ledet av store industrikunder som er interessert i lavere strømpriser og av uavhengige kraftleverandører og nye strømsalgselskaper som kan tjene på at reformer tillater dem å selge direkte til sluttbrukere til gjeldende engrosmarkedspriser ...»
Målet med alt dette var ikke effektivitet eller prisreduksjon. Det var for å frigjøre milliarder av overskuddsdollar til å gå ut og søke profitt, som skjedde til en større menneskelig og miljømessig kostnad enn vi har råd til. Markedet kan ikke redde oss. Vi vil ikke «naturlig» finne en markedsløsning på klimakrisen, verken i energisektoren eller andre steder. Denne infrastrukturen er et sosialt gode, et produkt som tjener hele samfunnet, ikke sparegrisen til noen få utvalgte selskaper. Som Stalin skriver i Dialektisk og historisk materialisme:
«Et eksempel på misforhold mellom produksjonsforholdene og karakteren av produktivkreftene, et eksempel på en konflikt mellom dem, er de økonomiske kriser i de kapitalistiske land, hvor den privatkapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene befinner seg i skrikende misforhold til produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter, til produktivkreftenes karakter. Resultatet av dette misforhold er de økonomiske krisene som fører til ødelegging av produktivkrefter. Selve dette misforhold danner derved det økonomiske grunnlag for den sosiale revolusjon, hvis formål består i å ødelegge de nåværende produksjonsforhold og skape nye, som er i samsvar med produktivkreftenes karakter.»
Generering, overføring og distribusjon av elektrisitet må tas fra private foretak og plasseres i hendene på arbeiderklassen og en sosialistisk stat. Nasjonalisering, under kapitalistiske sosiale relasjoner, vil fortsatt se elektriske systemer operert på grunnlag av verdiloven og vil bare tjene som et mindre plaster på såret til de generelle motsetningene som er iboende i kapitalismen. For virkelig å løse problemet, må det bygges en ny økonomisk modell som setter menneskelige behov i sentrum.
Oversatt fra tidsskriftet Unity & Struggle nr. 47.
Unity & Struggle er teoretisk organ for Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, CIPOML.
