17 april 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

 euroseddel skeiv didier weemaels unsplash

Borgerskapet tar grep for å stabilisere kapitalismen under koronakrisa – og får hjelp av reformistene

Koronakrisa viser at kapitalismen aldri kan gi trygghet for morgendagen. Krisa presser fagbevegelsen på defensiven. Arbeiderklassen har akutt behov for å finne ut av hvor og hvordan den skal organisere seg til forsvar og motoffensiv.

Vi trenger å gjøre en objektiv analyse av situasjonen og av styrkeforholdet mellom klassekreftene. Det må til for å utvikle ei forsvarslinje som kan snus til en motoffensiv.

Denne nettartikkelen oppdateres fortløpende. Siste oppdateringsdato ser du under kategorivisningen øverst.

Denne artikkelen i tre deler starter med en situasjonsbeskrivelse under den første smittebølgen våren 2020, oppdatert med hendelser som fulgte av den andre smittebølgen høsten 2020. I del to ser vi på kriseløsninger fra reformistene og ulike partier på venstresida. I siste del prøver vi å tegne opp elementer i en klassepolitikk for en revolusjonær vei ut av krisa. Hver del har en klikkbar innholdsoversikt.

Analysen er ikke uttømmende, den vil bli oppdatert etter hvert som nye følger av krisa viser seg. Vi inviterer våre lesere til å gi innspill for å utvikle analysen gjennom kritikk og presiseringer.

Kapitalen tar krisegrep

I denne delen:

Krisa rammer sjølsagt arbeiderklassen verst på alle vis, men også profittene til deler av den herskende klassen smuldrer bort.

La oss først se på hvordan kapitalistene tenker at vanlige arbeidere og ansatte skal lures og tvinges til å bære tapene for dem. Borgerskapet har to hovedbekymringer: Den ene er hvordan redde det som reddes kan av profitten for de store monopolene ved å velte byrdene over på arbeidsfolk. Den andre er å finne politiske og økonomiske grep som forhindrer at massearbeidsløshet og ny fattigdom undergraver stabiliteten i det kapitalistiske systemet, det vil si å hindre at den økonomiske krisa utvikler seg til ei politisk krise.

Disse bekymringene er felles for borgerskapet over hele verden. Grepene som den herskende klassen tyr til kan og vil likevel variere ut fra nasjonale omstendigheter. Her skal vi konsentrere oss om hva den førende del av det norske borgerskapet ser på som spesifikke utfordringer og hvordan de forbereder seg på å overvinne krisa.

Pengeflom til kapitalistene

For bare noen måneder siden var det uråd å presse noen ekstra millioner ut av staten til gratis tannregulering til unger eller til reduksjon av ferjetakster. Nå spruter milliardene ut av statskassa (etter at ESA og EU har gitt grønt lys).

Stortinget har vedtatt nye krisepakker og skattefritak, den ene etter den andre, som gir milliarder til næringer, flyselskaper og kommuner; i mindre grad også i form av noen sosiale ytelser for arbeidsledige og selvstendig næringsdrivende som står uten oppdrag.

Lignende ting har skjedd før i kapitalismens historie.

«Under påskudd av å «oppmuntre det økonomiske initiativ» betaler den borgerlige stat veldige summer til de store bedriftsherrene i form av subsidier. Når monopolene er truet av bankerott, gir staten dem midler til å dekke tapene, og deres skatterestanser blir ettergitt.» (Lærebok i politisk økonomi, utgitt av SUKPb 1954).

«Opposisjonen» fra høyre til venstre, nå i flertall, begrenser seg generelt til noen mindre sosiale forbedringer, for eksempel å forlenge hele lønnsstønadsperioden for folk på dagpenger med et par uker. De rødgrønne har også forgjeves stilt krav om at selskapene ikke skal betale utbytte til aksjonærene under disse omstendighetene. Sånt har regjeringa ignorert.

En stri strøm av penger flyter til hotellbaroner, industribedrifter og strippeklubber(!) mens det tar måneder før hundretusener av permitterte mottar lønnskompensasjon og dagpenger. Når pengene omsider havner på konto, er dagpengesatsene knapt til å leve av – og de skal kuttes ytterligere. Situasjonen for permitterte arbeidere på Raufoss ble godt beskrevet av tillitsvalgt Torhild Løkken i debatt med næringsminister Røe Isaksen i Debatten 19. mai 2020.

Ved utgangen av august 2020 var det fremdeles 67 000 permitterte og ledige som ventet på å få sine dagpengesøknader behandlet hos NAV. Samtiig har nye krisemilliarder strømmet ut av statskassa for å kompensere bedriftene. Og den som mistenker at koronastøtten er rigget for de rike og mektige, mens de mindre bedriftene får småpenger, har helt rett. I et innlegg i Dagens Næringsliv 9. desember 2020 legger Ole-Andreas Næss, forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning, NHH, fram tall som taler sitt tydelige språk. Ikke bare viser han at fem storselskaper til sammen har mottatt én milliard kroner i støtte; disse samme selskapene er også blant dem som nesten ikke betaler skatt. Likevel har de fått like mye støtte som 27.000 småbedrifter til sammen!

Fem storselskaper har fått like mye i støtte som 27 000 småbedrifter sammenlagt

Dette viser to ting: Under kapitalistiske forhold er det storkapitalen som rår og styrer politikerne, mens småbedriftene skvises. For det andre viser det hvordan krisa blir brukt til en massiv omfordeling fra vanlige folk til de rike. De gigantiske støttebeløpene hentes fra statskassa, det vil si fra skatte- og pensjonspengene til millioner av arbeidsfolk. Selskapene betaler også skatt, sier du? Skatten de største bedriftene betaler er ofte symbolsk. NHH-professor Næss illustrerer dette med at de 25 selskapene som har fått mest støtte, har fått tre ganger så mye i støtte i løpet av seks måneder som de har betalt i skatt de siste fem åra.

Tvangslover

Det ble vedtatt en ny kriselov (i tillegg til de gamle NATO-lovene) som gir regjeringa enerett til å innføre en rekke tiltak uten først å konsultere Stortinget. Loven er i seg sjøl helt unødvendig for å bekjempe viruset, ettersom styresmaktene sentralt og lokalt allerede i Smittevernloven har myndighet til å regjere ved dekret for å beskytte folkehelsa. Lovframlegget ble litt moderert før loven så ble vedtatt av alle partier i Stortinget; alt fra det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet til det reformistiske venstre (Sosialistisk Venstreparti og Rødt).

Nye lover kan dermed innføres med mindre 1/3 av Stortinget motsetter seg dette innen 24 timer, noe som er praktisk vanskelig og noen ganger umulig når også Stortinget går på sparebluss under pandemien. Unntaksloven kan forlenges i én måned om gangen.

Det opprinnelige forslaget gikk ut på at kriseloven skulle gjelde ut neste år. (Oppdatering: Loven ble satt ut av kraft 31. mai – i denne omgang.)

Generelt har befolkningen og arbeiderklassen akseptert fullmaktslover og klasseforsoningsbudskap av typen «vi er alle i samme båt», uavhengig av klasse. En og en halv million har også fulgt myndighetenes oppfordring om å laste ned en sporings-app som kan misbrukes til å overvåke bevegelsene og omgangskretsen til den enkelte. Lydigheten skyldes en kombinasjon av frykt og lammelse, bortfall av sosiale møteplasser og en utbredt tillit til at myndighetene vet best, «tross alt». I ettertid har Datatilsynet nedlagt midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger som sporingsappen Smittestopp samler inn.

Det har vært noen mindre protester med krav om vernetiltak på jobben, men i det store og hele har de tillitsvalgte blitt enige om å «sette andre konflikter til side». De sentrale forhandlingene om tariffavtaler som finner sted hver vår, har rett og slett blitt avlyst og utsatt til høsten.

Null beredskap

Det er imidlertid utbredt forbannelse mot at mange selskaper fortsetter å betale ut utbytte – og den totale mangelen på samfunnsmessig beredskap. Norske korn- og medisinlagre har vist seg å være ikke-eksisterende.

Nå vokser også sinnet over at NAV ikke klarer å utbetale dagpenger og over at en av fire bedrifter rapper feriepengene til de ansatte. Mange risikerer å måtte vente i et helt år før de får feriepenger etter garantiordninga.

Den nyliberale politikken de siste 20-25 årene tvinger offentlige sykehus til å budsjettere som private bedrifter. Mangelen på elementært helsevernutstyr og de nesten ikke-eksisterende beredskapslagrene av mat og medisiner slår alle i øynene. Norge har en av de laveste sjølforsyningsgradene i verden. Mindre enn en generasjon tilbake i tid, fantes det tre eller seks måneder nasjonale beredskapslagre for alle sånne livsnødvendigheter i et karrig land med bare tre prosent dyrkbart areal. Denne katastrofalt dårlige beredskapen har høsta motbør og kritikk, men likevel har regjeringa sluppet å bli stilt til ansvar. Den profilerte statsministeren og helseministeren (!) fra Høyre har tvert imot fått sterkt økende oppslutning omkring sitt parti og ei kaotisk regjering som i utgangspunktet var høyst upopulær.

Les mer om den manglende kriseberedskapen i Kapitalens påskebudskap: Korsfest!

Dette forteller sin egen historie om at klassekampen og klassebevisstheten er på lavbluss, og at folk i en krisesituasjon søker falsk trygghet hos det samme regimet som fratar dem trygghet for hverdagen og framtida. Vi kan like det eller ikke, sånn er de sosiale og politiske realitetene. Slagorda, propagandaen og det daglige arbeidet til revolusjonære i og utenfor arbeiderklassen må ta utgangspunkt i disse realitetene. Tida er ikke moden for å storme barrikadene for å opprette proletariatets diktatur, for å si det sånn.

Teksten fortsetter under videoen.

Se kortvideoen fra KPML om konsekvensene av krisepolitikken.

Feil premiss

Virusutbruddet var den utløsende årsaken til ei krise som har bygd seg opp siden den forrige krisa i 2008. Den viste igjen ansikt i oljesektoren i 2014–2015, før utviklinga gikk tilbake til «normalen». Det vil i stor grad si en gjeldsdrevet forbruksvekst som sammen med svak kronekurs har fungert som strikkmotor for norsk økonomi over flere år.

Norge har lenge gått svanger med ei krise i magen. Koronapandemien var det som skulle til før vannet gikk. Med denne ytre omstendigheten har borgerskapet fått lagt premiss nummer én for sitt budskap: Krisa skyldes et uberegnelig virus og har ikke det fjerneste med kapitalismen som system å bestille.

Vil borgerskapet slippe unna med å gi Covid-19 hele skylda for den kapitalistiske systemkrisa?

I de mest utsatte bransjene, som reiseliv, var arbeidsløsheten ved inngangen av april på over 50 prosent. I andre bransjer er den langt lavere. Likevel regner de borgerlige økonomene med en arbeidsløshet i snitt på rundt seks prosent for året sett under ett. Det reelle tallet blir sannsynligvis langt høyere. Allerede før krisa traff var en av ti unge mellom 15 og 25 år uten arbeid.

Når konsekvensene i form av massearbeidsløshet slår inn for alvor, er det avgjørende for makthaverne at frustrasjonen ikke blir vendt mot de politiske myndighetene.

Nedstengning

Det ville ha skjedd dersom et uforberedt og delprivatisert helsevesen brøt fullstendig sammen med tusenvis av døde som resultat. Kapitalens politikere valgte i denne situasjonen å stenge ned landet for å hindre spredning og slå ned viruset. Det skjedde 13. mars, på tross av sterk motstand fra store deler av industrikapitalen. Deler av denne motstanden skyldtes utvilsomt frykt for å miste kontrakter og markeder til utenlandske konkurrenter innafor samme bransje, ikke minst til svenske virksomheter som fortsatte driften mer eller mindre som normalt.

I desember 2020 kom kompromitterende avsløringer som viser hvordan mynighetene opptrer som regelrette håndlangere for NHO og Norsk Industri. Industrikapitalen krevde unntak for karantenebestemmelser og smittevernsregler for tusenvis av innleide arbeidere fra EØS-området – og fikk det. Frislippet har sterkt bidratt til den andre smittebølgen i Norge og nye nedstengninger i en rekke kommuner og byer.

Mellom de ulike fraksjonene i herskerklassen har det hele veien stått strid om de politiske og økonomiske virkemidlene. Det gjelder innad i Norge så vel som i andre land, noe som viser seg i de ganske ulike strategiene som er valgt i Norge, Sverige og Danmark.

Alle de skandinaviske landa er preget av en relativt sett mye høyere tillit til myndigheter og det politiske systemet enn tilfellet er i land som Italia, Hellas eller Frankrike. I Norge er dette en tillit som er bygd opp gjennom en åpen eller underforstått konsensus mellom samtlige partier representert på Stortinget. Den offisielle myten som ligger til grunn for denne klassesamarbeidets konsensus er at enhver norsk regjering i bunn og grunn ønsker å gjøre livet best mulig for sine undersåtter, det handler bare om «forskjellige politiske valg».

Norge økonomisk utsatt

I økonomisk forstand, ikke når det gjelder ofre for pandemien, har Covid-19 rammet Norge hardere enn de fleste andre europeiske land. Den store forskjellen er den norske avhengigheten av oljeeksporten – og ikke minst, oljeprisen. Derfor kan den nåværende økonomiske krisa utvikle seg til å bli den verste siden 1930-tallet.

Oljeprisen lå i april på  $ 20–30 per fat sammenlignet med nesten $ 70 fatet ved årsskiftet. Dette har ikke bare påvirket hele oljeservicenæringen, leverandørindustrien og statens inntekter fra oljebeskatning, men også den nasjonale valutaen. Innenfor en måneds tidsrom har den norske krona tapt et sted mellom 1/4 og 1/5 av markedsverdien sammenlignet med EUR eller USD. I løpet av kort tid betyr dette store prisøkninger på importerte produkter.

For et ekstremt importavhengig land gir dette dyrtid for vanlige folk og for innsatsvarer til industrien. Omvendt gir den svake krona gode profittutsikter for eksportbasert prosess- og foredlingsindustri. Haken er at bunnen har falt ut av eksportmarkedene.

Statskapitalismens vekst

En utvei ved tidligere kriser siden 1930-tallet har vært forskjellige former for statskapitalisme. Også etterkrigs-Norge ble bygd opp på denne måten, med et stort antall statseide bedrifter på områder som tungindustri og infrastruktur.

Ideologisk var denne perioden preget av sosialdemokratiet som omfavna økonomen John Milnard Keynes og hans anbefalinger om underskuddsbudsjettering og massive statlige inngrep i økonomien. I tillegg tjuvlånte sosialdemokratiske økonomer i noen land, som Erik Brofoss og Ragnar Frisch i Norge, elementer fra planøkonomisk tenkning basert på de ubestridelige suksessene i det daværende sosialistiske Sovjetunionen.

Denne kapitalistiske hybriden, kalt blandingsøkonomi, kunne aldri bli mer enn et kortvarig mellomspill. Når grunnleggende infrastruktur og kostbare investeringer i tungindustri var på plass, krevde den private kapitalen friere spillerom.

– og fall

Det fikk den i stadig større grad fra slutten av 1970-tallet, anført av statsledere og markedsidologer som Maggie Thatcher og Ronald Reagan. Siden har denne prosessen bare aksellerert over nesten hele verden, kjent under merkenavnet «nyliberalisme». Denne nyliberalismen forfekter minst mulig statlig innblanding på alle sektorer, med et delvis unntak for statens egne voldsorganer som politi og militærvesen. Men også her bare delvis. Den amerikanske hæren benytter for eksempel i stor utstrekning leiesoldater fra private «sikkerhetsfirmaer» til sine militære operasjoner utenlands.

Fullt så langt har det ennå ikke kommet i Norge. Men utviklinga har bare gått én vei siden Gro Harlem Brundtlands første regjering. Kåre Willoch, Jens Stoltenberg og Erna Solberg har siden lagt inn et stadig høyere gir på kapitalens vegne. Høyres eldgamle liberalistiske budskap om at staten må holde fingrene vekk fra det frie næringslivet er gradvis adoptert av sosialdemokratiet.

Den norske statskapitalismen har gradvis blitt avvikla, sjøl om staten fortsatt spiller en sentral rolle i nøkkelselskaper som Equinor, Telenor og Kongsberg Gruppen. Denne rolla har samtidig blitt mer og mer passiv, «alle» er enige om at staten ikke skal bruke sin eierposisjon til detaljstyring og politisk innblanding – bortsett fra når det er snakk om investeringer i og samarbeid med land og bedrifter utenfor NATO-sfæren. Den norske staten har solgt seg gradvis helt ut av SAS. I 2012 og 2014 klagde Norwegian-sjefen Bjørn Kjos over at SAS og Finnair var subsidiert «opp etter ørene» av regjeringene etter en nødemisjon. – Skattepengene våre skal gå til skole, helse, eldreomsorg og sånne ting – ikke til å holde liv i flyselskaper. Industrien må greie seg selv, sa Bjørn Kjos til DN 16.09.2014.

Nå roper de på staten

I krisetider får pipa en annen låt. Nå roper privatkapitalister, fra småbedrifter til storkonsernene, på støtte og hjelp fra den samme staten. De raser mot en stat som ikke er aktiv og hjelpsom nok. Det gjelder ikke minst det kriseramma selskapet Norwegian.

Til forskjell fra tidligere er det færre av de borgerlige økonomene som vil at staten går aktivt inn i kriseramma bedrifter, slik staten for eksempel gjorde ved bankkrisa i 1990-91 da aksjene i alle storbankene ble nedskrevet til null. Siden har staten solgt seg ned i DnB.

Storaksjonærene og de forskjellige fraksjonene i borgerskapet vil i det lengste unngå at staten igjen trer fram som felleskapitalist og majoritetseier i selskapene. Det de krever fra staten er derfor kriselån og lånegarantier, skattelette og alle mulige finansielle lettelser. Statlig overtakelse av aksjene stritter de imot, også når alternativet er konkurs. For de resterende kapitalistiske fraksjonene betyr det at en konkurrent er sanert vekk. Og med staten inn på eiersida hos konkurrenter, vil det oppstå «urettferdig konkurranse» mellom rivaliserende selskaper.

«På vei mot den nye normalen vil noen bedrifter gå tapt»

Eller som regjeringa sier det i samband med revidert nasjonalbudsjett (RNB): «På vei mot den nye normalen vil noen bedrifter gå tapt. Andre vil kanskje holdes kunstig i live en stund, med hjelp fra staten. Noen vil overleve fordi de får hjelpen de trenger.»

Et trekk ved denne krisa er altså kapitalens krav om at staten skal stille opp for bedriftene og aksjonærene samtidig som staten ikke skal få så mye som en aksje til gjengjeld. Dette er en løsning som alle kapitalens fraksjoner stiller seg bak.

Hva betyr det i praksis? Det betyr at kapitalistenes stat tjuvlåner velferd og pensjonspenger av dem som gir staten driftsinntekter, nemlig vanlige arbeidsfolk. Men i motsetning til andre kreditorer får folket som betaler inn skattene absolutt ingenting som symbolsk «sikkerhet» for disse lånegarantiene.

Hjemmemarkedet vinner

Noen utvalgte bransjer har tjent og tjener på krisa. Det er grovt sett all produksjon for hjemmemarkedet, det vil i hovedsak si næringsmiddelindustrien. Harryhandelen til Sverige har stoppet opp og folk handler mer når de ikke lenger kan gå på restaurant. Dermed har dagligvaremonopolene økt sin omsetning kraftig. Tilsvarende gjelder for en del nettbutikker og mange former for transportservice. Andre «vinnere» er pensjonskasser, livsforsikringsselskaper og Folketrygden. Dødsofrene for Covid-19 er for det meste eldre pensjonister og folk som allerede er avhengige av forskjellige velferdstjenester.

Verst ramma er reiseliv og hotellbransjen, mens mye av næringsmiddelindustrien har gode tider. SAS er i gang med masseoppsigelser av 5000 i Skandinavia, hvorav 1300 i Norge. Scandic-kjeden vil si opp tusen ansatte. I reiselivbransjen frykter halvparten av bedriftene konkurs. Dermed er det strid og konflikt på bakrommet mellom ulike kapitalgrupperinger om hvor fort og hvor mye Norge bør «åpnes opp». Noen bransjer har det mer travelt enn andre.

Den regjerende fløyen av «globalister» innen borgerskapet opplever en blåmandag, mens den stadig mindre delen av industrien som i hovedsak produserer for hjemmemarkedet, framstår som kortsiktige vinnere. Det er et paradoks for den mest EU-kåte delen av kapitalen som har basert hele sin profittmaksimering på å utvide eksportmarkedet ved hjelp av mange importerte produksjonsdeler og råvarer samt just-on-time delivery.

Borgerskapet møter som vi har sett seg sjøl i døra når det gjelder statsstøtte til privatkapitalen og hvordan den skal gis. Alle ideologiske fraser om at staten må holde sine fingre unna næringslivet og «den frie konkurransen», er forstummet.

Men det pågår et bikkjeslagsmål om hvem som skal få mest statlig støtte og krisehjelp. Kapitalgruppene og investorene vil sjølsagt ikke at konkurrentene skal få et overtak når det gjelder å sikre profitten. Men de er naturligvis enige om hvem som skal få regninga: Du og jeg.

Under kapitalismen oppstår det regelmessig behov for å bli kvitt «overflødig» kapital og virksomheter, som i neste omgang kan saneres og bli billige oppkjøpsobjekter. Det er dette som nå skjer i flybransjen og i verftsindustrien, som ved konkursen i Kleven verft.

Titusener av arbeidsplasser forsvinner i denne kapitalsaneringsprosessen. På verdensbasis beregner ILO at 400 millioner jobber er borte, og svært mange av disse arbeidsplassene er borte for alltid. ILO skylder naturligvis på viruset som utløste krisa, ikke på det kapitalistiske systemet som gjør kriser uunngåelige.

Strammer skrustikka

7. april konkluderte et ekspertutvalg med at krisetiltakene koster det norske samfunnet rundt 24 milliarder kroner i måneden. Det er enorme summer. Likevel vil det ta åtte måneder før summen er like stor som den Equinor har sølt bort på sine eventyr i USA.

Et nytt problem melder seg snart: Finansieringa av det borgerlige statsapparatets mange funksjoner. Skatteinngangen faller dramatisk, noe som river grunnen vekk under statsbudsjettet for inneværende år, et budsjett som allerede er sprengt gjennom ekstra kriseutbetalinger. For 2021 blir underfinansieringa enda mer dramatisk. Det vil bety nye og mer kreative metoder for å inndrive skatter og avgifter fra vanlige folk.

«En del av befolkningens inntekter – i første rekke inntektene til de arbeidende klasser – nyfordeles gjennom statsbudsjettet og nyttes i utbytter-klassenes interesser. På den måten blir en del av arbeidernes og bøndenes inntekter, som går inn i statsbudsjettet i form av skatter, forvandlet til ekstrainntekter for kapitalistene og til inntekt for embetsmennene. Skattebyrdene som utbytterklassene legger på arbeidsfolk øker fort.» (Lærebok i politisk økonomi.)

Kanskje blir staten motstrebende tvunget til å kjøpe seg inn i flere kriseramma selskaper når lånegarantier bare har utsatt katastrofen. Alternativet kan bli å la flyselskaper og andre storkonsern gå overende. Det betyr enda flere penger ut og mindre penger inn.

Men er det ikke bare å ta av oljepengene, Norge har jo ti tusen milliarder på bok?

Dette blir til dels gjort gjennom å sprøyte nye milliarder inn i statsbudsjettet, ved å fravike den hellige handlingsregelen. Nå sist ved revideringa av nasjonalbudsjettet den 12. mai. 420 milliarder kroner fra fondet er overført til statens kontantkasse, nesten det dobbelte av det opprinnelige tilskuddet fra fondet på 244 milliarder.

Ingen direkte investeringer

Men skal Oljefondet brukes til direkte investeringer i norsk økonomi må Stortinget gjøre om på Sentralbankloven. I fjor lovfesta Stortinget at de ti tusen milliardene i Statens pensjonsfond Utland ikke skal brukes til å investere i Norge. «For å skjerme norsk fastlandsøkonomi investeres fondet utelukkende i utlandet», som det heter fra forvalterne Norges Bank.

Den slags investeringer er det bare det mye mindre Folketrygdfondet som får lov til å gjøre, og da med sterke begrensninger. Fondet får maksimalt eie 15 prosent av aksjene i selskaper basert i Norge.

Denne politikken har som vist tidligere sammenheng med at borgerskapet i det lengste vil unngå at staten gjenoppstår som felleskapitalist. Det kunne utløse krav fra folket, som blir fortalt at staten, det er oss, om at staten skal drive sin virksomhet på en måte som faktisk gavner folket. Det vil også kunne vippe maktbalansen i borgerskapets egne rekker, der en fraksjon i form av et politisk styrt byråkratborgerskap som innkasserer merverdi på indirekte vis får konkurransefordeler fordi de har statens økonomiske muskler i ryggen.

EØS-avtalen er et av instrumentene som blokkerer for at en monopolistisk «statsfraksjon» styrker sin stilling innen den herskende klassen. Også statlige lånegarantier må først godkjennes av ESA som gyldige kriseunntak med hjemmel i EØS-avtalen og EU-kommisjonens regelverk.

Kutt, kutt og kutt

En behøver ikke stor fantasi for å forutse neste steg når konkurser og statsinngrep blir dagens orden. Kutt i velferdstjenester, arbeidsløshetstrygd og kanskje pensjoner vil stå for tur. Regjeringa varsler allerede at det vil bli slutt med de «romslige» dagpengeordningene med 80 prosent av lønn opp til kr 300 000.

Mens bedriftene raskt fikk utbetalt sine garantilån, opplevde 15 000 som hadde fått forskuttert lønnskompensasjon for permitteringsdagene at forskuddet ble trukket fra neste utbetaling av dagpenger. 400.000 har stått flere måneder i kø i påvente av lønnskompensasjon, ytterligere 300.000 har venta på dagpenger. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen gir dem beskjed om å søke sosialhjelp mens de venter. Han har åpenbart ikke forstått stort av hvordan søknadsprosedyrer i arbeids- og velferdsetaten (NAV) virker.

Bare helsevesenet vil være midlertidig skjermet så lenge epidemien herjer. Lønnsreduksjon i forskjellige former vil bli lansert som en nødvendig neste fase i den «nasjonale dugnaden» som skal få den kapitalistiske økonomien på beina. Enkelte kommunepolitikere har allerede lansert forslag om ti prosent lønnskutt for alle i kommunen. SAS er blant selskapene som har bedt sine ansatte godta det samme. Foreløpig er de fleste sånne framstøt blitt avvist. Men det vil komme flere.

Ett er allerede sikkert: Omfavnelsen av alle de som jobber for luselønn og som demonstrerte at de var ti ganger mer samfunnsviktige enn direktører flest – reinholdere, postbud, sjåfører og helsepersonell – er allerede glemt.

Kalkylene for den nominelle lønnsveksten for 2020 er allerede nedjustert fra 3,6 prosent til 1,5 %. Talla er i utgangspunkt fiktive. 1,5 prosent betyr i realiteten et minusoppgjør, blant annet fordi mange importvarer vil stige dramatisk i pris. Bare summen av det såkalte lønnsoverhenget og lønnsglidning, er på minst 1,5 prosent.

Struper kommuneøkonomien

Det stopper ikke der. Fallet i BNP for 2020 er anslått til 4 prosent. Hvis det ikke blir lagt kampvilje for dagen, vil de aller fleste som ikke er i næringer som har klart å tjene på krisa, få nedgang i reallønna.

Staten vil bruke minst mulig penger, og sender kriseregninga videre nedover i forvaltningssystemet. Kommuner og fylkeskommuner mangler flere titalls milliarder for å holde skoler, velferdstjenester og kollektivtrafikk gående. Kommunenes Sentralforbund har anslått merutgifter som følge av krisa på mellom 18 og 27 milliarder kroner.

Finansminister Jan Tore Sanner avviste behovet for de manglende milliardene med at kommuner og fylker ville få langt lavere lønnsutbetalinger enn det de har budsjettert med, en «innsparing» på over ni milliarder kroner.

«Lavere forventet pris- og lønnsvekst vil også styrke kommunenes økonomi», som det heter i finansministerens redegjørelse i Revidert nasjonaltbudsjett (RNB). «RNBs anslag må innebære ett 0-oppgjør i kommunal sektor og knapt nok det», istemmer Kommunenes Sentralforbund.

[Gå til neste del]

Fakta om beredskap

  • I en tidlig fase av epidemien fikk vi servert desinformasjon om antallet tilgjengelige intensivplasser og respiratorer i landet. En gjennomgang viste at det faktiske tallet var bare omlag en tredjedel av det helseministeren oppga til media.
  • I slutten av mars ble det, for å unngå hamstring og varemangel, spredd usann informasjon om at det finnes store statlige matvarelagre her i landet. Det må i så fall være snakk om de ca. 300 000 stridsrasjonene som er lagra til bruk for militært personell. Disse vil ikke vare lenge ved allmenn varemangel.
  • En rekke fjellhaller, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, rommer enorme mengder beredskapsutstyr og sanitetsmateriell, det meste styrt og kontrollert av USA. Bare i Osmarka har det stått 500 containere som har rommet et fullverdig sjukehus med pasientsenger, eget bakeri, vaskeri, kraftstasjon, vannverk, brannstasjon, flere røntgen- og operasjonsavdelinger og medisiner, kunne avisa Fremover og NRK melde 2. april 2020. Disse vil amerikanerne ha til eget bruk, tross løfter om å gjøre dem tilgjengelige for norske behov.
  • Norge hadde tidligere 37 feltsykehus med disponibelt personell og tilsvarende store lagre av sanitets- og smittevernsutstyr over hele landet, men disse ble solgt unna da Forsvaret ble lagt om rundt år 2000. Dette var en konsekvens av NATOs nye strategi for operasjoner utenfor det definerte allianseområdet.
  • Fram til 2002 hadde Forsvaret avtale om å stille med inntil 4500 ekstra sjukehussenger på seks skip eller ferger ved ulike former for kriser. Det som nå står igjen av feltsjukehuskapasitet er tre mobile containersjukehus med 150 plasser i alt. Disse er beregna på bruk ved militæroperasjoner utenlands, og det ene sjukehuset befinner seg nå i Afghanistan.
  • Antallet sjukehussenger i landet har blitt halvert de siste 40 åra. Bare siden helsereformen ble innført i 2001 og fram til 2014, ble antall helseforetak med akuttfunksjoner redusert fra 47 til 19. En hel serie med lokalsjukehus er lagt ned eller vedtatt nedlagt, nå sist på Helgeland. I Oslo har ansatte og befolkningen måttet sloss i årevis for å hindre nedlegging av Aker og Ullevål.
  • Siden 2015 har det blitt kutta 110 årsverk i Helsedirektoratet og 140 i Folkehelseinstituttet. Nedskjæringene har skjedd samtidig som andre deler av byråkratiet i den offentlige sentralforvaltninga eser ut, ikke minst i politietaten og i Forsvaret.
Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre