I denne delen:

• Pengeflom til kapitalistene
• Tvangslover
• Null beredskap
• Feil premiss
• Nedstenging
• Norge økonomisk utsatt
• Statskapitalismens vekst
• – og fall
• Nå roper de på staten
• Hjemmemarkedet vinner
• Strammer skrustikka
• Ingen direkte investeringer
• Kutt, kutt og kutt
• Struper kommuneøkonomien

Krisa rammer sjølsagt arbeiderklassen verst på alle vis, men også profittene til deler av den herskende klassen smuldrer bort.

La oss først se på hvordan kapitalistene tenker at vanlige arbeidere og ansatte skal lures og tvinges til å bære tapene for dem. Borgerskapet har to hovedbekymringer: Den ene er hvordan redde det som reddes kan av profitten for de store monopolene ved å velte byrdene over på arbeidsfolk. Den andre er å finne politiske og økonomiske grep som forhindrer at massearbeidsløshet og ny fattigdom undergraver stabiliteten i det kapitalistiske systemet, det vil si å hindre at den økonomiske krisa utvikler seg til ei politisk krise.

Disse bekymringene er felles for borgerskapet over hele verden. Grepene som den herskende klassen tyr til kan og vil likevel variere ut fra nasjonale omstendigheter. Her skal vi konsentrere oss om hva den førende del av det norske borgerskapet ser på som spesifikke utfordringer og hvordan de forbereder seg på å overvinne krisa.

Pengeflom til kapitalistene

For bare noen måneder siden var det uråd å presse noen ekstra millioner ut av staten til gratis tannregulering til unger eller til reduksjon av ferjetakster. Nå spruter milliardene ut av statskassa (etter at ESA og EU har gitt grønt lys).

Stortinget har vedtatt nye krisepakker og skattefritak, den ene etter den andre, som gir milliarder til næringer, flyselskaper og kommuner; i mindre grad også i form av noen sosiale ytelser for arbeidsledige og selvstendig næringsdrivende som står uten oppdrag.

Lignende ting har skjedd før i kapitalismens historie.

«Under påskudd av å «oppmuntre det økonomiske initiativ» betaler den borgerlige stat veldige summer til de store bedriftsherrene i form av subsidier. Når monopolene er truet av bankerott, gir staten dem midler til å dekke tapene, og deres skatterestanser blir ettergitt.» (Lærebok i politisk økonomi, utgitt av SUKPb 1954).

«Opposisjonen» fra høyre til venstre, nå i flertall, begrenser seg generelt til noen mindre sosiale forbedringer, for eksempel å forlenge hele lønnsstønadsperioden for folk på dagpenger med et par uker. De rødgrønne har også forgjeves stilt krav om at selskapene ikke skal betale utbytte til aksjonærene under disse omstendighetene. Sånt har regjeringa ignorert.

En stri strøm av penger flyter til hotellbaroner, industribedrifter og strippeklubber(!) mens det tar måneder før hundretusener av permitterte mottar lønnskompensasjon og dagpenger. Når pengene omsider havner på konto, er dagpengesatsene knapt til å leve av – og de skal kuttes ytterligere. Situasjonen for permitterte arbeidere på Raufoss ble godt beskrevet av tillitsvalgt Torhild Løkken i debatt med næringsminister Røe Isaksen i Debatten 19. mai 2020.

Ved utgangen av august 2020 var det fremdeles 67 000 permitterte og ledige som ventet på å få sine dagpengesøknader behandlet hos NAV. Samtiig har nye krisemilliarder strømmet ut av statskassa for å kompensere bedriftene. Og den som mistenker at koronastøtten er rigget for de rike og mektige, mens de mindre bedriftene får småpenger, har helt rett. I et innlegg i Dagens Næringsliv 9. desember 2020 legger Ole-Andreas Næss, forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning, NHH, fram tall som taler sitt tydelige språk. Ikke bare viser han at fem storselskaper til sammen har mottatt én milliard kroner i støtte; disse samme selskapene er også blant dem som nesten ikke betaler skatt. Likevel har de fått like mye støtte som 27.000 småbedrifter til sammen!

Fem storselskaper har fått like mye i støtte som 27 000 småbedrifter sammenlagt

Dette viser to ting: Under kapitalistiske forhold er det storkapitalen som rår og styrer politikerne, mens småbedriftene skvises. For det andre viser det hvordan krisa blir brukt til en massiv omfordeling fra vanlige folk til de rike. De gigantiske støttebeløpene hentes fra statskassa, det vil si fra skatte- og pensjonspengene til millioner av arbeidsfolk. Selskapene betaler også skatt, sier du? Skatten de største bedriftene betaler er ofte symbolsk. NHH-professor Næss illustrerer dette med at de 25 selskapene som har fått mest støtte, har fått tre ganger så mye i støtte i løpet av seks måneder som de har betalt i skatt de siste fem åra.

Tvangslover

Det ble vedtatt en ny kriselov (i tillegg til de gamle NATO-lovene) som gir regjeringa enerett til å innføre en rekke tiltak uten først å konsultere Stortinget. Loven er i seg sjøl helt unødvendig for å bekjempe viruset, ettersom styresmaktene sentralt og lokalt allerede i Smittevernloven har myndighet til å regjere ved dekret for å beskytte folkehelsa. Lovframlegget ble litt moderert før loven så ble vedtatt av alle partier i Stortinget; alt fra det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet til det reformistiske venstre (Sosialistisk Venstreparti og Rødt).

Nye lover kan dermed innføres med mindre 1/3 av Stortinget motsetter seg dette innen 24 timer, noe som er praktisk vanskelig og noen ganger umulig når også Stortinget går på sparebluss under pandemien. Unntaksloven kan forlenges i én måned om gangen.

Det opprinnelige forslaget gikk ut på at kriseloven skulle gjelde ut neste år. (Oppdatering: Loven ble satt ut av kraft 31. mai – i denne omgang.)

Generelt har befolkningen og arbeiderklassen akseptert fullmaktslover og klasseforsoningsbudskap av typen «vi er alle i samme båt», uavhengig av klasse. En og en halv million har også fulgt myndighetenes oppfordring om å laste ned en sporings-app som kan misbrukes til å overvåke bevegelsene og omgangskretsen til den enkelte. Lydigheten skyldes en kombinasjon av frykt og lammelse, bortfall av sosiale møteplasser og en utbredt tillit til at myndighetene vet best, «tross alt». I ettertid har Datatilsynet nedlagt midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger som sporingsappen Smittestopp samler inn.

Det har vært noen mindre protester med krav om vernetiltak på jobben, men i det store og hele har de tillitsvalgte blitt enige om å «sette andre konflikter til side». De sentrale forhandlingene om tariffavtaler som finner sted hver vår, har rett og slett blitt avlyst og utsatt til høsten.

Null beredskap

Det er imidlertid utbredt forbannelse mot at mange selskaper fortsetter å betale ut utbytte – og den totale mangelen på samfunnsmessig beredskap. Norske korn- og medisinlagre har vist seg å være ikke-eksisterende.

Nå vokser også sinnet over at NAV ikke klarer å utbetale dagpenger og over at en av fire bedrifter rapper feriepengene til de ansatte. Mange risikerer å måtte vente i et helt år før de får feriepenger etter garantiordninga.

Den nyliberale politikken de siste 20-25 årene tvinger offentlige sykehus til å budsjettere som private bedrifter. Mangelen på elementært helsevernutstyr og de nesten ikke-eksisterende beredskapslagrene av mat og medisiner slår alle i øynene. Norge har en av de laveste sjølforsyningsgradene i verden. Mindre enn en generasjon tilbake i tid, fantes det tre eller seks måneder nasjonale beredskapslagre for alle sånne livsnødvendigheter i et karrig land med bare tre prosent dyrkbart areal. Denne katastrofalt dårlige beredskapen har høsta motbør og kritikk, men likevel har regjeringa sluppet å bli stilt til ansvar. Den profilerte statsministeren og helseministeren (!) fra Høyre har tvert imot fått sterkt økende oppslutning omkring sitt parti og ei kaotisk regjering som i utgangspunktet var høyst upopulær.

Les mer om den manglende kriseberedskapen i Kapitalens påskebudskap: Korsfest!

Dette forteller sin egen historie om at klassekampen og klassebevisstheten er på lavbluss, og at folk i en krisesituasjon søker falsk trygghet hos det samme regimet som fratar dem trygghet for hverdagen og framtida. Vi kan like det eller ikke, sånn er de sosiale og politiske realitetene. Slagorda, propagandaen og det daglige arbeidet til revolusjonære i og utenfor arbeiderklassen må ta utgangspunkt i disse realitetene. Tida er ikke moden for å storme barrikadene for å opprette proletariatets diktatur, for å si det sånn.

Teksten fortsetter under videoen.

Se kortvideoen fra KPML om konsekvensene av krisepolitikken.

Feil premiss

Virusutbruddet var den utløsende årsaken til ei krise som har bygd seg opp siden den forrige krisa i 2008. Den viste igjen ansikt i oljesektoren i 2014–2015, før utviklinga gikk tilbake til «normalen». Det vil i stor grad si en gjeldsdrevet forbruksvekst som sammen med svak kronekurs har fungert som strikkmotor for norsk økonomi over flere år.

Norge har lenge gått svanger med ei krise i magen. Koronapandemien var det som skulle til før vannet gikk. Med denne ytre omstendigheten har borgerskapet fått lagt premiss nummer én for sitt budskap: Krisa skyldes et uberegnelig virus og har ikke det fjerneste med kapitalismen som system å bestille.

Vil borgerskapet slippe unna med å gi Covid-19 hele skylda for den kapitalistiske systemkrisa?

I de mest utsatte bransjene, som reiseliv, var arbeidsløsheten ved inngangen av april på over 50 prosent. I andre bransjer er den langt lavere. Likevel regner de borgerlige økonomene med en arbeidsløshet i snitt på rundt seks prosent for året sett under ett. Det reelle tallet blir sannsynligvis langt høyere. Allerede før krisa traff var en av ti unge mellom 15 og 25 år uten arbeid.

Når konsekvensene i form av massearbeidsløshet slår inn for alvor, er det avgjørende for makthaverne at frustrasjonen ikke blir vendt mot de politiske myndighetene.

Nedstengning

Det ville ha skjedd dersom et uforberedt og delprivatisert helsevesen brøt fullstendig sammen med tusenvis av døde som resultat. Kapitalens politikere valgte i denne situasjonen å stenge ned landet for å hindre spredning og slå ned viruset. Det skjedde 13. mars, på tross av sterk motstand fra store deler av industrikapitalen. Deler av denne motstanden skyldtes utvilsomt frykt for å miste kontrakter og markeder til utenlandske konkurrenter innafor samme bransje, ikke minst til svenske virksomheter som fortsatte driften mer eller mindre som normalt.

I desember 2020 kom kompromitterende avsløringer som viser hvordan mynighetene opptrer som regelrette håndlangere for NHO og Norsk Industri. Industrikapitalen krevde unntak for karantenebestemmelser og smittevernsregler for tusenvis av innleide arbeidere fra EØS-området – og fikk det. Frislippet har sterkt bidratt til den andre smittebølgen i Norge og nye nedstengninger i en rekke kommuner og byer.

Mellom de ulike fraksjonene i herskerklassen har det hele veien stått strid om de politiske og økonomiske virkemidlene. Det gjelder innad i Norge så vel som i andre land, noe som viser seg i de ganske ulike strategiene som er valgt i Norge, Sverige og Danmark.

Alle de skandinaviske landa er preget av en relativt sett mye høyere tillit til myndigheter og det politiske systemet enn tilfellet er i land som Italia, Hellas eller Frankrike. I Norge er dette en tillit som er bygd opp gjennom en åpen eller underforstått konsensus mellom samtlige partier representert på Stortinget. Den offisielle myten som ligger til grunn for denne klassesamarbeidets konsensus er at enhver norsk regjering i bunn og grunn ønsker å gjøre livet best mulig for sine undersåtter, det handler bare om «forskjellige politiske valg».

Norge økonomisk utsatt

I økonomisk forstand, ikke når det gjelder ofre for pandemien, har Covid-19 rammet Norge hardere enn de fleste andre europeiske land. Den store forskjellen er den norske avhengigheten av oljeeksporten – og ikke minst, oljeprisen. Derfor kan den nåværende økonomiske krisa utvikle seg til å bli den verste siden 1930-tallet.

Oljeprisen lå i april på  $ 20–30 per fat sammenlignet med nesten $ 70 fatet ved årsskiftet. Dette har ikke bare påvirket hele oljeservicenæringen, leverandørindustrien og statens inntekter fra oljebeskatning, men også den nasjonale valutaen. Innenfor en måneds tidsrom har den norske krona tapt et sted mellom 1/4 og 1/5 av markedsverdien sammenlignet med EUR eller USD. I løpet av kort tid betyr dette store prisøkninger på importerte produkter.

For et ekstremt importavhengig land gir dette dyrtid for vanlige folk og for innsatsvarer til industrien. Omvendt gir den svake krona gode profittutsikter for eksportbasert prosess- og foredlingsindustri. Haken er at bunnen har falt ut av eksportmarkedene.

Statskapitalismens vekst

En utvei ved tidligere kriser siden 1930-tallet har vært forskjellige former for statskapitalisme. Også etterkrigs-Norge ble bygd opp på denne måten, med et stort antall statseide bedrifter på områder som tungindustri og infrastruktur.

Ideologisk var denne perioden preget av sosialdemokratiet som omfavna økonomen John Milnard Keynes og hans anbefalinger om underskuddsbudsjettering og massive statlige inngrep i økonomien. I tillegg tjuvlånte sosialdemokratiske økonomer i noen land, som Erik Brofoss og Ragnar Frisch i Norge, elementer fra planøkonomisk tenkning basert på de ubestridelige suksessene i det daværende sosialistiske Sovjetunionen.

Denne kapitalistiske hybriden, kalt blandingsøkonomi, kunne aldri bli mer enn et kortvarig mellomspill. Når grunnleggende infrastruktur og kostbare investeringer i tungindustri var på plass, krevde den private kapitalen friere spillerom.

– og fall

Det fikk den i stadig større grad fra slutten av 1970-tallet, anført av statsledere og markedsidologer som Maggie Thatcher og Ronald Reagan. Siden har denne prosessen bare aksellerert over nesten hele verden, kjent under merkenavnet «nyliberalisme». Denne nyliberalismen forfekter minst mulig statlig innblanding på alle sektorer, med et delvis unntak for statens egne voldsorganer som politi og militærvesen. Men også her bare delvis. Den amerikanske hæren benytter for eksempel i stor utstrekning leiesoldater fra private «sikkerhetsfirmaer» til sine militære operasjoner utenlands.

Fullt så langt har det ennå ikke kommet i Norge. Men utviklinga har bare gått én vei siden Gro Harlem Brundtlands første regjering. Kåre Willoch, Jens Stoltenberg og Erna Solberg har siden lagt inn et stadig høyere gir på kapitalens vegne. Høyres eldgamle liberalistiske budskap om at staten må holde fingrene vekk fra det frie næringslivet er gradvis adoptert av sosialdemokratiet.

Den norske statskapitalismen har gradvis blitt avvikla, sjøl om staten fortsatt spiller en sentral rolle i nøkkelselskaper som Equinor, Telenor og Kongsberg Gruppen. Denne rolla har samtidig blitt mer og mer passiv, «alle» er enige om at staten ikke skal bruke sin eierposisjon til detaljstyring og politisk innblanding – bortsett fra når det er snakk om investeringer i og samarbeid med land og bedrifter utenfor NATO-sfæren. Den norske staten har solgt seg gradvis helt ut av SAS. I 2012 og 2014 klagde Norwegian-sjefen Bjørn Kjos over at SAS og Finnair var subsidiert «opp etter ørene» av regjeringene etter en nødemisjon. – Skattepengene våre skal gå til skole, helse, eldreomsorg og sånne ting – ikke til å holde liv i flyselskaper. Industrien må greie seg selv, sa Bjørn Kjos til DN 16.09.2014.

Nå roper de på staten

I krisetider får pipa en annen låt. Nå roper privatkapitalister, fra småbedrifter til storkonsernene, på støtte og hjelp fra den samme staten. De raser mot en stat som ikke er aktiv og hjelpsom nok. Det gjelder ikke minst det kriseramma selskapet Norwegian.

Til forskjell fra tidligere er det færre av de borgerlige økonomene som vil at staten går aktivt inn i kriseramma bedrifter, slik staten for eksempel gjorde ved bankkrisa i 1990-91 da aksjene i alle storbankene ble nedskrevet til null. Siden har staten solgt seg ned i DnB.

Storaksjonærene og de forskjellige fraksjonene i borgerskapet vil i det lengste unngå at staten igjen trer fram som felleskapitalist og majoritetseier i selskapene. Det de krever fra staten er derfor kriselån og lånegarantier, skattelette og alle mulige finansielle lettelser. Statlig overtakelse av aksjene stritter de imot, også når alternativet er konkurs. For de resterende kapitalistiske fraksjonene betyr det at en konkurrent er sanert vekk. Og med staten inn på eiersida hos konkurrenter, vil det oppstå «urettferdig konkurranse» mellom rivaliserende selskaper.

«På vei mot den nye normalen vil noen bedrifter gå tapt»

Eller som regjeringa sier det i samband med revidert nasjonalbudsjett (RNB): «På vei mot den nye normalen vil noen bedrifter gå tapt. Andre vil kanskje holdes kunstig i live en stund, med hjelp fra staten. Noen vil overleve fordi de får hjelpen de trenger.»

Et trekk ved denne krisa er altså kapitalens krav om at staten skal stille opp for bedriftene og aksjonærene samtidig som staten ikke skal få så mye som en aksje til gjengjeld. Dette er en løsning som alle kapitalens fraksjoner stiller seg bak.

Hva betyr det i praksis? Det betyr at kapitalistenes stat tjuvlåner velferd og pensjonspenger av dem som gir staten driftsinntekter, nemlig vanlige arbeidsfolk. Men i motsetning til andre kreditorer får folket som betaler inn skattene absolutt ingenting som symbolsk «sikkerhet» for disse lånegarantiene.

Hjemmemarkedet vinner

Noen utvalgte bransjer har tjent og tjener på krisa. Det er grovt sett all produksjon for hjemmemarkedet, det vil i hovedsak si næringsmiddelindustrien. Harryhandelen til Sverige har stoppet opp og folk handler mer når de ikke lenger kan gå på restaurant. Dermed har dagligvaremonopolene økt sin omsetning kraftig. Tilsvarende gjelder for en del nettbutikker og mange former for transportservice. Andre «vinnere» er pensjonskasser, livsforsikringsselskaper og Folketrygden. Dødsofrene for Covid-19 er for det meste eldre pensjonister og folk som allerede er avhengige av forskjellige velferdstjenester.

Verst ramma er reiseliv og hotellbransjen, mens mye av næringsmiddelindustrien har gode tider. SAS er i gang med masseoppsigelser av 5000 i Skandinavia, hvorav 1300 i Norge. Scandic-kjeden vil si opp tusen ansatte. I reiselivbransjen frykter halvparten av bedriftene konkurs. Dermed er det strid og konflikt på bakrommet mellom ulike kapitalgrupperinger om hvor fort og hvor mye Norge bør «åpnes opp». Noen bransjer har det mer travelt enn andre.

Den regjerende fløyen av «globalister» innen borgerskapet opplever en blåmandag, mens den stadig mindre delen av industrien som i hovedsak produserer for hjemmemarkedet, framstår som kortsiktige vinnere. Det er et paradoks for den mest EU-kåte delen av kapitalen som har basert hele sin profittmaksimering på å utvide eksportmarkedet ved hjelp av mange importerte produksjonsdeler og råvarer samt just-on-time delivery.

Borgerskapet møter som vi har sett seg sjøl i døra når det gjelder statsstøtte til privatkapitalen og hvordan den skal gis. Alle ideologiske fraser om at staten må holde sine fingre unna næringslivet og «den frie konkurransen», er forstummet.

Men det pågår et bikkjeslagsmål om hvem som skal få mest statlig støtte og krisehjelp. Kapitalgruppene og investorene vil sjølsagt ikke at konkurrentene skal få et overtak når det gjelder å sikre profitten. Men de er naturligvis enige om hvem som skal få regninga: Du og jeg.

Under kapitalismen oppstår det regelmessig behov for å bli kvitt «overflødig» kapital og virksomheter, som i neste omgang kan saneres og bli billige oppkjøpsobjekter. Det er dette som nå skjer i flybransjen og i verftsindustrien, som ved konkursen i Kleven verft.

Titusener av arbeidsplasser forsvinner i denne kapitalsaneringsprosessen. På verdensbasis beregner ILO at 400 millioner jobber er borte, og svært mange av disse arbeidsplassene er borte for alltid. ILO skylder naturligvis på viruset som utløste krisa, ikke på det kapitalistiske systemet som gjør kriser uunngåelige.

Strammer skrustikka

7. april konkluderte et ekspertutvalg med at krisetiltakene koster det norske samfunnet rundt 24 milliarder kroner i måneden. Det er enorme summer. Likevel vil det ta åtte måneder før summen er like stor som den Equinor har sølt bort på sine eventyr i USA.

Et nytt problem melder seg snart: Finansieringa av det borgerlige statsapparatets mange funksjoner. Skatteinngangen faller dramatisk, noe som river grunnen vekk under statsbudsjettet for inneværende år, et budsjett som allerede er sprengt gjennom ekstra kriseutbetalinger. For 2021 blir underfinansieringa enda mer dramatisk. Det vil bety nye og mer kreative metoder for å inndrive skatter og avgifter fra vanlige folk.

«En del av befolkningens inntekter – i første rekke inntektene til de arbeidende klasser – nyfordeles gjennom statsbudsjettet og nyttes i utbytter-klassenes interesser. På den måten blir en del av arbeidernes og bøndenes inntekter, som går inn i statsbudsjettet i form av skatter, forvandlet til ekstrainntekter for kapitalistene og til inntekt for embetsmennene. Skattebyrdene som utbytterklassene legger på arbeidsfolk øker fort.» (Lærebok i politisk økonomi.)

Kanskje blir staten motstrebende tvunget til å kjøpe seg inn i flere kriseramma selskaper når lånegarantier bare har utsatt katastrofen. Alternativet kan bli å la flyselskaper og andre storkonsern gå overende. Det betyr enda flere penger ut og mindre penger inn.

Men er det ikke bare å ta av oljepengene, Norge har jo ti tusen milliarder på bok?

Dette blir til dels gjort gjennom å sprøyte nye milliarder inn i statsbudsjettet, ved å fravike den hellige handlingsregelen. Nå sist ved revideringa av nasjonalbudsjettet den 12. mai. 420 milliarder kroner fra fondet er overført til statens kontantkasse, nesten det dobbelte av det opprinnelige tilskuddet fra fondet på 244 milliarder.

Ingen direkte investeringer

Men skal Oljefondet brukes til direkte investeringer i norsk økonomi må Stortinget gjøre om på Sentralbankloven. I fjor lovfesta Stortinget at de ti tusen milliardene i Statens pensjonsfond Utland ikke skal brukes til å investere i Norge. «For å skjerme norsk fastlandsøkonomi investeres fondet utelukkende i utlandet», som det heter fra forvalterne Norges Bank.

Den slags investeringer er det bare det mye mindre Folketrygdfondet som får lov til å gjøre, og da med sterke begrensninger. Fondet får maksimalt eie 15 prosent av aksjene i selskaper basert i Norge.

Denne politikken har som vist tidligere sammenheng med at borgerskapet i det lengste vil unngå at staten gjenoppstår som felleskapitalist. Det kunne utløse krav fra folket, som blir fortalt at staten, det er oss, om at staten skal drive sin virksomhet på en måte som faktisk gavner folket. Det vil også kunne vippe maktbalansen i borgerskapets egne rekker, der en fraksjon i form av et politisk styrt byråkratborgerskap som innkasserer merverdi på indirekte vis får konkurransefordeler fordi de har statens økonomiske muskler i ryggen.

EØS-avtalen er et av instrumentene som blokkerer for at en monopolistisk «statsfraksjon» styrker sin stilling innen den herskende klassen. Også statlige lånegarantier må først godkjennes av ESA som gyldige kriseunntak med hjemmel i EØS-avtalen og EU-kommisjonens regelverk.

Kutt, kutt og kutt

En behøver ikke stor fantasi for å forutse neste steg når konkurser og statsinngrep blir dagens orden. Kutt i velferdstjenester, arbeidsløshetstrygd og kanskje pensjoner vil stå for tur. Regjeringa varsler allerede at det vil bli slutt med de «romslige» dagpengeordningene med 80 prosent av lønn opp til kr 300 000.

Mens bedriftene raskt fikk utbetalt sine garantilån, opplevde 15 000 som hadde fått forskuttert lønnskompensasjon for permitteringsdagene at forskuddet ble trukket fra neste utbetaling av dagpenger. 400.000 har stått flere måneder i kø i påvente av lønnskompensasjon, ytterligere 300.000 har venta på dagpenger. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen gir dem beskjed om å søke sosialhjelp mens de venter. Han har åpenbart ikke forstått stort av hvordan søknadsprosedyrer i arbeids- og velferdsetaten (NAV) virker.

Bare helsevesenet vil være midlertidig skjermet så lenge epidemien herjer. Lønnsreduksjon i forskjellige former vil bli lansert som en nødvendig neste fase i den «nasjonale dugnaden» som skal få den kapitalistiske økonomien på beina. Enkelte kommunepolitikere har allerede lansert forslag om ti prosent lønnskutt for alle i kommunen. SAS er blant selskapene som har bedt sine ansatte godta det samme. Foreløpig er de fleste sånne framstøt blitt avvist. Men det vil komme flere.

Ett er allerede sikkert: Omfavnelsen av alle de som jobber for luselønn og som demonstrerte at de var ti ganger mer samfunnsviktige enn direktører flest – reinholdere, postbud, sjåfører og helsepersonell – er allerede glemt.

Kalkylene for den nominelle lønnsveksten for 2020 er allerede nedjustert fra 3,6 prosent til 1,5 %. Talla er i utgangspunkt fiktive. 1,5 prosent betyr i realiteten et minusoppgjør, blant annet fordi mange importvarer vil stige dramatisk i pris. Bare summen av det såkalte lønnsoverhenget og lønnsglidning, er på minst 1,5 prosent.

Struper kommuneøkonomien

Det stopper ikke der. Fallet i BNP for 2020 er anslått til 4 prosent. Hvis det ikke blir lagt kampvilje for dagen, vil de aller fleste som ikke er i næringer som har klart å tjene på krisa, få nedgang i reallønna.

Staten vil bruke minst mulig penger, og sender kriseregninga videre nedover i forvaltningssystemet. Kommuner og fylkeskommuner mangler flere titalls milliarder for å holde skoler, velferdstjenester og kollektivtrafikk gående. Kommunenes Sentralforbund har anslått merutgifter som følge av krisa på mellom 18 og 27 milliarder kroner.

Finansminister Jan Tore Sanner avviste behovet for de manglende milliardene med at kommuner og fylker ville få langt lavere lønnsutbetalinger enn det de har budsjettert med, en «innsparing» på over ni milliarder kroner.

«Lavere forventet pris- og lønnsvekst vil også styrke kommunenes økonomi», som det heter i finansministerens redegjørelse i Revidert nasjonaltbudsjett (RNB). «RNBs anslag må innebære ett 0-oppgjør i kommunal sektor og knapt nok det», istemmer Kommunenes Sentralforbund.

[Gå til neste del]

I denne delen:

• Borgerlønn i stedet for velferd
• Nytt, grønt kriseforlik
• Historisk perspektiv

 

Reformistenes resept for å hjelpe kapitalen ut av krisa

Venstresida kommer kapitalen til ideologisk og politisk unnsetning

Tradisjonelt roper LO og venstresida på løsninger à la Keynes. De skryter av at Erna Solberg «gir gass», men ber om at hun gir enda mer gass på statens vegne. Redaktøren av Fri Fagbevegelse målbærer et typisk krav:

«(Men) vi må også sette i gang prosjekter som kan få det private næringslivet på beina igjen. Barnevernet kan styrkes, skoler og ferjer kan bygges. Det er ingen åpenbar motsetning mellom den borgerlige regjeringens mål om ‘effektiv drift og god økonomistyring’ og målet om å styrke og utvikle velferdsstaten.»

Tanker om at tida kan være inne til å vurdere et helt annet samfunnssystem, er helt fraværende. «Klasseperspektivet» er begrenser seg til at storkapitalen må føle medynk med sine undersåtter og ikke raske til seg alle verdiene og hele statens pengesekk. Det gjelder å få det private næringslivet på beina igjen og håpe på at det blir noen smuler velferd igjen. Appeller om «mer rettferdig fordeling» skal angivelig hindre at det blir altfor mange nye fattige.

LO og klubbene i verkstedsektoren har krevd skattelettelser og enda gunstigere avskrivningsregler for Equinor og Aker-konsernet fordi ordrebøkene snart er tomme. Kravet er ment å forhindre massepermitteringer og mulige nedleggelser i verftsindustrien langs kysten, og har blitt vedtatt av et flertall av stortingspartiene. Kravet er forståelig, sjøl om det spiller rett opp i lomma på kapitaleierne. Sjøl om de har fått det de ba om, varsler Aker BP at det likevel blir nedbemanninger.

Det handler om tusenvis av arbeidsplasser som har generert milliarder i merverdi for Kjell Inge Røkke og hans like. Ingen stiller likevel Røkke & Co. overfor valget mellom å garantere for arbeidsplassene videre eller å la staten ekspropriere store deler av Aker-konsernet.

– På tide å forhandle lønna ned, sier NHO

Linja til reformistene går aldri lenger enn å kreve at aksjonærer og direktører må betale mer skatt og vise «moderasjon» på linje med arbeidsfolk, sånn at vi alle «deler på byrdene» og alt blir bra igjen … Dette skal skje ved å dyrke klassesamarbeidspolitikken, det såkalte trepartssamarbeidet, også kalt «den norske modellen». LO-leder Hans Christin Gabrielsen snakker varmt om dette foran høstens oppgjør, og får til svar fra Stein Lier-Hansen fra Norsk Industri og NHO at joda, trepartssamarbeid er fint, men for øvrig mener Lier-Hansen at det nå er på tide å forhandle lønna ned. (dn.no 18.06.2020).

Borgerlønn i stedet for velferd

Krisa utløser rop fra liberalere, grønne og det meste av «venstresida» om å innføre borgerlønn for å avverge en fattigdomskatastrofe. I EU underskriver hundretusener på et borgerinitiativ med krav om det samme. Tilhengerne av samfunnslønn får følge av ytre høyre, naturlig nok siden det var høyresidas ideologer og frontfigurer som lanserte ideen for mange generasjoner tilbake. Borgerlønn er det samme som samfunnslønn eller garantiinntekt, dvs. en garantert minsteinntekt for alle (Universal Basic Income).

Sven Egil Omdahl i Stavanger Aftenblad har sagt det slik: «Hvis alle hadde en garantert grunninntekt på 2G, rundt 200.000 i året, ville mye av angsten som meldte seg 12. mars, vært borte. Det ville blitt trangere tider, men ikke katastrofe. En grunninntekt, eller borgerlønn, ville vært for økonomien det sterke lunger er for helsen.»

Her skal vi ikke ta opp argumentene mot borgerlønn i hele sin bredde, disse er omtalt tidligere i denne artikkelen om Samfunnslønn og kapitalistiske utopier. Vi nøyer oss med å slå fast at borgerlønn er et lokkemiddel for å avvikle alle sosiale velferdsytelser på sikt. Nettopp derfor blir ideen omfavna av ytre høyre og liberalister.

Kanskje kan en slik garantert minsteinntekt redde noen av de aller fattigste fra avgrunnen. Over tid vil den imidlertid bli brukt til å avvikle alle eksisterende velferdsordninger, og dermed føre hundretusener mot den samme avgrunnen.

Nytt, grønt kriseforlik?

«Grønn» omstilling og et nytt kriseforlik, er en annen av venstresidas kriseresepter. Mimir Kristjánsson fra Rødt er en av de som målbærer disse løsningene fra 1930-tallet. Han har særlig latt seg inspirere av Martin Tranmæl, den opprinnelige syndikalisten som sto for det store klassesviket i mellomkrigstida. Tranmæl var Haakon Lie sitt store forbilde. Det er ikke tilfeldig.

«Venstresida må ha større ambisjoner enn midlertidig krisehjelp til bedriftene. Vi trenger radikale, men konkrete reformprogrammer bygget over samme lest som det norske «Kriseprogrammet» og En norsk 3-årsplan fra 1933», skriver Mimir Kristjánsson i innlegget «Veien ut av krisa» i Agenda Magasin.

Ifølge Rødts mann i Rogaland må arbeiderbevegelsen – les: de rødgrønne partiene og LO – «gripe denne muligheten til å skape et mer rettferdig og mindre kriseutsatt samfunn» etter at viruset er slått tilbake. Også SV, Arbeiderpartiet og deler av Senterpartiet ønsker seg et nytt, grønt kriseforlik som både skal redde klimaet og sikre norsk industri ei framtid etter krisa. Rødt kaller det en «grønn industriell revolusjon».

Disse forestillingene om en «Grønn ny giv» hvor hele landet skal elektrifiseres er skildret i rosenrøde vendinger av blant andre SV. Visjonene, som er både dyre og illusoriske, krever en egen analyse. Her skal vi bare antyde at planene innebærer en allianse med de grådigste kraftbaronene som vil gjøre Norge til storeksportør av elektrisitet. Regninga for denne «grønne omstillinga» er det vanlige folk som får, samtidig som naturen vil bli rasert av tusenvis av vindmøller.

I denne skal staten spille en viktig rolle som tilrettelegge og investor, også gjennom fortsatt militarisering av økonomien. Disse «røde» partiene – også Rødt – ville før årsskiftet ha et like stort eller større forsvarsbudsjett enn det høyreregjeringa har lagt opp til for 2020. Dette på tross av at Norge allerede ligger i NATO-toppen når det gjelder militærutgifter. I 2019 hadde Norge 1.384 dollar i forsvarsutgifter pr. innbygger. I dagens kronekurs tilsvarer det kr 11.000 for hver eneste nordmann.

For igjen å sitere Lærebok i politisk økonomi:

«Regjeringene i de imperialistiske land gir monopolene veldige ordrer på leveranser av krigsmateriell, utstyr og proviant, bygger krigsfabrikker på statskassens bekostning og overlater dem til monopolene, dvs. de tar opp krigslån. Samtidig velter de borgerlige stater alle krigsbyrdene over på det arbeidende folk. Alt dette skaffer monopolene kolossale profitter.»

Rødt har nylig lagt fram et eget koronaprogram til det partiet kaller «En mer rettferdig og kortreist vei ut av krisa». En kortreist vei ut av krisa høres fristende ut. Partiet vil med ulike forslag om grønne investeringer og høynet nasjonal mat- og helseberedskap «sikre inntekt, arbeid og velferd til alle gjennom et mer rettferdig og kortreist samfunn». Partiet vil bruke av Oljefondet, men med stor forsiktighet og på strenge vilkår.

Programmet nevner ikke sosialisme med et eneste ord som den eneste holdbare veien ut av krisa, men peker på «rettferdige og kortreiste» løsninger innenfor systemets rammer. Programmet, som anbefaler et nytt kriseforlik, «tar mål av seg til å mildne virkningene for folk flest og fellesskapet». Det nærmeste Rødt kommer en indirekte referanse til sosialisme, er en innrømmelse av at programmet ikke løser den grunnleggende systemkrisa.

Historisk perspektiv

Når såkalt marxistisk inspirerte partier som SV og Rødt fabler om å gjenta kriseforliket fra 1935, så ser de naivt vekk fra at klassebevisstheten og styrkeforholdet mellom samfunnsklassene var helt annerledes for 90 år siden. Ikke minst fordi en sosialistisk sovjetstat lyste som levende eksempel i øst.

Sosialismen var det helt sjølsagte målet for de fagorganiserte arbeiderne, også for dem som sognet til sosialdemokratiet. De trodde på de opportunistiske lederne som lovte dem sosialisme gjennom klasseforsoning i stedet for gjennom revolusjon. Men klassebevisstheten og ønsket om et sosialistisk samfunn lå hele tida i bunn.

Alt dette visste naturligvis borgerskapet i 1930. Kapitalistene og deres stat var i en defensiv stilling. De sosialdemokratiske lederne rakte dem en utstrakt hånd for å gi dem en utvei uten å gi fra seg statsmakta, og borgerskapet tok den.

Det burde være unødvendig å understreke at det strategiske styrkeforholdet i dag er et helt annet. Ironien er at reformistene bare kan få gjennomslag for sin klassesamarbeidspolitikk hvis det finnes tendenser til revolusjonært oppbrudd og tilspissa klassekamp.

Sånne tendenser er ikke lett å få øye på i det norske klassesamfunnet i dag. Det er en situasjon som kan endre seg, dersom de revolusjonære er i stand til å utvikle den subjektive faktor, dvs. organisert og systematisk bygging av klassebevissthet.

[Gå til neste del]

I denne delen:

• Den nye normalen
• Kort- og langsiktige klasseinteresser
• Styrk motstanden mot EU og EØS!
• Still krav til bruken av Oljefondet
• Dagskrav uten illusjoner
• Utvikle klassebevissthet

 

Revolusjonær krisepolitikk – hva er det?

I en situasjon hvor arbeiderklassen er pressa hardt på defensiven, er det ikke enkelt verken å definere eller å formidle en alternativ og revolusjonær krisepolitikk. Klassebevisstheten er i utgangspunktet lav, og den blir svekka av propagandaen fra høyre og venstre om felles dugnad. Faren er overhengende for at arbeiderklassen og fagbevegelsens posisjoner blir enda mer svekka i den krisa vi står overfor. Det vil skje hvis reformistene og de såkalte venstrepartiene får lov til å beholde hegemoniet i fagbevegelsen.

Folk er opptatt av å sikre levebrødet sitt og få jobben tilbake, samtidig som frykt for nye pandemier gjør at de velger å stole på myndighetene. For ikke å gå kraftig ned i levestandard, tyr mange til dyr forbruksgjeld i håp om at «alt skal bli bra igjen» snart. Fagtoppene og reformistene forteller dem at det bare gjelder å få hjulene i gang igjen for å komme tilbake til normaltilstanden.

Det de ikke forteller er at denne «normalen» ikke kommer tilbake. Ikke når det gjelder antall arbeidsplasser. Ikke når det gjelder velferd. Ikke når det gjelder lønnsutvikling. Og kanskje like viktig: Heller ikke det gamle arbeidsfellesskapet blant store grupper av kontorarbeidere og funksjonærer. Amerikanske teknologigiganter som Twitter, Facebook og andre har erfart at ansatte jobber vel så effektivt og billigere fra hjemmekontor. Twitter tilbyr alle som vil å fortsette med hjemmekontor som en permanent løsning. Disse ideene til rasjonalisering og besparelse av kontorkostnader har allerede smitta over på norske bedrifter, som Telenor.

Den nye normalen

Den nye normalen blir mange flere arbeidsløse, nye og verre kutt i velferd og kraftig fall i reallønn de neste åra. De som går på dagpenger merker det allerede. Fra høsten vil regjeringa kutte i dagpengene for å «motivere» folk til å ta arbeid som ikke finnes.

Lønnskompensasjonsordninga skal fjernes fra september av. Ordninga blir dårligere enn den som eksisterte før pandemien.

Pensjonsreformen skal nå «evalueres» av et nytt pensjonsutvalg, leda av tidligere NHO-topp Kristin Skogen Lund med ei årslønn på ni millioner og gullpensjon fra før av. Konklusjonen er gitt før utvalget har påbegynt arbeidet: Den generelle pensjonsalderen skal opp, utbetalingene skal ned og partene i arbeidslivet må sammen med staten sørge for at Avtalefestet pensjon (AFP) blir enda dårligere og mindre «attraktiv». Enda dårligere pensjonsordninger vil bli den neste store «dugnaden» som skal gi NHO de ti milliardene i ekstra skattelettelser som de krever på vegne av storkapitalen.

De som har jobb vil få kjenne det når det utsatte hovedoppgjøret blir gjennomført i høst som et minusoppgjør. Alle mulige forklaringer vil bli gitt om at arbeidsplassen din ryker hvis du stiller lønnskrav for å opprettholde levestandarden. NHO mener det nå er på tide at man forhandler lønna ned, ikke opp. Noen utvalgte yrkesgrupper får en aldri så liten trøstepinne, mens det store flertallet vil få vite at de må innrette seg etter frontfaget. Og frontfaget vil ikke kreve en dritt fordi det gjelder å redde eksporten og sikre nye kontrakter for en kriseramma fastlandsindustri. Offentlig sektor vil få beskjed om å holde ro i rekkene med beskjed om at kassa allerede er «tom» i stat og kommune.

Vi må være forberedt på å møte alle disse reaksjonære framstøta. Dette er ikke isolerte og tilfeldige framstøt, alle er ledd i å velte hele byrden av krisa over på ryggen til arbeidsfolk.

Kort- og langsiktige klasseinteresser

Kommunistene plikter å ivareta arbeidernes interesser på både kort og lang sikt. For en arbeiderfamilie som er permittert og får namsmannen på døra er ikke revolusjonen det umiddelbare hovedspørsmålet, men hvordan de raskt skal skaffe tak over hodet.

Derfor er det riktig og nødvendig å stille konkrete dagskrav som forbud mot tvangsauksjoner og utkastelser, umiddelbar rente- og avdragsfrihet for boliglån til vanlige folk som trues med utkastelse, uavkorta arbeidsløshetstrygd til alle som mister jobben osv. Dette er helt rimelige og rettferdige krav som legger ansvaret der det hører hjemme, hos kapitalistene og deres stat.

Full stopp for utbetaling av utbytte og bonuser for aksjonærer og kupongklippere er en annen høyaktuell kampparole.

I en rik stat som Norge er det også fullt forsvarlig å stille paroler som at staten gjennom aktive investeringer må sørge for å bygge infrastruktur og umiddelbart erstatte jobbene som forsvinner.

Dette er opplagt fornuftige krav som direkte utfordrer EØS-avtalen og dens generelle forbud mot statsstøtte. Når det kommer krav om statlig overtakelse for å skape eller redde arbeidsplasser, viser kapitalens politikere til at det «ikke lar seg gjøre» fordi det vil bli slått ned på av EØS-tilsynet ESA. Når det folkelige presset blir for stort, snakker de om å finne «kreative tilpasninger» som kan tilfredsstille ESA. Særlig Arbeiderpartiet kjører denne linja, som i de fleste tilfeller er reint tomprat.

Et ferskt eksempel er Stortingets gavepakke til oljekapitalen, som har fått innvilget store skattelettelser mot løfter om fullføring av kontrakter som sikrer fortsatt drift ved verftene på Stord og i Verdal. En del av stortingsvedtaket dreide seg om statlig støtte til en oljeterminal i Veidnes i Finnmark for ilandføring fra Johan Castberg-feltet. Nå sier olje- og energiminister Tina Bru at et vedtak fattet av Stortinget trolig ikke lar seg gjennomføre fordi det er i strid med statsstøttereglene i EØS!

Styrk motstanden mot EU og EØS!

Krisa gir dermed ny anledning til å styrke motstanden mot denne underkastelsen for EUs regler for det indre markedet og monopolkapitalens «fire friheter». Kravet må være norsk utmelding av EØS sånn at norske politikere ikke kan nekte å fatte vedtak, eller i ettertid vri seg unna vedtak de er blitt presset til å fatte.

På samme måte må det være et krav at Statens pensjonsfond – utland (Oljefondet) – brukes aktivt til å investere i norsk industri og infrastruktur. Dette har Stortinget i 2019 sjøl lagt ned forbud mot gjennom en presisering av Sentralbankloven. Offisielt er begrunnelsen at dette skal hindre inflasjon og overoppheting av norsk økonomi. I realiteten handler det om å holde arbeidsløsheten ved like sånn at lønnsnivået holdes nede. Og i bakgrunnen ligger nok en gang EØS-avtalen og ESA som sannsynligvis ville stemple direkte investeringer fra Oljefondet som ulovlig statsstøtte.

Kapitalen vil sjølsagt motsette seg krav om statlige investeringer og oppsigelse av EØS-avtalen. Og med en finansakrobat som Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet, sier det seg sjøl at hva som tjener norsk nærings- og kompetanseutvikling er helt irrelevant.

Still krav om at Oljefondet sikrer jobbene

Et delkrav kan være at Oljefondet bruker sin eiermakt i internasjonale konserner til å stanse nedlegging og utflytting av norske arbeidsplasser.

Elko-fabrikken på Åmot i Buskerud, som er eid av det franske kjempekonsernet Schneider Electric med 160.000 ansatte, skal legges ned. Bedriften går med kjempeoverskudd, men blir nedlagt fordi det er enda mer profitt å hente andre steder. Fjerde største eier i Schneider Electric er ingen ringere enn den norske statens Oljefond, som så langt vi erfarer ikke har lagt to pinner i kors for å redde Åmot-fabrikken. Fondets forpliktelser som eier handler nemlig om «å fremme langsiktig verdiskapning i selskapene». Hva som er av verdi for norsk økonomi og arbeidsplasser, er fondet uvedkommende.

Teksten fortsetter under bildet.

Det er naturligvis illusorisk å tro at kapitalen uten videre vil gå med på slike krav, det er bare arbeiderklassens egen mønstring av krefter og besluttsomhet som kan gjennomtvinge dem helt eller delvis.

Om folk flest ikke skjønner at krisa bare er framskyndet av pandemien, så vil de snart innse hvordan de kapitalistiske makthaverne utnytter koronaviruset på groveste vis til å avskaffe velferd og rettigheter over en lav sko.

En sannsynlig ny følge av krisa med utstrakt bruk av hjemmekontor og digitale kommunikasjonsformer, er at mange tidligere arbeidsfellesskap blir fragmentert. Kapitalen har lært at mange ansatte kan jobbe uten kontor, det betyr store innsparinger. Dessuten blir mange naturlige møteplasser borte for kolleger og arbeidskamerater. Det vil på kort sikt styrke kapitalen og bedriftseierne på vår bekostning. Hva denne utviklinga kan føre til i større skala, fortjener en egen analyse.

Dagskrav uten illusjoner

Uansett gjelder det å utvikle virkningsfulle og gjennomførbare dagskrav og bygge en enhetsfront for å kreve dem gjennomført. Samtidig må vi passe på at kortsiktige og taktiske paroler ikke framelsker illusjoner og skygger for en revolusjonær strategi.

Statsinngrep og statlig overtakelse kan være riktige krav for å sikre arbeidsplasser og utvikle infrastruktur. I mange tilfeller vil det være et riktig krav at staten direkte overtar nøkkelindustri, infrastruktur og bransjer med mange arbeidsplasser. Nok en gang vil det illustrere produksjonens samfunnsmessige karakter. Som tidligere vist, er borgerskapet lite begeistra for direkte statlig eierskap og bruk av Oljefondet til direkte investeringer, noe som ville være det mest naturlige av verden når aksjer er billige og titusener av landets arbeidsplassr og kompetansebedrifter kan reddes. Dette er nok en av det kapitalistiske samfunnets paradokser, der den private eiendomsretten og retten til utbytting trumfer det aller meste.

Samtidig er det en allestedsnærværende oppgave å forklare at borgerskapets stat tjener den herskende klassens interesser, ikke våre.

I den grad borgerskapet lar seg presse til statlige overtakelser i større skala, har former for statskapitalisme ingenting med sosialisme å gjøre. Utbyttinga vil fortsette som før, bare i felleskapitalistisk regi, fordi den borgerlige staten ikke er og aldri kan bli arbeidernes og folkets stat.

Utvikle klassebevissthet

Kriser er kapitalismens følgesvenn, vår agitasjon er at de rike får betale for den sjøl. Kommunistenes oppgave er å ligge i forkant og hjelpe klassen til å nå en høyere bevissthet. Det er nødvendig å forklare om og om igjen at krav om å forsvare lønn, velferd og rettigheter, om de i det hele tatt lar seg innfri, bare er kortsiktige løsninger som ikke bedrer arbeiderklassens situasjon på sikt og som heller ikke avverger nye kriser og usikkerheten for morgendagen. Koronakrisa har vist med all tydelighet at kapitalismen aldri kan gi trygghet for morgendagen. I dette systemet er enhver sosial og politisk seier for arbeidsfolk, alltid og uten unntak av skjør og midlertidig karakter.

Det kan vi bruke til å bygge og utvikle klassebevissthet. Klarer vi ikke det, blir arbeiderklassen slaktofre for nye reformistiske «kriseforlik». I verste fall kan voksende frustrasjon og økonomisk nød gjøre at deler av klassen fylker seg bak reaksjonære og fascistiske krefter.

Revolusjon og sosialisme er og blir det eneste bærekraftige alternativet. Bare sosialismen og arbeiderklassens nye statsmakt gir et samfunn der kriser, arbeidsløshet, utbytting, manglende beredskap og boligkrakk er fremmedord.