Ondskapens aksemakter

• I 30-åra fantes det tre stater som utmerket seg som aggressive og ekspansjonistiske  – det fascistiske Tyskland, Italia og Japan, seinere kjent som aksemaktene. De iverksatte en massiv opprustning og gikk til erobringsfelttog mot en rekke stater og land, i Afrika, Europa og Asia. I fellesskap dannet de Antikominternpakten for å bekjempe Den kommunistiske internasjonalen. For de øvrige imperia-listiske maktene var det siste naturlig nok et prisverdig tiltak, men ekspansjonistenes erobringskriger ble til slutt for mange og for truende for de gamle europeiske stormaktene og USA. Annen verdenskrig ble resultatet.

• Alle imperialistiske stater og kapitalistiske land har ambisjoner om å ekspandere i et kapitalistisk verdensmarked. Men den økonomiske ekspansjonen vil alltid være begrenset, hvis den ikke har solid militær ryggdekning, som setter nødvendig stopper for rivalenes mottiltak og som sikrer uhemmet tilgang til vitale naturressurser for egen produksjon. Uhindret ekspansjonisme på det økonomiske, politiske og diplomatiske plan, forutsetter militære muskler. Det forsto Hitler, og den samme forståelsen har preget George W. Bush og hans forgjengere i Det hvite hus. Derfor har USA rustet seg til tennene i en mannsalder. Militærbudsjettet overstiger hele resten av NATOs til sammen.

Førerhunden blant «ondskapens aksemakter» av i dag er USA, med det meste av Asia som hovedoperasjonsfelt. Storbritannia, Israel og Tyrkia er de viktigste medløperne i «Antiterrorpakten». Dette er stater som ikke nøler med å rykke inn militært i andre suverene land (som Irak, eller Libanon) og legge hele folkegrupper på slaktebenken.

• Irak er i den ulykksalige situasjon at landet befinner seg i skuddfeltet for samtlige av disse ondskapens aksemakter. Også de to mest opprørske folkegruppene i Midtøsten, palestinerne og kurderne, vil havne i kryssild. I ly av «jakten på Saddam» vil Israel benytte anledningen til å fortsette sin terrorkrig og kanskje sluttføre sin deportasjonspolitikk som skal tvinge det palestinske folket inn over grensene til Jordan for å skape enda mer «lebensraum» i sioniststaten. Libanon kan stå for tur. Tyrkia vil se sitt snitt til å «løse» kurderproblemet i det nordlige Irak. Og i fellesskap kan USA og Israel gå videre med gjøre reint bord i verdens oljeregion, ved å sørge for at det oppsetsige Iran tvinges til underkastelse.

• Make no mistake about it, for å låne litt Bush-retorikk: Imperialisme betyr krig. Et Bagdad i ruiner betyr ikke slutten på USAs felttog, bare starten. USA har blitt advart av Den arabiske liga om at en krig mot Irak vil bety at «helvetes porter åpner seg i Midtøsten».

Den viktigste faktoren for å stagge den nye aggressorpakten er verdens folk; den voksende antikrigsbevegelsen og den verdensomspennende solidariteten med det heltemodige palestinske folket. Om krigen mot Irak ikke lar seg stanse i fødselen, gjelder det at den blir vendt til nederlag for de imperialistiske aggressorene. Norske leiesoldater inkludert.