Eurokapitalens grunnlov

Med utsikter til sosial dumping i masseomfang, repressive terrorlover og et massivt overvåkingsapparat etter EU-oppskrift, kan det være at «sjarmoffensiven» faller på steingrunn. Å fronte EU-spørsmålet i 2005, hundreåret for oppløsninga av unionen med Sverige, smaker heller ikke av god taktikk. Ikke desto mindre: Høyre har relansert EU-spørsmålet som en kampsak foran stortingsvalget i 2005, mens Stoltenberg og Arbeiderpartiet teller på knappene i forhold til faremomenter og mulige regjeringsalternativer.
I mellomtida forsøker utenrikskomitéleder Thorbjørn Jagland på sitt ubetalelige vis å bibringe allmuen sine stormannsvisjoner om EUs fortreffelighet som alternativ til USA – og som redningsmann for Midtøsten og verdensfreden. Med handel, kombinert med maktbruk, skaper man fred, skriver Jagland i kronikker i Aftenposten – og viser til EU som vår tids svar på vikingenes og normannernes suksess!

Etter det forsmedelige nederlaget etter folkeavstemninga i 1994, har JA-partiene vaket i påvente av et «stemningsskifte i folket» før de tør å sette spørsmålet øverst på dagsorden en gang til. EU-spørsmålet skaper trøbbel for enhver norsk regjeringskonstellasjon, ettersom EU-spørsmålet går på tvers av den tradisjonelle venstre-høyre aksen.
Den som trur at ei sentrum-venstreregjering med Ap/SV/Sp vil være en sikker blokkering av et norsk medlemskap i Unionen, kan komme til å forregne seg stygt. DnA-strategene vet som alle andre at SV når som helst kan vise seg å bli en trojansk hest i neifronten. Blant annet derfor teller Stoltenberg på knappene: Skal Arbeiderpartiet hive seg på Høyres nye EU-offensiv og risikere å torpedere regjeringsprosjektet, eller satser man på at EU-egget lettere lar seg klekke ut hvis SV får lov å ruge på noen varme regjeringstaburetter? Landsmøtet til DnA vil klargjøre hvilken linje sosialdemokratiet legger seg på.

RV og Senterpartiet har modig gått ut og sagt at de vil stemme mot norsk medlemskap i EU uansett et knepent ja-flertall. I året for hundreårsjubileet for oppløsningen av unionen med Sverige, burde den slags premieres ved valg. Men som ved tidligere EF/EU-kamper vinnes ikke den i Stortinget. Den vinnes på arbeidsplasser, gater og torg.

EU er og blir et reaksjonært prosjekt, utvikla av og for de europeiske monopolene. Utvidelsen av EU med 10 nye stater og lanseringa av en ny grunnlov for «Europa», vil bli brukt for å skape illusjonen om at Unionen er en suksesshistorie. I så fall, for hvem? Utviklinga av EU er i virkeligheten et sammenhengende angrep på den europeiske arbeiderbevegelsens faglige, sosiale og politiske rettigheter, som nå skal opphøyes til grunnlov. Det er disse rettighetene som «bremser» den europeiske konkurransekraften vis a vis hovedkonkurrenten USA. EUs erklærte mål er at de faglige og sosiale standardene skal være brakt ned på amerikansk nivå innen 2010. Derfor ser vi de massive angrepene på pensjoner, kutt i trygderettigheter og offentlige utgifter over hele Europa. Derfor ser vi også de massive protestene, i Tyskland, Italia og Frankrike – og i Indre Markedsregion Norge.

Fordi Tyskland og Frankrike følte sine interesser utfordret av USA i forhold til Irak og Midtøsten, markerte de sin motstand. Dette uttrykket for imperialistisk kollisjon har fått enkelte på venstresida til å gå på limpinnen om at EU egentlig er et «fredsprosjekt», eller i det minste et alternativ til USA. Men EU er ikke noe demokratisk forbund av de europeiske folkene, det er et imperialistisk prosjekt, i siste instans et prosjekt for krig. Hva skal EU ellers med en egen hær?

For marxist-leninister fra europeiske land i og utenfor EU er saken klar. Derfor har de tatt initiativ til et opprop mot de europeiske monopolenes nye grunnlov.