Det fredelige Norden er historie. Med Finland og Sverige i NATO er hele Norden i lomma på USA. NATO har åpna en ny 1300 kilometer lang front direkte mot Russland. Amerikanske fly gjennomfører regelmessige tokt i det som er blitt NATOs nye luftrom. Østersjøen er omdanna til et NATO-hav. Også Sverige blir et oppmarsjområde for krig, noe svenske medier helt åpent innrømmer.
Finsk og svensk NATO-medlemskap er ille nok. I tillegg har Norge og de andre nordiske landa inngått bilaterale baseavtaler som gir USA rett til uhindra adgang til og bruk av flere titalls forsvarsanlegg. Sverige, med sin lange historie som alliansefritt og sjølstendig land, går lengst av alle og åpner i praksis samtlige større militære anlegg og baser for USA, 17 i tallet. Ved å avstå åtte nye militæranlegg, avhender Norge til sammen 12 baser til amerikanerne.
Norden har kapitulert for USA og er på vei til å bli NATO-demokraturer
Avtalen er «unik i vår historia och obegripligt långtgående. Det handlar om total underkastelse», skriver den svenske journalisten og forfatteren Jan Guillou i Aftonbladet. Det er som om Sverige har vært i krig med USA, og signert en kapitulasjonsavtale. Til høsten kan det vise seg at statsminister Ulf Kristersson har lagt Sveriges forsvarsmakt i hendene på president Donald Trump, også om han trekker USA ut av Nato, fortsetter Guillou.
Det samme gjelder for Norge, ettersom teksten i baseavtalene USA dikterer til sine allierte er omtrent likelydende. USA får kort sagt ubegrensa disposisjonsrett når de måtte ønske. Det gjelder også utstasjonering av våpen. Det står ingenting om at atomvåpen er unntatt. Stortinget og Riksdagen lar seg altså ikke en gang avskrekke av det som kan bli en ny Trump-periode i Det hvite hus.
Velgerne i Norden har aldri gitt noen regjering fullmakt til å inngå kapitulasjonsavtaler med USA. Problemstillinga har ikke vært oppe i noen valgkamp. Det er vanskelig å finne andre ord for det som foregår, enn nasjonalt forræderi.
Alt sammen blir begrunna med frykten for et mer selvhevdende og autoritært Russland. Det gjelder å styrke den nordiske beredskapen, sies det, for å stå imot russisk aggresjon. Men i samme åndedrag sier forsvarssjefen at Russland ikke utgjør noen umiddelbar trussel mot Norge.
Også Russland er opplagt en imperialistisk stormakt med ambisjoner om å sikre eller utvide sine såkalte interessessfærer. Ingen vet hva Russlands konkrete ambisjoner er, ut over å hindre ytterligere NATO-ekspansjon i det som president Putin definerer som historisk russiske områder som Donbas, Transnistria, Kaliningrad og Belarus. Men ambisjoner er en ting, militær evne er noe annet. Den treige framgangen i Ukraina og store materielle og menneskelig tap, demonstrerer at det ville være galskap for de russiske styrkene å åpne en ny front i nordvest og konfrontere NATO direkte. Mye kan sies om sjåvinisten Putin, men gal er han ikke.
Dette vet vestlige politikere og militæreksperter. Noen av dem sier det rett ut. Det taler for seg selv når et Norden som angivelig har alt for lite militært materiell og ammunisjon, donerer vekk det meste til Ukraina. Og når de i stedet for å bygge nye tilfluktsrom, legger dem ned i hundretall. Det vi står igjen med er en fryktbasert og russofobisk krigsretorikk for at folket skal godta grenseløs opprustning, sensur og suverenitetsavståelse til USA og EU. Med åpne øyne gjør krigsgale politikere Norden til NATO-demokraturer og en mulig krigsskueplass.
Redaksjonen avsluttet 6. mars 2024.
Lederartikkel fra Revolusjon nr. 64, våren 2024.