«Jeg jobba sjøl der ei tid da jeg var ung», fortsatte mannen uten å la seg merke med noe.
«På margarinfabrikken?» Tore ble nysgjerrig mot sin vilje.
«Nei, seinere. Den blei bygd som margarinfabrikk, men det varte ikke lenge før den gikk konkurs. Det var på den tida da alle de små margarinfabrikkene rundt omkring blei slått ut av de store. I dette tilfellet gikk den til bunns på jomfruturen, så å si. Det har foregått forskjellige ting dernede i åras løp. Bilverksted, mekanisk verksted, rørleggerbedrift og jeg veit ikke hva, og til slutt bilverksted igjen. Jeg jobba på det gamle bilverkstedet et par år. Som mange andre guttunger ville jeg i bilmekanikerlære. Men det var vanskelige tider, attpå til var ikke bilbransjen så utvikla som den er i dag.»
«Mye arbeidsløshet den gangen», sa Tore med sakkyndig tone. Han syntes han kjente godt til de harde 30-åra fra farens og bestefarens utlegninger.
«Det er visst nok av det i dag også», sa den andre tørt. «Men jeg var heldig. Fikk jobb på jernbanen, på reparasjonsverkstedet. Og der har jeg vært siden.» Etter en pause la han til: «Helt til jeg gikk av med pensjon, for et halvt år siden.» Det var som han motvillig kunne innrømme at arbeidsdagen var slutt, for godt.
Samtalen døde ut. Tore retta blikket mot arbeidsstedet sitt, som var synlig fra benken der han satt. I dag var liksom ikke den skittenrøde mursteinsbygningen så fortrolig velkjent lenger, den virka både mer betydningsfull og mer truende.
Han prøvde å danne seg et bilde for sitt indre øye: Ei lang rekke av arbeidere som hadde gått inn og ut av lokalene, dag etter dag, år etter år, hvinet fra redskaper, bulderet fra maskinene, høye stemmer gjennom larmen, stramme og særpregede lukter. Inn med matpakker og søvnige øyne, ut med verkende muskler, en og annen grovkorna spøk til avskjedshilsen, hjem til middag, til fritid, til familien, kanskje til arbeidsløshet. Et liv kan romme så mange arbeidsdager …
Tore rista på hodet og hørte seg sjøl si: «Også margarinfabrikk!»
Den eldre mannen tok opp tråden: «Kjedeligere jobb enn på et bilverksted, skulle jeg tru. Bare å mikse sammen forskjellige slags fett og oljer, kokosolje, bomullsfrøolje, jordnøttolje. Margarinen smaker forresten bedre i dag. Er det på fotballbanen du har ødelagt beinet ditt?»
«En slags arbeidsulykke», forklarte Tore. «Det var en klossmajor som slapp ned en bilmotor på beinet mitt. Komplisert brudd i ankelen.»
«Jeg bare lurte», sa mannen. «Om det var idretten som hadde gjort deg arbeidsudyktig eller arbeidet som hadde gjort deg idrettsudyktig. Før i tida kunne du lett få sparken dersom du … men jeg skal ikke sitte her og mimre. Blir du klar igjen til høstkampene, trur du?»
«Jeg håper det, ja», sa Tore. «Men det er mange uker til gipsen skal tas av. Og så blir det å trene seg opp igjen.»
«Du får parkere deg foran TV-en så lenge», sa mannen, «nå blir det snart fotball-VM. Det går vel alltids an å snappe opp noen knep der, så du liksom holder kontakten med faget. Fotball er mye teori og taktikk nå til dags.»
Tore så på klokka og sa mer omstendelig enn han hadde ment: «Æh … jeg får visst stable meg på beina og komme meg hjem til middag. Det går ikke så fort med meg for tida. Ha det!»
«Ha det», sa mannen. «Jeg heter Andersen», la han til.
«Hauge», mumla Tore og greip krykkene.
---
Ukene gikk. Sommeren kom for fullt, det blei ferietid med upålitelig vær. Men i Spania var det fotball-VM, og TV-overføring flere ganger om dagen. Mellom kampene tok Tore seg en tur ut, på krykkene, og la ofte veien opp til parken. Han greip seg i å kikke etter Andersen. Når han satt der, som regel på samme benken, slo Tore seg ned også.
To mannfolk på en benk, en unggutt og en pensjonist, lange formiddagstimer uten plikter, praten gikk. Tore, som ellers hadde lite tid å kaste bort på formålsløst preik, på avslapping og fornøyelser, knapt nok på jenta han hadde følge med, glømte å irritere seg over det elendige beinet og den påtvungne uvirksomheten.
Samtalen, som i førsten var famlende og springende, fløyt lettere etterhvert. Fag og arbeidsmiljø, biler og motorer før og nå, kriser og kriger. Men først og fremst blei fotball-VM omhyggelig analysert og gjenopplevd kamp for kamp: De fantastiske scoringene, sleip taktikk og grisespill, hårreisende tabber og feige dommeravgjørelser. Sideblikk til fotballen i gamle dager (Andersen), Bronselaget av 1936, amatører og spilleglede, artisteri kontra kynisk profitt-fotball.
Oppgitt sukk fra Tore: «Bronselaget, hva! Hadde ikke greid seg i 2. Divisjon engang i dag. Men så hadde de vel ikke samme mulighetene … Sjøl har jeg fått tilbud om plass på et Oslo-lag, kan skaffe meg jobb og alt mulig. Mye bedre opplegg enn i dette hølet her … Blir det ikke opprykking fra neste år, slår jeg til.»
Andersen: «Muligheter, nei, fantes verken penger nok eller fritid nok eller passende steder for trening … For oss her i byen var det å sparke bak jernbanestasjonen, det var løkke der den gangen. Noen ganger droppa vi frokostpausen på verkstedet og tok oss en omgang med lærkula, og sjefene så gærne …»
Uunngåelig kom det fra Tore: «Spilte du mye fotball sjøl?»
«I flere år. Men så måtte jeg gi meg.» Andersen nølte et øyeblikk, før han svarte på spørsmålet som lå i lufta. «Å nei, det var verken helsa eller interessen som svikta. Det var politikken.»
«Politikken?»
Andersen trakk på skuldrene. «Det er ei lang historie, vanskelig å forklare for dere som er unge i dag. Men i min ungdom var idretten klassekamp, idretten som alt annet.»
Tore ville ikke gi seg: «Og derfor kunne du ikke fortsette å spille fotball?»
Enda en pause. Andersen satt som i tanker. Så retta han seg opp, stemmen var klarere enn før. «Som du kanskje veit, var idretten den gangen delt i to forbund, det borgerlige idrettsforbundet og Arbeidernes Idrettsforbund, to verdener som hadde minst mulig med hverandre å gjøre. Fotballklubben vår var medlem av AIF, og det var greitt nok. Men omkring 1930 begynte sosialdemokratene, Arbeiderpartiet altså, å presse kommunistene ut av AIF, deriblant meg og flere andre her i byen. Det blei slutten på idretten for mitt vedkommende. På sett og vis var det vel like bra at det blei sånn. Det var mer enn nok annet å henge fingrene i, fagforeningsarbeid og politisk arbeid. Livet er ikke bare fotball. Innimellom skulle en jo prøve å ta seg av familien også.»
«Du har altså vært kommunist?», spurte Tore.
«Har vært og er det fremdeles», sa Andersen. «Mener jeg sjøl i hvert fall. Nå er det blitt så mange som kaller seg kommunister, euro-kommunister og maoister og gud veit hva, men hva er det egentlig de driver med? For oss som blei kommunister i mellomkrigstida betydde kommunismen klassekamp og revolusjon, en skulle tru det var klart nok. Men sånn er det ikke lenger. Nei, opportunistene og klasseforræderne har fått herje fritt altfor lenge, det er derfor det går så dårlig for arbeiderklassen.»
«Dårlig og dårlig.» Tore prøvde å finne noe fornuftig å si. «Hvis bare arbeiderklassen kunne stå enig og samla», begynte han.
Andersen avbrøyt: «Enig meg her og enig meg der. Enig om hva om med hvem? Arbeiderklassen blir ikke enig og samla før kapitalismen er knust. Så lenge lønnsslaveriet fortsetter, vil det alltid finnes slaver som bøyer seg for pisken og trøbbelmakere som får dem til å knurre mot hverandre. Det er derfor revolusjonen er nødvendig, det er derfor kommunistene, det kommunistiske partiet, altså, er nødvendig for å gjennomføre den.» Han trakk fram ei gammeldags klokke med kjede fra vestelomma, fingra med den. «Men sitt ikke her og hiss opp en gammel mann til å snakke politikk. Skal du rekke semifinalekampen i TV, får du komme deg hjemover.»
Tore gikk, han ville ikke gå glipp av kampen. Det var mer han kunne tenkt seg å ta opp med Andersen, men det fikk vente.
---
Gipsen ble fjerna ikke lenge etterpå. Det var stadig sommer, og Tore var aleine hjemme mens foreldrene ferierte. Han ofra seg helt for treningsprogrammet som legen hadde gitt ham, og beinet blei raskt bedre. Samme dagen som Tore blei friskmeldt, meldte han seg til fotballtrening.
Det tok tid før han blei satt inn på laget igjen. Han måtte få tilbake sin fulle styrke. Tore økte treningsdosene, løp for seg sjøl morgen og kveld for å få opp kondisjonen.
Endelig, etter mye mas, fikk han sjansen til å prøve seg igjen, i en viktig seriekamp.
Laget til Tore lå under med ett mål etter første omgang. Tore var ganske fornøyd, kondisjonen var brukbar og beinet holdt. Men treneren var ikke fornøyd. Han ga laget en kraftig overhøvling i pausen. «Det er visst enkelte som trur at ferien ikke er over ennå, og som helst vil ha ballen servert på et gullfat. Det må det bli slutt på. Hver eneste ball som kommer er vår, uansett hvor og hvordan den kommer. Motstanderen er god, og han spiller hard fotball, men vi er ikke akkurat noen frøkner vi heller. Hvis noen ikke er friske nok til å gå inn i tacklingene, så er det bare å si ifra, vi kan bytte ut vedkommende.» Han så på Tore da han sa det, men Tore sa ikke noe. Han beit tennene sammen og gikk på banen igjen, fast bestemt på å spille offensivt.
Til å begynne med gikk det glimrende.
Tore gjorde forarbeidet til flere pene angrep, fant stilen mer og mer, til slutt endte det med scoring. Etter utligningen blei tempoet enda hardere. Tore kasta seg inn i tvekampene med dødsforakt, ensa verken egen sikkerhet eller dommerfløyta. Så blei det et sammenstøt for mye. En ettersleng sendte Tore kast i kast, han lå og beit i gresset – ikke for første gang. Men denne gangen kom han ikke opp igjen. Beinet var ikke til å stå på. Tore blei båret ut.
Legen som kom i garderoben og så på beinet, rista på hodet. Røntgenundersøkelse. Beinet var riktignok ikke brukket, bare kraftig forstua, men ille nok.
Tore fikk klare retningslinjer fra legen: «Mmm, forsåvidt slapp du billig denne gangen, unge mann, ettersom skadene ikke er så store. Men likevel, det er åpenbart at beinet ditt har prøvd å fortelle oss noe, nemlig at tilstanden langtfra er tilfredsstillende, bruddet er ikke helet så fullstendig som vi hadde håpet, alt er ikke som før. Det er grenser også for hva din unge og veltrente fysikk kan tåle, og beinet ditt egner seg ikke lenger for seriefotballens påkjenninger. Jeg forkynner herved følgende dom: Ikke noe – gjentar og understreker – absolutt ikke noe fotball på et år, deretter bare i moderate doser. Sykmeldt for to uker foreløpig. Har du fremdeles krykkene?»
---
Ei ulykke kommer sjelden aleine. En dag Tore satt med beinet på en stol og stirra dystert ut av vinduet, fikk han besøk av en arbeidskamerat. Han hadde med brev fra firmaet.
Tore merka et eller annet på kameraten og spurte: «Dårlige nyheter?»
Kameraten nikka. «Varsel om oppsigelse. Men ikke til deg personlig, gjelder alle sammen. Det går visst til helvete med sjappa.» Han flirte. «Fantastisk forretningstalent, hva, som ikke kan få et bilverksted til å lønne seg?»
Tore leste: « … på grunn av de vanskelige tidene og det økte kostnadsnivået … avvikle virksomheten innen utgangen av året … prøve å selge bedriften … håp om at iallfall de fleste arbeidsplassene vil bli opprettholdt …»
Tore krølla brevet sammen. «Hva skjer nå?»
Kameraten gjorde en grimase. «Du veit åssen det er. Enkelte av gutta har allerede sikra seg ny jobb, andre snakker om å slåss for arbeidsplassene, eventuelt overta firmaet sjøl. Men det kan vel aldri bli noen problemer for den lovende fotballstjerna vår, eller hur?»
Kameraten visste ikke hva legen hadde sagt om beinet, og Tore sa ikke noe.
Da kameraten var gått, satt Tore i noen minutter helt stille mens sinnet steig. Så reiste han seg brått, velta stolen med et brak og brølte: «Faen til kvakksalvere!»
Mora kom ut fra kjøkkenet og så skremt på ham: «Hva er det med deg da?» sa hun, uvant med slike utbrudd.
Tore fór på dør så fort beina kunne bære ham, glømte nesten krykkene i opphisselsen. Smertene i beinet bremsa ham og høstlufta utenfor kjølte ham ned. Det var solskinn, men ingen varme, bare en avskjedshilsen fra en sommer som var slutt.
Han satte kursen for parken, kom i tanker om at det var lenge siden han hadde sett Andersen. Det var ikke mange i parken, enkelte mødre med barnevogner, en mann som rakte løv. Benkene sto for det meste tomme.
Tore strefa stikkveiene rundt på kryss og tvers. Ingen Andersen. Han oppdaga et kjent fjes, en gammel gubbe som av og til hadde holdt Andersen med selskap.
Tore satte seg, andpusten. «Har du sett noe til Andersen?»
Gubben myste. «Har du ikke hørt det? Andersen blir ikke å se mer.»
«Har han reist?»
«Kan si det sånn, ja. Andersen strøyk med i sommer. Hjertet. Fikk ikke lange gleden av pensjonisttilværelsen, nei.»
Tore fant ikke noe å si. Gubben dreiv på: «Sønnene hans kom til begravelsen i de fine bilene sine, ellers gikk det år mellom hver gang de besøkte far sin.»
«Kona hans da?»
Gubben slapp ut en liten latter. «Himmelen veit hvor hun er, hvis hun lever nå. Andersen blei skilt like etter krigen. Kona hadde tatt ungene og reist sin vei mens han satt i konsentrasjonsleir i Tyskland, hun hadde vel fått nok av politikken og det illegale arbeidet hans. Men Andersen lot seg ikke knekke av det. Da han kom tilbake, stilte han på jobben med sjølsmurt matpakke hver dag, sa aldri ett ord om familien sin.»
Gubben kneip øynene sammen, som om han leste ei dødsrune med liten skrift. «Andersen var en harding. Beskjeden og pliktoppfyllende, men sta som en bukk. Ga seg aldri med denne revolusjonen sin, sjøl om det var stadig færre som hørte på ham. Real og rakrygga var han.» Han bøyde seg mot Tore og klappa det vonde beinet. «Hvordan er det du har stelt deg da? Går vel til helvete med laget og opprykkinga nå.»
«Det er mitt bein», sa Tore bryskt og skøyv gubben vekk.
Tore reiste seg. Nær benken lå det ei sammenbretta papirkule. Tore fikk fomla den opp på det vonde beinet. Så vippa han den elegant opp i en papirkurv, fire-fem meter unna.
«Livet er ikke bare fotball», sa han.
Trykt i Revolusjon nr. 42 (2013). Først gang publisert i Arbeideren nr. 6, 1983.
