Filmen om gruvearbeiderne i Sulis er en leksjon i klassekamp og borgerskapets metoder for å sette arbeidsfolk opp mot hverandre.
Regissør Nils Gaup står bak en rekke historiske filmer, hvorav samiske Veiviseren nok er den mest kjente. I Sulis 1907 skildrer han den bitre og beinharde klassekampen i det avsidesliggende gruvesamfunnet litt nord for polarsirkelen, der Norge er på sitt smaleste mot Sverige.
Fra Sverige kommer tiåringen Konrad, som blir auksjonert bort som slavebarn til en norsk storbonde fordi den svenske mora ikke kan brødfø ham. Konrad stikker av når han nærmer seg voksen alder, og melder seg til tjeneste over fjellet hos Sulitjelma Aktiebolag. Gruveindustrien hungrer etter folk til blodslitet for å få kobber og sink ut av fjellet.
Etter hvert blir Konrad akseptert av de erfarne gruvesluskene i den tøffeste gruva. Den nye svenske direktøren tyr til alle midler for å få ut mer malm og øke profitten. Samtidig smisker han for sin unge landsmann Konrad, som får i oppgave å rapportere om alle tilløp til murring samtidig som han får løfter om bedring av vilkårene for arbeidskameratene hans. Filmen er her på sitt beste, når den inngående skildrer gruveledelsens splitt-og-hersk metoder og hvordan arbeidslaga i de forskjellige gruvene blir spilt ut mot hverandre.
Murringa blant arbeiderne starter for alvor når de skal tvinges til å bære et kontrollmerke – «slavemerket» – rundt halsen. Gruveselskapet eier hele bygda, og har et eget vaktkorps som holder orden, med særlig oppgave å holde sosialistiske agitatorer ute.
Direktøren truer arbeiderne til å fjerne bergstøttene og dermed sikringsvernet i gruvegangene. Det går som det må gå når fjellet raser. Forbannelsen eksploderer og arbeiderne setter ledelsen til veggs. Til slutt står 1300 mann samla ute på Langvannsisen – det eneste området gruveselskapet ikke har eierskap til. De som velger fagorganisering i Norsk Arbeidsmandsforbund – det eneste LO-forbundet på den tida som organiserte ufaglærte – tar noen skritt fram. Ingen blir stående igjen, og Arbeidsmannsforbundet får snart en bestilling på 1300 medlemsbøker. Altså full seier.
LO har vært med på å sponse filmen, og medlemmer i flere forbund og avdelinger ble invitert til førpremiere. Rulleteksten til slutt er åpenbart skrevet av sosialdemokratiske rådgivere i LO-systemet. Budskapet LO vil at vi skal sitte igjen med er at Sulis var opptakten til Hovedavtalen av 1935 og «den norske velferdsmodellen». Det er en temmelig grov tilsnikelse.
I den faglige kampen de første tiåra i det 20. århundret var det organisasjonsretten og kompensasjon for dyrtida som sto i sentrum. På denne tida var innflytelsen sterk fra de svenske syndikalistene foruten politiske agitatorer fra både Danmark og Norge. Syndikalistene var blant dem som ville ha organisering på tvers av forbundsområder, og de var mot fredsplikt gjennom tariffavtaler. To- og fireårige tariffavtaler betydde at lønningene ble hengende langt etter prisene. I 1918 vedtok landsmøtet i Norsk Arbeidsmandsforbund at de ikke ville være «pene gutter» og «agere politi for arbeidsgiverne» ved å overholde fredsplikten.
Utviklinga av Fagopposisjonen og orenteringa av nettopp Arbeidsmandsforbundet i klart syndikalistisk retning tilsier på ingen måte at Sulis-arbeiderne i 1907 – de av dem som overlevde slitet – ville ha jubla over klassesamarbeidsavtalen mellom Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening (NHO) i 1935. Snarere tvert imot.
Det som skjedde i Sulis var og er en leksjon i klassekamp, ikke et rop om klassesamarbeid.
