Aftenposten lørdag 5. september.
Aftenposten lørdag 5. september 2009.

Norge som blodig krigsmakt har også denne gangen vært en nesten ikke-sak i valgkampen. Men i tilfelle temaet ved et politisk arbeidsuhell skulle presse seg på helt på tampen, tilbyr Forsvaret det norske folk en dose demokratisk krigseliksir.

Videoinstallasjonen «Våre demokratiske krigere» (sic!), der fem soldater skal gi publikum innsyn i «hva som kreves i utenlandstjeneste» kan sees på nettstedet med det megetsigende domenenavnet  www.krigere.net
Uheldigvis for Forsvarets propagandaavdeling falt premieren sammen med et nytt NATO-massemord på minst 40 afghanske sivile.

Forsvarets videoprosjekt lanseres koordinert med at Adresseavisen offentliggjør et intervju der eks-soldat, nå politiskoleelev, Tone Gunnes gir et innblikk i mentaliteten til de norske soldatene i Afghanistan. Gunnes var skytter på stormpanservogn under kampene utenfor Ghowrmach i november 2007. Hun avfyrte flere salver som tok livet av 20-25 mennesker. Dette er høyere tall enn det norske myndigheter har vedgått tidligere, og forsvarsminister Strøm-Erichsen ønsker (derfor?) ikke å anbefale andre soldater om å gå ut i media med sine opplevelser.

Sendt av det norske folk?

Gunnes innrømmer ærlig at hun reiste til Afghanistan «på grunn av spenningen og pengene». Hun er imidlertid briefet og de-briefet på NATO-manér, og er blitt forvisset om at krigerne er sendt til Afghanistan «av det norske folk».
– Det var jeg som trykket på avtrekkeren, men vi var en tropp og et lag som var sammen om dette. Det er det norske folk gjennom Stortinget som har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben, sier Gunnes til avisa.

Statssekretær Espen Barth Eide i FD synes selvsagt at skytteren er en «flott representant for den moderne norske soldat»: – Hun har åpenbart hatt god opplæring og god oppfølging, og har et bevisst forhold til hva hun har deltatt i, sier han. Det siste kan diskuteres. På spørsmål om hun følte at hun forsvarte norske interesser i Afghanistan, svarer Gunnes et oppriktig «vet ikke». – Føler du at du var med på å forsvare norske interesser, spør journalisten i Adressa.  – Akkurat det vet jeg ikke, svarer Gunnes.

Norske interesser

Et klokt svar av flere grunner. De norske soldatene er selvsagt med på å forsvare norske imperialistiske interesser, knyttet til alt fra oljeindustrien til Nato-forpliktelser. Men det norske folket har absolutt ingen interesse av å slakte ned sivile afghanere, okkupere landet, plyndre ressursene og konstruere «demokratiske institusjoner» som skal sikre dette brohodet for den vestlige imperialismen.

Derimot er folk som Barth Eide og et enstemmig Storting fullt ut bevisst hva de bedriver. Nasjonal og politisk prostitusjon i tjeneste for stormakter og monopolers interesser. Stortinget er intet mindre enn en bande av krigsforbrytere som ofrer norske 20-åringer på alteret til NATO, Statoil eller USA, og svøper det hele inn i kvalmende fraser om demokratisk utvikling, heltemot og kvinnefrigjøring. Trengs det en krokodilletåre eller to i ettertid, kan den nok presses fram til ære for presse og familie – gjerne samtidig som den døde hedres med en eller annen heltemedalje.

Hundretalls afghanere som må bøte med livet for NATOs prosjektiler trenger vi ikke nevne – for dem felles ingen norske politikertårer. Samme dag som Adressa og Aftenposten trykket oppslaget med Gunnes, bombet NATO to tankbiler fulle av bensin i Kunduz. 90 afghanere ble brent levende. Minst halvparten av disse var ikke en gang såkalte «opprørere», men våpenløse sivile. Kan hende Forsvarets politisk regisserte propagandafelttog ender med en heftig rekyl. Vi får håpe, men vi tviler. Sjåvinismens mentalitet – retthaversk tru på egen fortreffelighet – er allerede planta farlig dypt i mange nordmenn, og kan delvis avleses gjennom oppslutninga om de mest aggressive krigspartiene.

Soldater har også et ansvar

NATOs hjernevask av det norske folket til tross: også de som frivillig lar seg lokke med i den norske imperialismens hærtog har et sjølstendig ansvar for å gjennomskue propagandaen om «fredsopprettende operasjoner».

  • Problemet er ikke bare at Stortingets klippefaste enighet overhodet ikke gjenspeiler det norske folkets oppfatning. Meningsmålinger viser at mellom en tredjedel og halvparten av dette folket er bastant imot at norske soldater er i Afghanistan. I Storbritannia viser tilsvarende målinger at et klart flertall vil at soldatene skal trekkes ut.
  • Problemet er videre at okkupasjonen av Afghanistan er blitt legitimert av Sikkerhetsrådet gjennom misbruk av FN-paktens § 51 (Afghanistan har aldri angrepet noe annet medlemsland) som igjen er en grov krenkelse av FN-paktens Artikkel 2 - 4: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.»
  • Problemet for en soldat er dessuten at det fjerde Nürnbergprinsippet slår fast at «den kjensgjerning at en person handlet på ordre fra sin Regjering eller en overordnet, fratar ham ikke for ansvar etter internasjonal rett, såfremt han hadde mulighet til å foreta et moralsk valg».

Kjemp mot norsk sjåvinisme

De økonomiske og politiske makthaverne i Norge har interesse av å bygge opp under norsk sjåvinisme for å skaffe folkelig oppslutning om økonomiske og militære felttog, i særdeleshet i krisetider. Forestillinga om det eksemplariske Norge, demokratiets og rettferdighetens hvite ridder, er blitt stadig mer frynsete, men myten dyrkes og pleies etter evne av de som behøver den.

Når norske leiesoldater og avfallsprodukter fra Telemark Bataljon begår forbrytelser i Kongo, er det selvsagt det kongolesiske rettsvesenet som er «tvilsomt» hvis disse blir tiltalt og straffet. Når Telenor ikke får monopol på mobilnettet i Ukraina, men taper for en telerival (Vimpelcom), er det selvsagt de russiske domstolene som er korrupte. Når Statoil vingeklippes en smule av myndighetene i Venezuela er det ikke bra for Norge, mens det er dristig norsk entreprenørånd når DNO og Statoil vil inn og røve Iraks svarte gull i ly av okkupantenes bajonetter. Og når afghanere slåss med våpen i hånd mot norske «demokratiske krigere» så er det fordi de ikke har forstått at Norge og NATO alltid har rett.

Makthavernes våte drøm er at norske arbeidsfolk går på limpinnen om «norske interesser», at de ikke avslører hvordan norskbasert monopolkapital og norsk utenrikspolitikk står for nøyaktig det motsatte av interessene til det arbeidende folket i Norge. Den gjengen av økonomiske og politiske parasitter som representerer det offisielle Norge er den alvorligste trusselen mot norske interesser og Norges ære. Mest æreløst av alt er Norges forbytelser mot det afghanske folket.

Hva skal vi gjøre med det?
Dessverre hjelper stemmeseddelen ved valget fint lite. Samtlige mulige regjeringskonstellasjoner etter valget 14. september er garantister for fortsatt imperialistisk krig og terror mot det afghanske folket. SV har i fire år gjort partiets såkalte krigsmotstand til latter. Hvis NATO skulle skape et norsk antikrigsparti, ville de ha klonet SV. En stemme til Rødt kan saktens bidra til å få fokus rundt krigføringa. Men samtidig har Rødt sørget for å erklære seg som garantist for en regjering som igjen er garantist for fortsatt krig. Enda et antikrigsparti av svingdørtypen er ikke det som trengs.

For å stemme mot norsk terrorkrig er det sikrest å stemme med føttene: Ut på gata, skriv slagord på veggen. Kall krigsforbryterne ved sitt rette navn. La dem få høre det høyt og klart: Norge og NATO ut av Afghanistan!

Flere bilder og lenker om imperialistenes sjarmoffensiv i Afghanistan

Kontakt og informasjon

Ansvarlig utgiver er KPML Media
© Der hvor ikke annet er angitt, kan innholdet på våre sider republiseres etter denne lisensen CC BY-NC-SA 4.0

For abonnement på tidsskriftet, skriv til abonnement@revolusjon.no | For redaksjonelle henvendelser | Andre henvendelser: revolusjon@revolusjon.no

 

Kommunistisk plattform KPML

kpml150Revolusjon er talerør for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene (KPML).

Signerte artikler står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis organisasjonen sitt syn.