Statsminister Jens Stoltenberg er i Tyrkia for å ha samtaler med statsminister Recep Tayyip Erdoğan og president Abdullah Gül i Ankara. NATOs to flankestater med regjeringssjefer som begge higer etter EU-medlemskap, har litt av hvert å snakke om. Begge driver militær opprustning, og begge har stor interesse av et utvida kraft- og energisamarbeid – et samarbeid som nødvendgivis vil skje delvis på bekostning av nabostater som Syria og Irak.
Mest urovekkende for norske fredsvenner og antikrigsaktivister er at besøket finner sted i en situasjon der den militære stormakta Tyrkia er utsett til å spille en hovedrolle i det neste NATO-angrepet for regimeskifte i regionen: Den forestående «humanitære intervensjonen» i Syria. Stoltenberg vil utvilsomt gi full norsk ryggdekning, og i verste fall tilby nye norske «fredsbidrag».
På dagsorden for samtalene står blant annet bilaterale spørsmål og samarbeid, situasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika, den finansielle situasjonen i Europa og klima og energisaker, het det i pressemeldinga fra statsministerens kontor.
Stoltenberg framhever Tyrkia som «demokratisk forbilde» for den arabiske våren. Uttalelsene kommer to uker etter at regimet i Ankara satte ny verdensrekord i arrestasjon og internering av journalister. Hele 29 journalister, de aller fleste kurdiske, ble arrestert første juledag. Disse ble internert sammen med 46 andre som ble arrestert den 20. desember. Grunnlaget for arrestasjonene finner regimet i sin drakoniske antiterrorlovgivning, som altså omfatter journalister og redaktører en masse.
En sentral brikke i NATOs Midtøsten-strategi
Tyrkia har blitt et hovedkort i NATOs strategi for å få kontroll og manipulere de arabiske folkeopprørene. Etter først å ha presentert seg som mekler i forkant av angrepet på Libya i mars 2011, falt Tyrkia og statsminister Erdogan raskt inn i NATO-folden som i et velregissert drama.
I løpet av sommeren dro Erdoğan på rundreise i Midtøsten for å styrke Tyrkias rolle og innflytelse i regionen. De siste månedene har Tyrkia vært en hovedaktør i å øke presset mot nabolandet Syria, med stadig klarere uttalte trusler om mulig intervensjon fra den enorme tyrkiske militærmaskinen. Ankara har lang tradisjon for å krysse grensene i kampen mot den væpna kurdiske motstanden, både aleine og i samordna aksjoner med Irak, Iran eller Syria.
Tyrkia har også andre pressmidler. Irak og Syria er helt avhengige av at Tyrkia slipper ut nok vann fra Eufrat- og Tigrisbassenget. De to svære elvene har sitt utspring i Taurus-fjellene. Store damutbyggingsprosjekter i Tyrkia har ført til stadig hyppigere krangler med naboene som sårt trenger vannet, ikke minst til jordbruket.
Fosser av profitt til Statkraft
Det tyrkiske kraftmarkedet er det raskest voksende i Europa. Og gjett om ikke Norge spiller en rolle her også: Stoltenberg deltok ved innvielsen av kraftverket i Kargi, nord i Tyrkia. Men Statkraft bygger nå sitt tredje kraftverk i Cetin. Dette blir Statkrafts største kraftverk utenfor Norge, med en forventet produksjon på 1,4 TWh i året. Cetin ligger ved elva Botan, ei sideelv til Tigris i Siirt-provinsen sørøst i Tyrkia – det vil si i det som kurdere flest vil kalle Kurdistan.
Norge har også den største interesse av rørledninga Baku–Tbilisi–Ceyhan, som blant annet sikrer transporten av Statoils olje fra Kaspihavet og Aserbadsjan (se kart).
Det muslimske men likevel sekulære Tyrkia spiller et dobbeltspill som «venn av de arabiske og muslimske folkene» samtidig som båndene til Israel har vært og er svært tette. Israels bording av Gaza-flotiljen og drapet på ni tyrkiske aktivister ombord i Mavi Marmara har resultert i et kjølig diplomatisk forhold. Men det er mest ytre spillfekteri. Samarbeidet fortsetter for fullt bak kulissene.
Men spillfekteri er en øvelse som også rødgrønne norske regjeringer har meget stor kompetanse i.
{artikkel Fellesuttalelse om situasjonen i Midtøsten}{div width:400|float:right}{title} {introtext:85} {readmore:Les denne artikkelen}{/div}{/artikkel}
{jcomments on}