Noe revolusjonært alternativ som setter spørsmålet om sosialismen på dagsorden finnes ikke ved dette Stortingsvalget. Når vi likevel oppfordrer til å stemme Rød Valgallianse, er det fordi RV er det eneste reelle antikrigspartiet. En stemme på Stortinget som målbærer motstanden mot USAs krigsprosjekt og norsk militær NATO-aggresjon, er av stor betydning.
Forventningene til et «rødgrønt» regjeringsalternativ er kraftig skrudd ned allerede foran valget den 12. september. Det gjelder på alle felter, etterhvert som løftene om å stanse privatiseringa og reversere angrepene på arbeidsmiljø og rettigheter er blitt stadig ulnere i løpet av valgkampen.
Der det er aller minst grunn til å forvente noen virkelig ‘ny kurs’, er i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Når illusjonene har begynt å briste allerede i forkant, og det pågår intern borgerkrig i SV, er det ikke en gang gitt at de rødgrønne vil evne å mobilisere til den valgseieren som i alle meningsmålinger det siste året så ut til å skulle bli en walk-over.
Utenriks- og sikkerhetspolitikken vi kan forvente oss med ei rødgrønn regjering er mer av det samme, bare med noen omdisponeringer som kan avtales i «partnerskap» med USA.
SV vil nå bruke NATO til å kjempe for norske interesser(!), ifølge partileder Kristin Halvorsen, uten at det er glassklart hvor og på hvilken måte «norske interesser» skal kjempes fram innafor denne krigsalliansen. Nordområdene er blitt antydet, der USA ivrer etter sikre olje- og gassleveranser fra Barentshavet. Men norske oljeinteresser i Midtøsten er vel heller ikke å forakte…
– SV vil i en regjering arbeide for et fruktbart og konstruktivt samarbeid med USA. Vår politikk vil ikke være antiamerikansk, men ikke-amerikansk. Den vil ta utgangspunkt i norske interesser, sa Halvorsen da hun innledet i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) 23. august. Her redegjorde hun for SVs utenrikspolitikk overfor den norske utenrikspolitiske eliten av synsere. Talen var forhåndsklarert med Jens Stoltenberg.
Dermed er alle påstander om uoverstigelige motsetninger mellom Ap og SV i utenrikspolitikken, lagt døde.
Den gamle kommunisthateren, CIA-agenten og æresmedlem i Ap, Haakon Lie, er strålende fornøyd med å samarbeide med et SV som han i sin tid æresskjelte.
– NATO-medlemskapet har alltid utgjort en dyp kløft mellom Ap og SV. Slik er det ikke nødvendigvis lenger, mener han nå. – Motviljen mot USA på fløyen til venstre for oss er så sterk at nå ser de NATO som en barriere mot amerikansk eventyrpolitikk, sier Haakon Lie til Dagsavisen.
Lie kan med all mulig grunn humre tilfreds i alderdommen. For han har rett. Det er nettopp slike illusjoner partiledelsen i SV nå sprer om seg, og som for eksempel gir seg uttrykk i partiledelsens ivrige forsvar av norske NATO-styrker (ISAF) i Afghanistan. NATO-omfavnelsen er av ny dato, men den utenrikspolitiske kursen til SV var justert allerede i 1999, da SV under Kristin Halvorsens ledelse aktivt støttet NATO-bombinga av Jugoslavia. Etter at reaksjonene innad i partiet førte til et lite mellomspill, er SV tilbake på NATO-sporet og konsolidert som amerikansk «partner».
Alt dette må være vondt og vanskelig for SV-ere som fortsatt tar partiets historiske bakgrunn og programformuleringer på alvor. Den gamle SF-veteranen Finn Gustavsen døde akkurat tidsnok til å slippe denne omfavnelsen fra Haakon Lie.
Venstrefløyens representant på Rogalandsbenken, Hallgeir Langeland, karakteriserte med rette irakiske offiserer som utdannes på Jåttå-basen i Stavanger som quislinger. Utenriksminister Jan Petersen tente sjølsagt på alle pluggene. Men det var av sine egne Langeland fikk påpakning så det sang. Partisekretær Bård Vegar Solhjell kalte uttalelsen «dum språkbruk». Deretter fikk Langeland uoffisiell munnkurv. Hallgeir Langeland blir iallfall ikke utenriksminister i ei ny regjering!
Det mest konkrete fikenbladet som skal synliggjøre ei kursendring, blir antakelig tilbakekalling av de ti norske offiserene i Irak. Det koster lite, og har mest symbolsk verdi. Da kan SV og Aps venstrefløy dessuten slå seg på brystet overfor fredsbevegelsen. Så lenge Norge er mer enn villig til å overkompensere for dette symbolske bortfallet på andre felter (les: Afghanistan), pådrar neppe verken Bush eller Rumsfeld seg hjerteinfakt.
Noe virkelig sosialistisk alternativ ved valget 12. september finnes ikke. Rød Valgallianse (RV) vil helst ikke snakke om sosialisme og revolusjon, men om gode reformer, miljø, EU og folkestyre. Vel og bra, men alt trygt innafor kapitalismens rammer.
Når vi likevel anbefaler å stemme Rød Valgallianse, er det først og fremst fordi RV er det eneste troverdige og fokuserte antikrigspartiet, som også klart tilkjennegir støtte til den irakiske motstandskampen. For den norske krigsmotstanden og solidaritetsarbeidet med det kjempende folket i Irak, vil det være av stor verdi å ha en representant som målbærer motstanden mot norske krigseventyr.
