Rusgift er et våpen for å sløve ned arbeiderklassen og de fattige. «Verktøykassa» til en heroinist. Foto: Matthew T. Rader, Unsplash.
Rusmisbruk rammer ikke bare enkeltpersoner og deres pårørende. Det fratar også arbeiderklassen vilje og evne til kamp for egne rettigheter. Å si nei til narkotika er derfor et klassestandpunkt.
Litt vel tidlig før høstens valg har regjeringens nye rusreform (St. prop. 92L) blitt lagt fram. Det haster for dem å spare penger i justissektoren etter blunderen med «nær»-politireformen. Den langsiktige samfunnsmessige konsekvensen av avkriminalisering av narkotika kan bli svært tragisk. Det er et skrikende behov for mer effektiv forebygging så vel som behandling, rehabilitering og ettervern og ikke minst koordinering mellom disse tjenestene. Men i stedet for penger til hjelpetiltak kommer sparetiltaket avkriminalisering.
En borgerlig strategi
På Marx' tid var opium forbeholdt de rikeste og religion ble i stedet tildelt folket. I dag har de byttet plass. Rusgift har mange ganger vært brukt av borgerskapet for å ta brodden av opprør og skaffe seg et tak på arbeiderklassen. Brennevin har vært brukt i stedet for lønn til både soldater, sjøfolk og andre arbeidere. Narkotika har også vært brukt til soldater og kokablader til landbruksarbeidere i Sør-Amerika er også kjente fenomener. Å kontrollere tilgangen på rusgift til en avhengig kan være et brutalt effektivt våpen, men samtidig går det ut over arbeidsevnen og prestasjonene. Derav følger det at også de borgerlige ser behovet for å regulere misbruk.
Narkotika er også en varegruppe med god fortjenestemulighet. Profitten for legemiddelbedriftene som produserer narkotiske stoffer til lovlig bruk er høy og det er selvsagt forlokkende å få åpnet nye markeder etter hvert som avkriminalisering fører til sosial aksept og mulighet for lovlig produksjon og salg.
Narkotika er ikke noe menneskeheten har bruk for eller nytte av annet enn som medisinsk bedøvelsesmiddel. Påstanden om at det alltid vil være noen som ruser seg er heller ikke sann. Narkotika ble ikke innført til Norge før kapitalismen var godt etablert. I 1913 kom opiumsloven på bakgrunn av at misbruket hadde begynt å bre om seg i Norge, men det var først på 60-tallet narkotika ble et vesentlig problem. Når det er sagt må vi likevel ta inn over oss at det stadig er noen som velger å begynne med narkotika på tross av at faren for både straff, personlig tragedie og i ytterste konsekvens døden er velkjent. Når ungdommer selv skal forklare hvorfor noen begynner peker de på påvirkning fra venner og nysgjerrighet som de viktigste faktorene for første gangs bruk. Deretter er følelse av velvære og/eller flukt fra en vanskelig hverdag begrunnelsen for å fortsette og deretter utvikles avhengighet. For noen stoffer kommer avhengigheten uhyre raskt.
Narkotika rammer arbeiderklassen hardere enn borgerskapet
Rusmisbruk rammer ikke bare enkeltpersoner og deres pårørende. Det fratar også arbeiderklassen vilje og evne til kamp for egne rettigheter. Å si nei til narkotika er derfor et klassestandpunkt.
Narkotika er ikke først og fremst utbredt i arbeiderklassen, men i filleproletariatet og gjerne folk med en arbeiderklassebakgrunn før de ble en del av filleproletariatet.
Det er de sentrumsnære bydelene av Oslo som er hardest rammet av narkotika og det er også her politiet er mest aktive. Dette er typiske arbeiderklassestrøk og deler av den urbane ungdommen som er blitt satt utenfor arbeidslivet blir lett en del av narkotikaindustrien. Det sier seg selv at dresskledde børsmeglere og andre med god økonomi lettere kan leve med et rusmisbruk uten selv å bli selgere. De trenger ikke i samme grad ty til vinningsforbrytelser for å finansiere misbruket, de kan lettere opprettholde en respektabel fasade som gjør at de kan holde på jobben (om de behøver å jobbe) og skulle uhellet være ute og de blir knepet har de advokathjelp og andre ressurser lettere tilgjengelig.
Dårlig økonomi begrenser også hva slags rusgift en får tilgang til og det er et velkjent problem at de dårligst stilte må nøye seg narkotika med mye urenheter og ofte er livsfarlige å innta selv i vanlige doser.
Narkotikaindustrien tjener store penger på rusgift og bakmennene er for en stor del plassert i borgerskapet, men enda viktigere er det at hele borgerskapet profiterer på at de mest desperate velger rusen framfor opprør.
I fagbevegelsen er det et visst sprik mellom forbundene og innad i forbundene. Fagforbundet går i et landsstyrevedtak inn for behandling framfor avkriminalisering, mens Fellesorganisasjonens ledelse har uttalt støtte til regjeringen. Det vil være sunt om debatten videreføres.
Trylleformularet
De personlige problemene som følger med bruk av narkotika trenger vi knapt beskrive, men her er det viktig å være klar over bredden av misbrukere som spenner fra festrøykere av hasj til børsmeglere som sniffer kokain og til sprøytenarkomane heroinister som er avhengig av annen kriminalitet for å finansiere eget misbruk. Alvorlighetsgraden følger også i denne rekkefølgen både med tanke på helseproblemer misbruket medfører, konsekvenser for familie, skole/arbeidsliv og samfunnet generelt knyttet til helse- og sosialutgifter og problemer med vinningskriminalitet og vold.
Forebygging av de store samfunnsmessige problemene og menneskelige lidelsene knyttet til narkotikamisbruk ble ansett som et viktigere hensyn enn ulempen kriminaliseringen medførte for de alvorligst rammede. Den restriktive kontrollpolitikken som ble ført fram til 1986 virket også godt og var en viktig årsak til at misbruksnivået i Norge var lavt sammenlignet med land med mer liberal holdning. Siden den tid har det pågått en omfattende liberalisering ved stadig voksende problemer som resultat. Det er ikke dermed sagt at alle endringer har vært mislykket. I 1988 startet for eksempel utdeling av rene sprøyter i kjølvann av HIV-epidemien. Voldsrapporten fra 2007 viste blant annet en tydelig sammenheng mellom rus og voldsforbrytelser. Dette gjelder ikke bare de tyngre stoffene. I artikkelen Cannabis use and violence: Is there a link? Fra 2014 viste Norström og Rossow at voldsbruk er langt vanligere blant canabisbrukere enn andre på grunn av panikkanfall, halusinasjoner og parnaoia.
Her innvendes det gjerne at alkohol som er mer utbredt enn narkotika utgjør et enda større voldsproblem. Det er selvsagt ikke et argument mot å bekjempe narkotika, men kan eventuelt være et godt argument for endringer i alkohollovgivningen.
Den ivrigste eksponenten for avkriminalisering har vært partiet Venstre. Deres liberalisme handler for det meste om fri utbytting av arbeidsfolk men her forsøker de å framstå med et menneskelig ansikt og stor medlidenhet med en svak gruppe. I tillegg har Unge Venstre allerede hatt stort hell med denne strategien i skolevalg.
Falsk medlidenhet
Det er lett å kjenne igjen rusliberalistenes argumenter fra andre områder. De dytter en svak gruppe framfor seg og sier de vil gjøre forholdene bedre for dem. Et typisk eksempel er fjerning av sex-kjøpsloven slik at det blir enklere å prostituere seg. De samfunnsmessige konsekvensene vil de aldri drøfte.
Nå er det to grupper av narkotikabrukere liberalistene setter søkelys på; ungdom/førstegangsbrukere og tunge narkomane. Dette er svært ulike grupper, men for begge skal trylleformularet være avkriminalisering. Det er også nokså ulike typer narkotika det er snakk om, alt fra marihuana til heroin, men samme pokker er løsningen avkriminalisering. Dette følges opp av tåredryppende historier om ungdommer som ble skremt da de bare skulle kose seg litt og ble bøtelagt av politiet til enda tristere historier om tunge narkomane som føler seg forfulgt av politiet, barnevernet og samfunnet generelt. Nå må en ikke glemme at det finnes en grunn for denne «forfølgelsen»; ofrene for kriminalitet begått av narkomane er mange og ofrene for de narkomane er i stor grad en del av arbeiderklassen. Halvparten av lovbruddene i politiets strafferegister er narkotikalovbrudd men i tillegg er halvparten av de som er dømt for narkotikaforbrytelser også dømt for andre forhold. Det blir altså ikke snakk om at disse forsvinner ut av forbryterstatistikken selv om avkriminalisering skulle bli en realitet. Noen snakker fremdeles om «krigen mot narkotika», noe som ikke har noen rot i virkeligheten etter at ruslidelser ble definert som sykdom i 2004/2005, og Pasientrettighetsloven fastslår rett til behandling.
Dobbeltmoral
Dobbeltmoralen er lett å få øye på når vi har sett hvordan narkomane har blitt behandlet til nå. Slik ser det også ut til at de vil behandlet framover, for her er det ikke snakk om kraftige bevilgninger til forebygging, avvenning, rehabilitering og ettervern og fortsatt ingen initiativ for å samordne disse tjenestene.
Det er en veldokumentert sammenheng mellom rus og psykisk helse og det er påvist en gjensidig årsakssammenheng.
Flere påfølgende regjeringer har på bakgrunn av dette uttalt at behandling av rus – psykiatri, er et satsingsområde. Da må en se på den konkrete oppfølgingen av dette. Ifølge tall fra SSB og Den norske Legeforening har antallet sengeplasser innen psykiatrien likevel blitt kraftig redusert de senere ti-årene. I 1980 var det 12 261 døgn/sengeplasser innen psykiatrien, i 1998 var det 6 276 sengeplasser og i 2017 var tilsvarende tall 3 746.
Stadig færre sengeplasser innen psykiatrien
Regjeringen sier at dette ikke kommer av sparing og manglende tilførsel av penger, men av mer målrettede behandlingsmetoder og økt satsing på behandling i nærmiljøet og i eget hjem.
De velger å se bort fra det faktum at de fleste tunge rusmisbrukere bor under slike forhold at behandling i nærmiljøet og i eget hjem ikke akkurat er optimalt for behandling av hverken rusmisbruket eller de psykiske problemene. Representanter for helsevesenet og behandlingsapparatet viser samtidig til at det ikke finnes penger til å reversere nedbyggingen av sengeplasser innen psykiatrien. Her har politikerne altså ingen troverdighet når de lover behandling i stedet for straff.
Avkriminalisering er derimot et vedtak som det ikke koster en eneste krone å gjennomføre. Tvert om kan en på kort sikt regne med besparelser i justissektoren og frigjøre mange årsverk med politiarbeid som kan brukes på annen kriminalitet. Men som vi allerede har nevnt kan halvparten av de som er blitt tatt for bruk av narkotika også dømt for annen kriminalitet og de blir ikke borte fra rettsapparatet selv om de ikke skal straffes for bruk av narkotika.
Politiet er en del av klassestatens voldsapparat. I behandling av narkotikakriminalitet som i de fleste andre typer kriminalitet er det forskjell på hvordan borgerskapet og arbeiderklassen behandles. Dette er noe som bør motarbeides, men er selvsagt ikke et argument for avkriminalisering hverken av narkotikaforbrytelser eller f.eks. tyveri. Politiet har som hovedprioritet å ta bakmennene som tjener stort på narkotikaforbrytelser. Den jobben starter gjerne på bunnen av den kriminelle pyramiden og åpner veiene oppover i systemet.
Falske argumenter
Om liberalistenes medlidenhet er falsk så er de såkalte vitenskapelige argumentene falskere. Der avkriminalisering har vært forsøkt over tid har det stort sett ført til en katastrofe etter en kort periode med visse forbedringer for de tyngste misbrukerne. Derfor er det glansbildet Portugal som vanligvis brukes. I Portugal er det siden 2011 gjort en del framskritt etter rusreformen de gjennomførte, men de innførte svært mange tiltak samtidig med avkriminalisering og det er ikke mulig å si om det var disse tiltakene alene som førte til forbedringene eller om avkriminaliseringen var medvirkende årsak. En annen sak er at narkotikaproblemene i Portugal var helt annerledes enn i Norge i tillegg til at det er flere viktige forskjeller i velferd og økonomi som medfører at effekten av tiltak der ikke behøver å bli den samme i Norge. En viktig forskjell her er at barn og unge som blir tatt med narkotika i Portugal må møte for en nemd som har myndighet til å ilegge gebyrer, utreiseforbud, plikt til jevnlig oppmøte og veiledning. I regjeringens forslag er det også slike nemder, men de vil ikke ha mulighet til å gi noen pålegg. Den norske avkriminaliseringen minner derfor mye mer om legalisering og gir et sterkere signal om at det er greit å bruke narkotika.
Et annet underlig argument er NOU 26:2019. Denne offentlige utredningen sies å være en kunnskapsbase for den nye rusreformen med avkriminalisering som konklusjon. Det er ikke riktig. Utvalget hadde som mandat å utrede hvordan avkriminalisering kan gjennomføres og kunne dermed ikke konkludere med å fraråde avkriminalisering. Utredningen er dermed verdiløs for vurdering av avkriminalisering eller ikke og har kun interesse dersom en allerede har bestemt seg for å avkriminalisere. Det kan legges til at rusreformutvalget utvidet sitt mandat til å omfatte avkriminalisering for alle og ikke avgrenset seg til rusavhengige. En tredje sak det er verdt å merke seg fra rusrefromutvalget er kapittel 6.2 og 6.3 der det kommer fram at narkotikabruk på en eller annen måte har økt i land som har laget en oversikt over effekten av avkrinimalisering. Landene som nevnes er Portugal, Australia, Storbritannia, Canada, Nederland og USA.
En sosialistisk rusomsorg
En proletær og revolusjonær ruspolitikk er å motarbeide narkotikaens innflytelse på vår klasse, politisk og kulturelt. Den omfatter å arbeide for gode behandlingstilbud og for at politiet skal prioritere narkobaronene og langerne framfor brukerne. Den omfatter også å arbeide for begrensning av den frie flyten av varer over landegrensene.
I et sosialistisk perspektiv handler det om å fjerne rotårsakene til narkotikabruk i tillegg til tiltak for å hindre tilgang på narkotika. For mange er det underliggende sosiale og helsemessige problemer som skaper et behov for virkelighetsflukt. Da må disse underliggende årsakene fjernes før en kan få til en effektiv behandling av rusproblemene og det omfatter å gjøre ende på utbyttingen av arbeidsfolk. Det kan vi aldri få til innenfor kapitalismen.
