Norske missiltorpedobåter med vernepliktige mannskaper skal sikre oljestrømmen fra Tyrkia til Israel og håndheve blokaden av Libanons kystlinje. Dette dreier seg ikke om «fred», men om å utføre tjenester for Israel og norsk imperialisme.
Sikkerhetsrådets resolusjon 1701 av 11. august har fått «allmenn» tilslutning, også fra Syria og Iran. Libanon hadde knapt noe annet valg enn å svelge denne «freden», hvis landet skulle ha håp om å redde sine siste rester av sivil infrastruktur.
Qatars representant i Sikkerhetsrådet, utenriksminister Sheikh Hamad Bin Jassim Bin Jabr Al-Thani, ga uttrykk for en allmenn arabisk holdning da han ga betinget støtte til resolusjonen for å få slutt på krigshandlingene, samtidig som han understreket at resolusjonen «ikke er balansert og den overser de oppsamla og kompliserte historiske, sosiale og geopolitiske faktorene som ga opphav til den nåværende situasjonen i regionen» og at resolusjonen i 'utilstrekkelig grad' ivaretar Libanons interesser.
Israel er fornøyd
Det israelske forsvarsdepartementet kunne derimot fornøyd konstatere at «dette er første gang en Sikkerhetsrådsresolusjon har omtalt Hizbollah ved navn og gitt dem skylda for krisa».
Når USA fant å godkjenne resolusjonsteksten, ligger det i dagen at det her er snakk om en fredsavtale som favoriserer aggressoren og som underletter neste fase i den amerikansk-israelske planen for å omforme regionen i sitt bilde.
Teksten understreker at Libanons regjering må utstrekke sin kontroll over hele Libanons territorium i tråd med innholdet i SR-resolusjon 1559 (2004). USA og Israel definerer dette som et absolutt krav om avvæpning av Hizbollah i Sør-Libanon. Men det er et fortolkningsspørsmål, og dessuten del av den nasjonale dialogen i Libanon. Den libanesiske regjeringa – der også Hizbollah er representert – verken kan eller vil avvæpne Hizbollah, som heller ikke er en typisk eller lett identifiserbar hær. Hvis så ikke skjer, er det ikke vanskelig å forutse at Israel vil prøve å bruke FN-styrkene som brekkstang mot Hizbollah, og true med nye angrep «hvis FN ikke gjør jobben sin».
FN-resolusjonen gjør et stort poeng av at de to israelske krigsfangene som Israel brukte som påskudd for å starte krigen mot Libanon, må løslates. Men den inneholder ikke ett ord om krigsskadeerstatning fra aggressorstaten Israel, som sjøl skryter av å ha vandalisert Libanon i den grad at landet er satt minst 20 år tilbake.
NATO inn i Midtøsten
Resolusjonen går inn for at UNIFIL-styrken utvides til inntil 15.000 soldater med FN-hjelm, og får et utvida mandat. UNIFIL skal samarbeide med den libanesiske hæren når det gjelder overvåking av våpenhvilen og israelsk tilbaketrekking fra Sør-Libanon. Det ble tidlig klart at styrkene skal være NATO-dominerte, med Frankrike og Italia som store bidragsytere. Israel nektet til å begynne med plent å godta FN-styrker fra muslimske land som tilbød seg å stille med soldater, som Indonesia.
Dermed er et langsiktig mål om å involvere NATO i denne regionen i ferd med å realisere seg. Israel undertegna i 2005 en militæravtale med NATO (Istanbul Cooperation Initiative, ICI). Israel har fra før av en tett militærallianse med Tyrkia, et land som også vil bidra til UNIFIL-styrken.
Rapporterer til Rumsfeld
Det er i denne sammenhengen NATO-Norge skal trekkes med, og det er som vanlig «bred enighet» i regjeringa og Stortinget om at Norge skal bidra, denne gang med 100 mann og fire missiltorpedobåter for å overvåke Libanons kystlinje. Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen kunne reise over dammen for å avlevere lydighetsrapport til Donald Rumsfeld dagen etter at den utvida utenrikskomiteen hadde «drøftet saken».
Når Norge har valgt en maritim profil denne gangen, har det flere årsaker. For det første er de norske krigsbidragene snart overstrukket, ikke minst i Afghanistan, der USAs Enduring Freedom har overlatt til ISAF-styrkene å møte Talibanstyrkene i åpen kamp i landets sørlige provinser.
Norske imperialistiske interesser
For det andre dreier det seg om å sikre direkte norsk-israelske interesser, ved at den kongelige norske marine skal sikre planene om olje- og vanntilførsel til Israel fra den nyåpna oljerørledningen fra Baku og Tblisi og som munner ut i den tyrkiske havnebyen Ceyhan. Sårbarheten for dette prosjektet sett fra ondskapens aksemakter USA-Tyrkia-Israel ligger langs den syriske og libanesiske kyststripa. Derfor gjelder det å sikre militær kontroll over en kystkorridor forbi - eller igjennom - disse statene. Norske MTB-er skal sørge for fri flyt av olje og stanse enhver mistenkelig våpenlast som kunne havne i hendene på de som vil forsvare libanesisk eller syrisk suverenitet.
Helt tilfeldig er det sjølsagt ikke at Statoil har en 8,7 prosent eierandel i det azerbadsjanske oljeprosjektet, og at Israel allerede får tjue prosent av olja si herfra.
Storstilt oljeprosjekt
Men de israelske planene stopper på ingen måte her. Med ei framtidig oljerørledning fra Ceyhan de 400 kilometrene langs kysten av Syria og Libanon til Ashkelon i Israel, vil Israel få direkte tilgang til oljeressursene fra Kaspihavet. Ved å transportere olje videre på sitt «nasjonale» rørnett til Eilat ved Rødehavet, kan Israel og USA gjøre seg helt uavhengige av upålitelige regimer i Midtøsten og av Russland – ettersom rørledningen gjennom Azerbadsjan, Georgia og Tyrkia blir voktet av regimer kjøpt og betalt av USA.
Nei til norske «FN-bidrag»
Rundt halvparten av mannskapene som blir utkommandert til Libanons kyster vil være vernepliktige 19- og 20-åringer. Jobben deres blir i realiteten å videreføre den israelske blokaden av Libanon. Og i praksis fungere som den israelske hærens forlenga arm.
Derfor sier vi nei til norske militære til Libanon, og oppfordrer de vernepliktige på MTB-ene: ikke skriv under på kontrakten!
Michel Chossudovsky, professor i økonomi ved Universitet i Ottawa, har i flere artikler vist hvordan krigen mellom Israel og Hizbollah bare er en liten flik av en langt større amerikansk-israelsk militær og strategisk agenda.
Se Michel Chossudovsky: «The war on Lebanon and the Battle for Oil», juli 2006 og «Triple Alliance: US, Turkey, Israel and the War on Lebanon» på www.globalresearch.ca
