Gjennom sitt morderiske kommandoraid mot en fredskonvoi i internasjonalt farvann den 31. mai, har Israel utvidet sine konsekvente brudd på folkeretten til å gjelde folk av alle nasjonaliteter, ikke bare palestinerne. Israel har nå også blitt en sjørøverstat som driver regelrett mord og kidnapping på åpent hav. Dette faktum har vært en øyeåpner for de delene av europeisk og internasjonal opinion som, til tross for det israelske folkemordet i Gaza vinteren 2009, har vært ofre for propagandaen om at Israel «egentlig» ønsker fred. Titusener deltar i masseprotester mot Israel over hele verden, ikke minst i Europa, i et omfang som ser ut til å overgå massemønstringene mot Gazakrigen i januar 2009.
Det israelske sjørøveriet har tvunget Israels mest åpenlyse støttespillere til å moderere sine omfavnelser av sioniststaten. Mange av disse framholder at problemet er den ekstreme regjeringa til Benjamin Netanyahu (Likud) og hans fascistiske utenriksminister Avigdor Liebermann. Det er en seiglivet myte at det er store politiske forskjeller mellom de førende blokkene i det sionistiske «demokratiet». Som andre myter, er den uten substans. Netanyahus krigsminister er Ehud Barak, tidligere statsminister og leder av søsterpartiet til Det norske Arbeiderparti. Til avisa Ha'aretz og andre medier har Barak slått fast at raidet var riktig og at Israel vil «fortsette med å forsvare sin autonomi (suverenitet)» (!) utenfor Gazastripa.
Trøbbel for USA-imperialismen
For USA har det israelske kommandoraidet skapt store diplomatiske problemer fordi terrorraidet til Israel har skapt farlige komplikasjoner i forhold til den amerikanske imperialismens to andre viktigste agenturer i Lille-Asia og Midt-Østen; Tyrkia og Egypt. Konvoien som ble angrepet var klarert og gjennomsøkt for eventuelle våpen av det mektige tyrkiske militærapparatet før det forlot tyrkisk-kontrollert farvann. Alle de 9 drepte var tyrkere, en av dem med amerikanske statsborgerskap. Når israelsk desinformasjon prøver å hevde at «terrorister» skjulte våpen ombord, er det ikke bare løgn, det er samtidig en fornærmelse mot den tyrkiske hæren som generalene i Ankara ikke tar lett på.
Israel og Tyrkia har over mange år hatt et tett, for det meste uoffisielt, militært samarbeid, delvis tilrettelagt med USA som mellommann. Det har vært en potensiell politisk bombe, ettersom solidariteten med palestinerne står svært sterkt i det tyrkiske og kurdiske folket. De siste åra har Tyrkia lagt vekt på å bedre forholdet sitt i retning Iran og Syria, noe som har skapt irritasjon i Tel Aviv.
President Obama har latt visepresident Joe Biden og utenriksminister Hilary Clinton fronte med den obligatoriske støtten til Israels «rett til å trygge sin sikkerhet», men USA har vært nødt til å etterkomme tyrkerne til en viss grad for ikke å spille hasard med forholdet til Ankara. Etter sionistenes kommandoraid og massakre har Tyrkias president Gül og statsminister Erdogan vært nødt til å rykke knallhardt ut med krav om fordømmelse av Israel i FN og NATO, noe som tidligere har vært uhørt. USA kunne denne gang ikke hindre NATO i å forlange øyeblikkelig frigivelse av de kidnappa aktivistene og kravet om en grundig og uavhengig undersøkelse av hendelsesforløpet. Erdogan har slått fast at forholdet til Israel etter dette neppe kan repareres, og at det «aldri vil bli det samme som før». Og i Ankara og Istanbul har de overlevende aktivistene som har vendt hjem ikke bare blitt mottatt som helter av massene, de er også tatt imot av den tyrkiske statens politiske toppsjikt.
Egypt og president Mubarak er sjølve garantisten for at de arabiske statslederne fortsetter sitt svik mot palestinerne, og Egypt blir rikelig belønnet med enorme pengeoverføringer fra Washington. I forhold til blokaden av Gaza er Egypt direkte medansvarlig, ettersom Kairo etterkommer sionistenes krav om å stenge grenseovergangen ved Rafah, blant annet med henvisning til fredsavtalen mellom Egypt og Israel. For ikke å miste totalt ansikt i forhold til eget folk, har Egypt midlertidig hevet blokaden på sin side.
Israels taktikk de kommende dagene vil trolig være å vise sin «humanisme» ved å lette blokaden mot Gaza midlertidig, muligens også fra sjøen hvis det internasjonale presset blir tilstrekkelig sterkt. Det kan endog hende at Obama og Hilary Clinton overtaler Netanyahu til å ytre noen halvkveda ord om at det er på tide å finne tilbake til forhandlingsbordet. Denne typen uttalelser vil uansett ikke ha noen som helst betydning, de er utelukkende ledd i den israleske statens systematiske kampanje for PR og desinformasjon. Staten Israel ønsker ikke fred, det er en stat som er bygd på forestillinga om at det utvalgte folk skal fordrive palestinerne, og en såkalt to-statsløsning er et blindspor som aldri vil gi noen «løsning» verken sett fra sionistisk eller fra palestinsk side.
Norges skitne rolle
Norge og den rødgrønne regjeringa forsøker å opprettholde fasaden som «brobyggernasjon» som samtidig tar sterk avstand fra Israels maktbruk osv. SV har forsøkt å markere seg tydelig med boikottkrav de siste dagene, uten at det får noen som helst innvirkning på regjeringas linje. Det norske forsvaret samarbeider med Israel på mange plan. Det må det bli slutt på! Gjennom Oljefondet bidrar Norge med store investeringer i 22 israelske selskaper, gjennom sine partiforbindelser gir Arbeiderpartiet terrorstaten legitimitet. Vår oppgave må være å presse regjeringa til full diplomatisk isolasjon av sioniststaten, til å opprette egne konsulater i de palestinske områdene, vi må kreve opphør av alt institusjonelt kulturelt og akademisk samarbeid og slutt på alle investeringer som hjelper piratstaten til å holde det gående.
Full isolasjon av piratstaten Israel! Fritt Palestina!
1200-tonneren Rachel Corrie [klikk for video] er på vei mot kysten av Gaza i et nytt forsøk på å bryte den israelske blokaden. Skipet har flere hundre tonn medisiner, sement og annet viktig nødhjelpsutstyr ombord. Ombord er også den irske nobelprisvinneren Mairead McGuire og den tidligere lederen av FNs olje for mat-program i Irak, Denis Halliday. Statsminister Benjamin Netanyahu har erklært at skipet ikke under noen omstendigheter får slippe igjennom.
